Kultur

Flere forskere begrenser egen formidling: – Et tap

YTRINGSFRIHET: Frykt for hets og tabloid presse gjør at forskere lar være å formidle sine egne funn, sier ny rapport. – Når man er gitt tilliten, har man et ansvar for å formidle, mener Kifo-forsker Sindre Bangstad.

Sindre Bangstad ved KIFO

– Det er et problem hvis viktig kunnskap ikke når offentligheten fordi forskere ikke formidler den.

Det sier Kifo-forsker Sindre Bangstad, som selv har forsket på ytringsfrihet og hatytringer. En fersk rapport viser at en betydelig andel forskere lar være å formidle sine egne forskningsfunn. Spesielt forskere på kjønn og innvandring begrenser seg. En av grunnene er frykten for hets.

Bangstad minner om at det finnes andre former for formidling enn medieutspill og deling i sosiale medier. Samtidig erkjenner han at funn som ikke formidles i bred forstand, men sirkulerer i «lukkede tidsskrifter få leser», er lite tilgjengelig.

– Vi er i stor grad betalt av offentlige myndigheter for å bidra til kunnskapsutvikling. Det er et tap hvis det på grunn av manglende formidling ikke kommer offentligheten for øre og samfunnet til gode.

Kjønn og innvandring

Det er Institutt for samfunnsforskning som har gått forskeres syn på og opplevelser av ytringsfrihet nærmere etter i sømmene. Deres nye rapport slår fast at like under halvparten av forskerne har begrenset egen forskningsformidling. Blant forklaringene er kompleksiteten i funnene de har gjort, fordi de mener mediene tabloidiserer forskningen, og frykt for hets.

Et sentralt premiss for undersøkelsen har vært at selv om den akademiske friheten gir forskere utstrakt grad av ytringsfrihet, kan ulike faktorer spille inn og begrense forskernes formidling av egne funn til offentligheten. Forskere på såkalt kontroversielle felt – som kjønn og innvandring – har holdt mest igjen i sin formidling. Om lag én av fire som har dette som sitt forskningsfelt, har begrenset egen forskningsformidling fordi de frykter hets eller kritikk.

Jeg tror miljøet bør bli bedre på å forberede unge forskere på hva det vil si å gå inn i bestemte tema.

—  Sindre Bangstad
Sindre Bangstad ved KIFO

Ingen begrensninger

Kifo-forsker Sindre Bangstad er ikke blant disse. Han ser snarere på formidling som en sentral del av sitt forskeroppdrag, og mener forskere har et ansvar for å formidle kunnskap. Samtidig har han fått sin del av hat og hets i innboksen, og vet at det er belastende.

– Jeg tror forskningsfelleskapet bør bli bedre på å forberede unge forskere på hva det vil si å gå inn i bestemte tema. Er man ung og fersk innenfor feltet, kan det opplagt være voldsomt til tider. Jeg vet godt at hatmeldinger jeg får på e-post, er et direkte resultat av hvor synlig jeg er i offentligheten til enhver tid.

---

Ytringsfrihet i akademia

  • Institutt for samfunnsforskning lanserte nylig rapporten «Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia», der forskerstandens tanker om og opplevelser av ytringsfrihet undersøkes. Rapporten er en del av Fritt Ords monitorprosjekt om ytringsfrihetens status i Norge.
  • Forskere er langt mindre skeptiske enn befolkingen generelt til at forskere ytrer seg offentlig om politiske meninger.
  • Samtidig som ideen om den frie forsker holdes høyt, sier én av tre at de er redde for å bli oppfattet som en politisk aktør når de deltar i offentligheten som forsker eller fagperson.
  • Nær halvparten av forskerne har begrenset egen forskningsformidling. Blant forklaringene er kompleksitet i funnene, fordi de mener mediene tabloidiserer forskningene og frykt for hets.
  • Innvandrings- og integreringsforskerne har begrenset seg mest i sin formidling, etterfulgt av kjønnsforskerne og klimaforskerne. Rundt én av fire som forsker på kontroversielle felt som innvandring eller kjønn sier at de har begrenset egen forskningsformidling fordi de frykter hets eller kritikk.

