Bruckners motetter holdes i lufta av Det Latviske Radiokoret

De er korte, de er tette og de åpenbarer i sin stillhet en kristen verden som hører serafene til – slik de synges av Det latviske radiokoret på en ny utgivelse. Latvia er korlandet, ingen har så mange kor og korstevner som der. Elitekorene har fruktbar rekruttering.

Dørene åpnes

Den fromme mannen Anton B. leverte symfonier, som har brent seg fast i musikkhistorien – det vil si i hjertene til nærmest tilbedere, Bruckner-fansen, som hever ham over alle andre. Det er lett å skjønne. Det kan være langt inn, men når dørene åpner seg, snakker vi med store ord som «himmel», «universet» og «sødmefull tro». Det gjelder også, om enn i langt mindre format, motettene, 17 i tallet på denne utgivelsen, det er stillheten foran det store som gjelder.

---

Album: Klassisk

Anton Bruckner

Motetter

Det Latviske Kammerkor, dir: Sigvards Klava.

Ondine ODE1362-2/ Naxos Norway

---

Lufter ordene

Knapt har jeg hørt dem som her. Det vil si, de kan låte traurige og «konservative» når feil sangere gjør dem. Konservative er de, de bygger på de gamle som levde før, men lufter ordene ut i verden, som om de var nye og aldri hadde berørt noens stemmebånd – når latvierne synger det her. En musikk som hensetter oss i «det strålende mørke», som Mester Eckhart-eleven Suso snakker om, i likhet med mange andre mystikere. Det er lett å si det etter å ha levd med denne innspillingen en stund: Lyset.

Ortodoks klang

Ikke så underlig, men likevel: Her møter den fromme katolikken Bruckner en russisk ortodoks verden, og av og til slår det igjennom – «fargelegges» slik. I tillegg er den overveldende etterklangen i Riga-katedralen tatt vare på, lyden henger i lufta – en lydende tone fra evighet til evighet. Tiden flyter langsomt, den som ikke klarer å bringe sin puls i takt med Bruckners har problemer, den tar den tiden den tar.

Det latviske koret beviser at det er «stillheten» foran det store som gjelder.

—  Olav Egil Aune

Fabelvesener

Mange av musikkens figurer levde og blir husket som «fabelvesener», historiene om dem lever ved siden av verkene. Mozart, for eksempel – mange kjenner anekdotene før musikken. Og uansett hva man mener om det, kaster det lys over det vi hører. Men noen enkelte – som Bruckner – forblir skygger, silhuetter, sært tilslørte skikkelser, som kun kjennes som ansiktstrekk.

Bruckner kan være en av de største publikumsmagneter i en konsertsal, men de færreste har et klart bilde av mannen. Han fulgte i farens fotspor, som lærer i underordnet stilling – han komponerte på fritiden, slik mange kunstnere gjør. Først 32 år gammel, takket han svimmel av «høydeskrekk» ja til stillingen som domkirkeorganist i Linz. Og likevel – han var ingen astralkropp, han var på mange måter robust, ikke minst i sin åpenbarelse, på fotografiene framtoner han som en røslig vertshuseier, som faktisk befolker hans stamtre.

Utladninger

Bruckner er naturligvis symfoniene, disse veldige utladningene mellom jeget og Gud, det absolutte eller det ene unevnbare. De er trosbevis godt som noe. Motettene er som skyer ved siden av, små bekreftelser i forhold – de flyter lett og holdes i lufta av Det Latviske Radiokoret. Hva er skjønnhet? – kommer jeg på. En hemmelighet som i musikalsk kraft bekrefter at salighet er vår naturlige, jordiske tilstand.