Kultur

Lindie ante ikke at hun var adoptert før hun var 52 år

ADOPSJON: Et gammelt pass snudde opp ned på Lindie Landmarks tilværelse. Hun føyer seg inn i rekken av adopterte som mener norske myndigheter må tørre å se seg i speilet og granske egen adopsjonshistorie.

– Jeg har brukt lang tid på å finne ut hvem jeg er, sier Lindie Landmark.

Funnet av et pass for tjue år siden snudde opp ned på tilværelsen, og 72-åringen har brukt de to siste tiårene på å bli kjent med seg selv på nytt.

Et spesielt stempel

Hun vokste opp i Sverige med sine norske foreldre. Da hun var tolv, skilte de seg og faren flyttet til en annen del av landet. Etter fullført utdanning i Sverige, flyttet Landmark tilbake til fødelandet. I Norge etablerte 25-åringen seg og begynte å jobbe som lærer i ungdomsskolen. I 1975 møtte hun Helge, som hun i dag er gift med.

I 2001, rundt ti år etter at moren døde, døde faren hennes. Da hun tømte rommet hans på sykehjemmet i Sverige, fant hun en konvolutt med gamle bilder. I konvolutten lå også morens første pass. Det var fra en tid da et pass var en historiebok, og utover sommeren koste hun seg med å bla gjennom stempler og datoer og se for seg reisene hun hadde vært på.

En dag så hun at noe ikke stemte.

– Jeg ble født i Oslo uten at min mor var til stede. Vi var i to forskjellige land den datoen.

Gjennom oppveksten hadde Landmark ofte tilbrakt sommerferien hos morens kusine i Norge. Hun kaller henne tante. Husker du noe fra fødselen min, spurte hun «tanta» etter at hun oppdaget pass-feilen. Da fortalte hun det. Det viste seg at hun, og alle slektninger og venner, alltid hadde visst at Landmark var adoptert, men hadde fått streng beskjed om å ikke si noe.

– Hvis jeg kunne male, hadde jeg malt meg selv med svart bakgrunn. Historien min falt fra hverandre.

Lindie Landmark

Forrykkelsen

Etter denne skjebnesvangre sommeroppdagelsen for tjue år siden, har hun lett etter puslespillbrikkene hun ikke visste hun manglet.

Lindie Landmark ble født på Rikshospitalets kvinneklinikk 1. april 1949. Hennes biologiske mor ville blitt alene med et barn, noe som ikke var lett på 1940-tallet. Selv om det fantes støtteordninger også den gang, var det ikke alltid at de vordende mødrene fikk vite om det, forteller Landmark.

Noen måneder senere ble hun dermed hentet av adoptivforeldrene. På grunn av jobb i SAS bodde den norske moren og den engelsk-norske faren i Stockholm. De hadde ikke bare unnlatt å fortelle henne om at hun var adoptert – prosedyrene i forbindelse med overtagelsen av barnet var også helt uregelmessige.

I adopsjonspapirer fra 1949 står det at hun ennå ikke var godkjent for adopsjon da adoptivforeldrene hentet henne. Hun var født noen uker for tidlig og slet med sykdom. Samtidig som legene mente hun burde bli på barnehjemmet frem til slutten av juli, hentet adoptivforeldrene henne tidlig samme måned.

Legens beslutning ble tilsidesatt av Oslo Helseråds Adopsjonskontor, hjelpeverge ble oppnevnt og godkjent av Overformynderiet – alt på én dag. Pass til barnet kunne ikke utstedes før adopsjonsbevilling var gitt, men likevel fløy familien ut av landet samme kveld, forteller Landmark.

Dokumentene Landmark har skaffet i ettertid viser at adopsjonssøknaden ble skrevet halvannen måned etter at foreldrene hentet henne. Og bevilling fra Fylkesmannen kom først i oktober – tre måneder etter at foreldrene hadde hentet henne.

– Hvis jeg kunne male, hadde jeg malt meg selv med svart bakgrunn. Historien min falt fra hverandre.

—  Lindie Landmark
Lindie Landmark

Identitet

Adopsjonen var ikke bare noe foreldrene hennes bar på. Familien visste det. Naboene visste det. Lærerne visste det. Svigerforeldrene ble også fortalt om det. Alle unntatt Landmark selv, hennes mann og hennes barn.