---

Privilegert mulighet

Likevel bemerker Bangstad at forskere er privilegerte i sin tilgang på pressen, og mener det er paradoksalt at man blant enkelte finner «et offernarrativ». Han forteller at han i forskningsøyemed regelmessig er i kontakt med unge med minoritetsbakgrunn, og understreker at de løper «en helt annen risiko» ved å ytre seg.

– At det finnes forskere som opplever ubehageligheter er ikke til å underslå. Men samtidig må man være klar over at vi, når alt kommer til alt, har en privilegert ytringsmulighet. Forskere som opplever ubehageligheter skal man ikke underslå, men det bør balanseres.

.

Heftige debatter

For Mona Abdel-Fadil, seniorforsker ved HL-senteret, er det viktig å bemerke at alle forskere formidler sine funn på konferanser og i tidsskrifter.

– Ikke alle gjør det i offentlige rom som er for allmennheten. Noen er veldig aktive, og de veier opp for ganske mange andre. De formidler ikke bare egen forskning, men kan bryte ned og spre andres.

Mens en del står i «ganske heftige debatter», mener hun det er forståelig at en del ikke orker.

– Det harde debattklimaet er et vel så stort problem. Man må ha forståelse for at folk kan ha livssituasjoner hvor de ikke orker å stå i disse debattene. Når du er kvinne eller har minoritetsbakgrunn, er hetsen mer personifisert og rasifisert. Det handler om noe strukturelt, og man kan ikke kreve at noen skal stå i det, uten institusjonell backing eller medietrening.

Når du er kvinne eller har minoritetsbakgrunn, er hetsen mer personifisert og rasifisert.

—  Mona Abdel-Fadil, HL-forsker

– Lav status i akademia

Abdel-Fadil har selv et stort engasjement for formidling. Sammen med kollegaer driver hun blant annet bloggen «Religion: Going Public», som forklarer og formidler forskning til et bredt publikum. Hun tror en annen forklaring på hvorfor en del ikke formidler, er at det ikke belønnes innenfor akademia.

– Det er et tellesystem der du får gode poeng for å publisere i anerkjente tidsskrifter eller gjennom et godt forlag, men du får så å si ingenting for å gjøre andre ting.

Helt under radaren går det riktignok ikke. I 2011 var hun en del av fagmiljøet i Midtøsten- og Nord-Afrika-studier, som sammen fikk UiOs formidlingspris for fortolkningen og formidlingen av den som forløp seg gjennom Den arabiske våren.

Sindre Bangstad ved KIFO

Hvilken nøytralitet?

Rapporten om forskere og ytringsfrihet tar ikke bare for seg opplevelsen av ytringsrom, men også idealer om ytrings- og meningsfrihet. Ni av ti av forskerne mener de bør kunne uttale seg helt fritt om faglige spørsmål, og de er langt mindre skeptiske enn befolkningen ellers til at forskere uttaler seg fritt om politikk.

Samtidig som denne ideen om den frie forsker holdes høyt, sier en av tre at de er redde for å bli oppfattet som en politisk aktør når de deltar i offentligheten som forsker eller fagperson.

Sindre Bangstad mener det er en utbredt idé at det er spesielt viktig at man som forsker blir oppfattet som politisk og normativt nøytral. Han er ikke blant disse.

– Jeg har hele tiden vært tydelig på at jeg som forsker står på en antirasistisk plattform. For meg er det ingen motsetning – antirasismen og menneskerettigheter har vitenskapen på sin side. Jeg synes det er bedre å være åpen og redelig om disse overbevisningene enn å late som om man ikke har de, sier Kifo-forskeren.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur