Kultur

Klosteret på Majorstua reiste seg fra skyttergravene

DOMINIKANERNE: Blodpenger fra 1. verdenskrig førte til at en fransk misjonsstasjon fant veien til Majorstua. Siden har klosteret St. Dominikus blitt et kraftsentrum for kristen tro og tanke i Norge.

– Dominikanerne fikk en sjelden kontakt inn i kulturlivet, konstaterer pressemannen Nils Heyerdahl. Han er en av redaktørene for Prekebrødrene, som gis ut på St. Olav forlag i anledning at det er 100 år siden dominikanerne etablerte seg i Norge.

Dette er et katolsk ordenssamfunn, som ble grunnlagt for 800 år siden i Toulouse. Da alle klostre ble oppløst og klostergodset tatt i beslag med reformasjonen, forsvant de fra Norge. Og med unntak av at et heller mislykket nederlandsk forsøk på 1600-tallet, var det først i 1921 at ordenen vendte tilbake, og brødrefellesskapet St. Dominikus ble grunnlagt.

Og mens norske lekmannsbevegelser sendte misjonærer til Zululand og India, var det franske misjonærer som slo seg ned på norsk jord.

– Jeg synes det er merkelig at Frankrike, som hadde lidd så store tap under 1. verdenskrig, hadde overskudd til å sende katolsk misjon til Norge, sier bror Arne Fjeld.

Thoralf Norheim

Dominikanerne kom fra en kontinental, katolsk kristendomsform, særlig rotfestet i det franske, og de brakte med seg en annen spiritualitet og mentalitet.

—  Nils Heyerdahl

---

Dominikanerne

  • Dominikanerordenen - prekenbrødrene – er en religiøs orden innen Den katolske kirke. Den ble stiftet av St. Dominikus i Toulouse i 1215 og godkjent av paven to år senere.
  • Siden starten har ordenen bestått av menn og kvinner som vil forene et tradisjonelt klosterliv med studier og forkynnelse. Dominikanerne forsvant fra Norge etter reformasjonen, og først i 1921 etablerte et brødrefellesskap seg på ny i Oslo. Senere kom tre kvinnekommuniteter til, hvorav to i Oslo og en i Bodø.
  • I Prekebrødrene (St. Olav forlag, 2021) skisseres den 100 årige historien. Redaktører for boken er Nils Heyerdahl, fr. Arne Fjeld, sr. Else-Britt Nilsen, Åse Sofie Skjerdal og Hilde A. Blixrud.
  • Mange fremstående teologer har tilhørt ordenen, herunder Thomas Aquinas, Albertus Magnus, Cajetan og i nyere tid Edward Schillebeeckz, Y. M. Congar og M. J. Chenu. Her hjemme har Hallvard Rieber-Mohn, Per Bjørn Halvorsen, Kjell Arild Pollestad og Arnfinn Haram vært profilerte representanter for ordenen i offentligheten.

---

En møteplass

Like ved det store Majorstuekrysset i hovedstaden ligger det i dag både kirke og kloster, og Fjeld, som nå er 86 år gammel, kom hit første gang på 1950-tallet.

Nettopp denne tiden innledet en «gullalder» for dominikanerne i Norge, mener Nils Heyerdahl, idéhistorikeren som mange vil kjenne som tidligere programleder i NRK.

Han viser til at brødrefellesskapet da etablerte tverrkirkelige møteplasser som Katolsk forum, de samlet kulturpersonligheter i kretsen rundt klosteret, og gjorde seg bemerket i offentligheten, ikke minst gjennom den skarpe pennen til presten Hallvard Rieber-Mohn.

– Han var en av de mest sentral skikkelsene, sier Heyerdahl, som raskt får en vennlig beskjed av Arne Fjeld at han er for opptatt av kjendiser.

– Vi er en kommunitet. Du snakker om det offentlige rom, og i andre rom kan det være andre brødre som er de sentrale, sier Fjeld, som har regnet brødrefellesskapet som sin familie i over femti år.

Pater Béchaux var en av de første dominikanerne i Norge. Her er han sammen med St. Josephssøstrene å vei over til Nesøya, der det bodde to fransktalende familier. Båten gikk under navnet «Ignatia» etter en mangeårig sykepleier på Vor Frue Hospital.
To brødre som ikke er brødre på ferjetur i norsk kystlandskap. Dominikanerne har hvite kutter, men blir det kaldt i været trekker de i en sort kappe, som er opphavet til kallenavnet «Svartbrødre», eller «Blackfriars», et navn som nordmenn på Londonferie ofte har hørt.