Hele det første året var det som en film snurret i hodet hennes. Hun fikk ikke ro, klarte ikke tenkte.

– Du beskriver hvordan alt forsvant bak deg. Har du noen gang tenkt at du ikke ville visst det du nå vet?

– Det har jeg tenkt mye på, og jeg er veldig glad for at jeg fikk vite. Jeg hører til de heldige som har blitt tatt godt imot, og har funnet søsken på begge sider.

Samtidig beskriver hun en slags følelse av å miste identitet.

– Jeg visste jo hvem jeg var i mitt sted – hvem som var familien min og mitt eget ståsted i livet – men sammenhengen var brått borte.

I ettertid forteller Landmark at mange har prøvd å forstå adoptivforeldrene og at de «sikkert tenkte det var til det beste for deg». Men dette mener hun handlet om dem og hva de selv ville.

– Jeg har også tenkt mye på den byrden alle de rundt meg bar på. Når noen sier at dette skal du vite, men ikke si til noen … Da har man styringen på det mennesket.

Selv om hun mener hun ennå har ting å jobbe med, har et av hennes egne barn påpekt at hun har fått en annen ro siden da.

– Jeg pleier å si at jeg har fått en ro jeg ikke visste jeg manglet.

Lindie Landmark

Den biologiske moren

Hun har blitt fortalt at mange mødre som hadde bestemt seg for adopsjon, fødte med et håndkle over ansiktet slik at de ikke skulle se barnet. Etter at hun fant ut av adopsjonen, kjente hun en selv en veldig trang etter å se. Og kanskje stifte bekjentskap.

Landmark søkte Fylkesmannen om opplysninger, og hadde foreløpig bare fått to navn. Faren var død, men moren var å finne på et sykehjem litt utenfor Oslo. At hun visste hvor moren var, gjorde at behovet for å se ble sterkt, men det hadde ennå ikke vært mulig å opprette noen form for kontakt.

Etter mye grubling tenkte hun at den dagen moren var død, ville det være for sent. Så en dag besøkte hun henne på sykehjemmet.

– Da sa jeg det merkeligste jeg noen gang har sagt: «Jeg har fått vite at du er min mor». Hun svarte vennlig at det ikke stemte.

Landmark har aldri bebreidet henne for at hun ble gitt bort, og bemerker at det må ha vært en svært vanskelig opplevelse også for henne.

– Jeg er selv mor, og kan ikke forestille meg hvordan det må være. Derfor skjønner jeg godt at hun svarte som hun gjorde. Jeg kan tenke meg at sånt kan bli fortrengt for at man skal orke å komme videre. Jeg er glad jeg fikk se henne og høre stemmen hennes.

Staten skylder oss alle, enten vi er innenlands- eller utenlandsadopterte, å undersøke historiene og myndighetens rolle.

—  Lindie Landmark

Granskning

Landmark har med interesse fulgt Vårt Lands saker om utenlandsadopsjon og granskningen som pågår i mange land. Nylig skrev hun en kronikk der hun sluttet seg til kravet om granskning.

– Jeg er ikke ute etter å overta arenaen, men vil støtte utenlandsadopterte i Norge. All adopsjonshistorie bør granskes.

I 2008 ble hun kjent med Adopterte, en forening som arbeider for å øke kunnskapen om adopsjon og det å være adoptert. Gjennom foreningen har hun blitt kjent med flere adopsjonshistorier, også om noen som er adoptert uten å vite.

– Staten skylder oss alle, enten vi er innenlands- eller utenlandsadopterte, å undersøke historiene og myndighetens rolle.

I mars ble all utenlandsadopsjon til Nederland stoppet etter at en granskningsrapport avdekket store lovbrudd. Utenlandsadopsjon er under lupen i flere europeiske land. Mens Sverige gransker sin egen historikk, mener norske myndigheter at en norsk granskning ikke er nødvendig.

– «Hvorfor er Norge så passive?» spør du retorisk i din egen kronikk. Hva tenker du selv?

– Jeg kan ikke skjønne hva begrunnelsen kan være, men de har nok en manglede forståelse av hvor viktig det er.

Les mer om mer disse temaene:

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur