– Kirken må belage seg på en tøffere fremtid etter OVF-avtalen

I går ble forslaget til ny lov om Opplysningsvesenets fond lagt fram for Kongen i Statsråd. Heretter vil Den norske kirke miste de eneste frie midlene man har hatt å rutte med, nemlig overskuddet fra fondet. Regjeringen legger nå til rette for at staten får bruke de samme midlene å finansiere vedlikehold av middelalderkirkene.

– Staten slipper billig unna, mener tidligere direktør i Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, Frank Grimstad, som har fulgt debatten om fondet gjennom flere tiår.

Han er skuffet over at regjeringen ikke lenger snakker om friske kroner til å ta vare på kulturarven. Samtidig må Den norske kirke belage seg på å gjøre tøffe prioriteringer mellom gode formål.

Ropstad snakker om hvor viktig folkekirka er i lokalsamfunnet, men har gjennom trossamfunnsloven bidratt til å deregulere kommunens økonomiske forpliktelser.
— Frank Grimstad, tidligere KA-direktør

---

OVF

Storting og regjering avgjør for tiden fremtiden til Opplysningsvesenets fond som del av «skilsmisseoppgjøret» mellom stat og kirke. Fredag la regjeringen fram den endelige lovproposisjonen om OVF.
Fondet har røtter tilbake til før reformasjonen, da kirken var en stor jordeier. Det ble grunnlovsfestet i 1821, og rettshistorikerne er uenige om fondet skal regnes som kirkens eller statens eiendom. Fondet har vært gjenstand for politisk diskusjon de siste tre tiårene, og er i debatten blitt kalt for både «1800-tallets oljefond» og «kirkens arvesølv».
OVF er en av Norges største grunneiere, med inntekter fra tomteutleie, eiendomsutvikling, småkraft og kapitalforvaltning. Verdien var i fjor 6,8 mrd kroner. Salgsverdien er antatt å være det dobbelte.
Kirken skal nå overta flere av eiendommene, mens Stortinget har sagt at verdier tilsvarende fondet skal brukes til kirkevedlikehold. Frank Grimstad, som har fulgt debatten om fondet mener OVF-avtalen betyr staten «slipper billig unna», mens kirkens økonomiske fremtid blir tøff.

---

[ – Opplysningsvesenets fond opptrer som råkapitalister ]

– Kirken trenger toppfinansiering

Grimstad var frontfigur i den oppsiktsvekkende rettssaken om OVF som pågikk for over ti år siden.

Bakteppet var at den rødgrønne regjeringen hadde vedtatt at OVFs tomter skulle selges billig til tomtefesterne. Flere kirkelige organer, deriblant Kirkerådet og KA reagerte på beslutningen. KA og Grimstad gikk dermed til rettsak for å snu den – og til slutt fikk medhold i Høyesterett:

– En stakket stund var jeg liksom helten – jeg har aldri blitt takket av så mange biskoper. Men dette var jo ingen vinnersak blant våre medlemmer. Det kom mange mailer fra menigheter og kommuner som hadde kranglet med fondet i forhandlinger og opplevd kontakten vanskelig, minnes Grimstad.

– Så hvilket håp hadde du den gang?

– KA har aldri elsket tomtefesteinstituttet, for å si det slik, men så lenge fremtiden til fondet var uavklart, mente vi det var galt at staten gikk inn og tappet fondet for verdier. Det var nok få tydelig formulerte håp. Men den norske kirkefinansieringsmodellen innebærer at kirken alltid har vært prisgitt myndighetene, og da tenkte man at det var greit å ha noe på kistebunnen. Slik jeg ser det, gjelder dette fortsatt. Kirken trenger et fond som kan være en slags toppfinansiering, et som kan gi en viss avkastning som kan brukes til utviklingsarbeid, diakoni og andre initiativ.

Kirkemøtet må belage seg på å prioritere mellom prestestillinger, diakoni, kirkemusikk og andre gode formål.
— Frank Grimstad

Uten friske midler

Fredag klokken 12 kom endelig lovforslaget som alle har ventet på. Som følge av «skilsmisseoppgjøret» mellom stat og kirke, legger regjeringen nå til rette for at fondet skal deles. Planen er at kirken overtar endel av eiendomsmassen, mens staten skal bruke verdier tilsvarende størrelsen på fondet på kirkevedlikehold.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad uttalte i 2019 at denne løsningen gjør at «hele verdien av fondet» kommer Den norske kirke til gode.

Det er en sannhet med modifikasjoner, skal vi tro Grimstad:

– Jeg synes staten slipper billig unna her, fordi man henviser til fondet, og ikke tar midler som er rettet inn mot kulturarv, noe som ville være naturlig ut fra en tanke om at dette er viktige nasjonale verdier, sier han.

Vil kommunen ta ansvar?

Kirkevedlikehold finansieres i dag over kommunebudsjettet. Spørsmålet er derfor om OVF-avtalen vil føre til at kommunene forsøker å løpe fra ansvaret. Tidligere har KA etterlyst en fordelingsnøkkel.

– Det er viktig å få klare avtaler og mekanismer som forhindrer at kommunene trekker seg tilbake. Vedlikeholdsetterslepet er stort, og det er jo bra at staten tar ansvar. Men det er ikke lurt å si at staten bare løser dette gjennom OVF. Jeg er skuffet over at man ikke lenger snakker om friske statlige midler til vedlikeholdsarbeidet, sier Grimstad.

Borgerlig nyliberalisme

Tidligere har de borgerlige partiene reagert mot forslag om å bruke OVF-midler til kirkevedlikehold. Grimstad opplever at særlig den blå siden har forandret retorikk de siste årene.

Han ser dette i lys av både trospolitikken og den generelle økonomiske politikken:

– Grunntonen er at det skal bli mindre å ta av fra felleskassa. Samtidig er retorikken om å ta vare på felles verdier og kulturarv blitt mindre fremtredende, og i trospolitikken har nyliberalismen slått fullt inn. Også hos KrF. Ropstad snakker om hvor viktig folkekirka er i lokalsamfunnet, men har gjennom trossamfunnsloven bidratt til å deregulere kommunens økonomiske forpliktelser. Hos KrF ligger vekten i trospolitikken først og fremst på valgfrihet og trosfrihet, mener han.

Tøff fremtid

Den norske kirke har til sammen et stort budsjett, men midlene er bundet til stillinger og drift. Kun en del av avkastningen fra OVF har Kirkerådet kunnet råde fritt over. I 2018 var denne potten 25,5 millioner. OVF-midlene er små, men viktige ressurser som brukes på internasjonale og økumeniske organisasjoner, kirkemusikk og kultur, diakoni, barn og unge, gudstjenesteliv, samisk kirkeliv og andre fellestiltak.

Fremtidens inntektsstrøm etter alt å dømme blir uten OVF-midlene, mens kirken får nye kostnader i det den overtar endel av eiendomsmassen i fondet.

Grimstad, som har fulgt Kirkemøtene i mange år, sier det tvinger seg fram større oppmerksomhet rundt økonomisaker i det som er Den norske kirkes høyeste organ.

– Det kommer til å bli en tøff overgang, når Kirkemøtet heretter må belage seg på å bli et fordelingsdemokrati der man må prioritere mellom prestestillinger, diakoni, kirkemusikk og andre gode formål.