Fra skyttergravene

Skal ett navn nevnes i denne historien, er det imidlertid en kvinne ved navn Valborg de Navacelle.

Franske katolikker hadde siden 1800-tallet ivret for å starte en misjonsstasjon i Norge, men det var hun som sørget for at dette i 1921 ble en realitet.

Den norsk-franske kvinnen var bosatt på Høvik, men hadde under 1. verdenskrig oppholdt seg i Frankrike. Da hun returnerte til Norge, oppdaget hun til sin forskrekkelse at formuen hennes hadde tredoblet seg i hennes fravær.

Det viste seg at slektningen som hadde forvaltet formuen, hadde solgt trevirke til begge sider av verdenskrigen – til bruk i skyttergravene – og da pengenes rette eier fikk vite dette, fikk hun store kvaler med å beholde verdiene.

Til slutt rådspurte hun paven, som foreslo at hun brukte midlene til det beste for kirken i Norge.

Med finansiell støtte fra de Navacelle, besluttet nå den franske provinsen i dominikanerordenen å sende to presteviede ordensbrødre som skulle slå seg ned i Norge.

Vanneufville, Béchaux og Lutz

Til Norge via Mosul

De første prestene som kom hit, hadde selv vært i krigen, og under arbeidet med jubileumsboken, gjorde historiene deres inntrykk, forteller Nils Heyerdahl.

En bemerkelsesverdig skikkelse var pater Lutz, en omflakkende prest som slo seg ned i Oslo i 1923 og ble ved klosteret helt til sin død i 1955. Han hadde vært lasarettprest, altså prest ved feltsykehus, i Frankrike under krigen, og hadde også virket fem år i Mosul i dagens Irak.

Lutz var skrivefør, og ble nær venn av forfatteren Sigrid Undset, som var en støttespiller for kommuniteten. Han var dessuten musiker, utdannet fra Wien, og med de sparsommelige ressursene som fantes, fremførte han egenkomponerte messer, motetter og salmer fra galleriet i klosterkirken, som ble innviet i 1927.

Ambrosius Lutz

Året etterpå, 1928, fikk brødrene selskap av en søsterkommunitet, Katarinahjemmet, noen få hundre meter unna. Arne Fjeld bemerker at dette naboskapet har betydd enormt gjennom tiårene.

– Søstrene tok på seg mange oppgaver hos oss. De har vært organister, vikarierte på kjøkkenet, var sakristaner og tok seg av lintøyet. Og siden er de blitt langt bedre utdannet enn oss, humrer han.

Sr. Katarina Pajchel har doktorgrad i partikkelfysikk og forsker og underviser ved OsloMet, mens Sr. Else-Britt Nilsen i er professor i teologi ved MF.

Vingeklippet av Roma

Selv fikk Fjeld hjelp av en dominikanersøster til å lære fransk da han bestemte seg for å slutte seg til ordenen som ung. Utdanningen fikk han rett sør for Paris, ved studiestedet Le Saulchoir, som den gang var et sentrum for ny katolsk teologi. Teologene her ble lenge regnet som svært radikale, og fikk på 1940 og 1950-tallet munnkurv av Roma.

Ordenen feirer 100 år

Men da pave Johannes XXIII, som selv hadde vært pavens utsending i Paris, inntok Peters stol i 1958 og innkalte til et stort kirkemøte, Det annet Vatikankonsil (1962-1965), kom de franske teologene inn i varmen.

Unge Fjeld, som studerte ved Saulchoir på 1960-tallet, fikk dermed se både den kirkelige fornyelsen og et ulmende studentopprør fra første benk.

For radikal?

Det var store endringer som inntraff, og situasjonen er kanskje vanskelig å sette seg inn i for oss som lever i dag. Messen, som alltid hadde vært på latin, ble heretter holdt på folkespråkene. Og både prester og nonner begynte å kle seg mye mer uformelt.

Beslutningene handlet om mer enn de ytre formene. De la vekt på at kirken var Guds folk – ikke først og fremst en hierarkisk-juridisk størrelse. Dette innebar også et annet syn på autoritet, og Fjeld mener dette klang godt sammen med en norsk, lite hierarkisk mentalitet.

I det ordenssamfunnene i Europa begynte å oppleve en nedgangstid, holdt dominikanerne i Oslo stand, og bidro aktivt til å formidle innholdet fra konsilet i en norsk offentlighet. Fjeld minnes likevel skepsis da han selv og en annen av brødrene, Per Bjørn Halvorsen, returnerte til hjemlandet på starten av 1970-tallet.

– Noen av de eldre katolikkene syntes nok at jeg og Per Bjørn sto for det radikale eller opprørske.

– Følte du deg radikal?

– Nei, absolutt ikke. Jeg var jo ingen marxist. Jeg følte meg absolutt midt på treet.

– Noen av de eldre katolikkene syntes nok at jeg og Per Bjørn sto for det radikale eller opprørske.

—  Arne Fjeld
Gullrekka: Kommuniteten fotografer en gang på 1960-tallet. F.v. Per Klingberg, Thoralf Norheim, François LeBreton, Erik Gunnes, Thomas Patfoort, Ellert Dahl, Finn Thorn, Albert Raulin, Hallvard Rieber-Mohn og Marie Gabriel Vanneufville.

Homofilistrid

– Per Bjørn var ganske radikal da, skyter Nils Heyerdahl inn, som i et kapittel trekker fram at det var spenninger i kommuniteten da Halvorsen på 1970-tallet sto fram i offentligheten og forsvarte de homofiles sak.

Noen av brødrene skal ha støttet Halvorsen, andre skal ha vært sterkt imot at han engasjerte seg i saken.

«Det var en intern kommunitetssak som ikke ble kommentert utad, og den var neppe den eneste, kanskje heller ikke den viktigste årsaken til at det oppsto splittelse blant brødrene» skriver Heyerdahl i boken, som heller ikke underslår at enkelte brødre har trådt ut av ordenen gjennom årene.

Ordenen feirer 100 år

Ikke for solospillerne

– Det hender at noen vantrives etter mange år. Kanskje er de for individualistiske til å passe i fellesskapet. Kanskje merker de at de er en belastning for fellesskapet og at det er best at de tar avstand. Men det er alltid en sorg for dem som blir igjen, sier Fjeld.

Han forteller at noe av det mest krevende med å bo i klosteret, er at du alltid må huske på at du hører til i et fellesskap, og ta hensyn til de andre brødrene. Brødrene, som har gitt avkall på alt de eier og har, og lovet å bli tro livet ut, følger en fast rytme, de ber sammen og spiser sammen. De bruker tiden på studier og arbeid, og de tar beslutninger sammen.

– Særlig for de med kunstneriske begavelser gir ikke alltid rammene her nok vingeslag. Også hender det jo at folk blir forelsket, skyter Fjeld inn.

Også hender det jo at folk blir forelsket

—  Arne Fjeld
Erik Gunnes

Kontinental kristendom

– Har det skjedd her?

– No comment, spøker Nils Heyerdahl, som på sin side mener ordenen har hatt stort rom for kunstnersjeler.

Pater Ellert Dahl, som i dag er den eldste av brødrene, er selv billedkunstner. Og går vi tilbake i historien, finner vi en ekte konsertpianist og komponist, nemlig Thoralf Norheim, som fortsatte karrieren også etter at han hadde trådt inn i ordenen. To andre navn er Kjell Arild Pollestad, som har skrevet et 30-talls bøker og lenge var stasjonert i Tønsberg, men som ikke lenger virker som prest, og Aage Hauken, krimforfatteren som bor «extra conventum» i Voss. De er også eksempler på at ordenen gjennom mange år har vært en viktig «reservestyrke» for det katolske presteskapet i Norge. Både som «husprester» ved andre klostre, og som sogneprester i katolske menigheter.

Arnfinn Haram og Atoine Levy i vinden. Haram hadde vært luthersk prest, men sluttet seg til ordenen som voksen. Han døde under en sykkeltur i Nordmarka bare 64 år gammel.

I boken nevnes også mange forfattere og kunstnere som har tilhørt kretsen rundt St. Dominikus.

– Jeg tror at de her møtte en våken og oppegående intellektuell holdning, som gjorde det mulig å kombinere kristen tro med kunst og åndsliv, sier Heyerdahl, og mener klosteret har vært et viktig tilskudd til «den store norske kristenflokk»

– I tiden etter 1. verdenskrig var norsk åndsliv dominert av en kulturradikalisme som var fremmed overfor det religiøse. Dominikanerne kom fra en kontinental, katolsk kristendomsform, særlig rotfestet i det franske, og de brakte med seg en annen spiritualitet og mentalitet, som jeg tror har vært en viktig impuls.

Fem brødre

Arne Fjeld er takknemlig for den store kretsen rundt klosteret. De er til god hjelp i hverdagen for de i dag fem brødrene. Fjeld erkjenner at rekrutteringen kunne vært bedre, og sier misjonsoppdraget på ingen måte er mindre viktig enn før.

– Om 100 år. Er dere her da?

– Det kommer ikke til å være de samme, det kan jeg røpe, avslutter Arne Fjeld.

Ordenen feirer 100 år


Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur