Da nyheten kom denne uka om at NRK Radioteatret tas av lufta for godt, etter å ha blitt sendt siden 1925, begynte jeg å kikke på oversikten over hva Radioteatret har produsert de siste ti årene. Dessverre er det ikke mye å glede seg over.
1990- og 2000-tallet var på den ene siden preget av velproduserte og nostalgiske kriminalhørespill med sans for dramaturgi, lydarbeid og regi, og på den andre siden det omfattende prosjektet med samlet utgivelse av Ibsens dramaer til jubileet i 2005. Parallelt med dette løp noe nyere dramatikk, det vi tenkte på som typisk «P2-teater» – men det helhetsinntrykket var Radioteatret bestod av svært dyktige tradisjonalister, ikke formeksperimenterende avantgardister. Det var ikke til Radioteatret Black Box-publikummet gikk for å finne ut av hva som beveget seg på den internasjonale dramascenen.
Problemer under debatt
Men hva så? Avantgardistene hadde jo Black Box og andre alternativer. Når Radiotetatret kunne slippe unna med å være tradisjonalister, var det fordi de var så dyktige håndverkere. Krimnestor Nils Nordberg og mangeårig Radioteater-sjef Nils Heyerdahl skal nok ha en stor del av æren for dette. De påsto ikke at de skulle revolusjonere hørespillet, de ville perfeksjonere det innenfor dets rammer, alltid med omtanke for et større, interessert publikum.
De nyere seriene minner mer om Hotel Cæsar enn samtidens kvalitetsdrama på HBO i sin manglende troverdighet når det gjelder plot og karakterer.
— Arne Borge, kulturredaktør
Var det de lagde veldig viktig? At vi fikk levende og troverdige adaptasjoner med detektivhelter som Varg Veum, Svend Foyn og Philip Marlowe? Og for det meste nokså så tradisjonstro Ibsen-adaptasjoner?
Det var vel verken mer eller mindre viktig enn all annen kvalitetskultur og -underholdning vi som moderne mennesker forventer, har jeg tenkt. For min egen del har det iallfall vært mer enn nok, og det er grunnen til at jeg stadig vender tilbake til disse hørespillene. Men noe skjedde da disse herremennene gikk av med pensjon for 10–15 år siden. Radioteatret ble rett og slett vesentlig dårligere.
[ Les våre tips til de beste kriminalhørespillene som kan høres i nettradioen nå ]
Det er naturlig at redaksjonen ville stake ut en annen kurs. Gjøre teatret mindre «pipe- og lorgnett»-aktig og mer samtidig, både i form og innhold. Dette resulterte i blant annet krimseriene Christiania (2012/2015) og Lucifers by (2011/2014), begge i to sesonger, begge mislykkede. Og i noe mer dramaorienterte serier med høy spenningsfaktor, som Kirkenes (2015), Katastrofealarm (2016) og Made in Norway (2020).
Det var ikke til Radioteatret Black Box-publikummet gikk for å finne ut av hva som beveget seg på den internasjonale dramascenen.
— Arne Borge, kulturredaktør
Disse seriene har alle til felles at det føles som om de er drodlet fram på et seminar hvor man er veldig opptatt av å «sette problemer under debatt». Slik kneler seriene under vekten av sin «viktige tematikk», enten det er arbeidskriminalitet, geopolitiske spenninger, norsk våpeneksport, lyssky finansvirksomhet eller totalitære regimer. Alle disse seriene har merkbart dårligere dramaturgi, merkbart dårligere manus og merkbart dårligere skuespill enn de fleste produksjonene i tiårene før. De minner mer om Hotel Cæsar enn samtidens kvalitetsdrama på HBO i sin manglende troverdighet når det gjelder plot og karakterer.
Over til podkast
Likevel kan ikke kvalitetsfallet forklare nedgangen alene. Det er som kjent ikke en nødvendig sammenheng mellom kvalitet og suksess. Til Vårt Land forteller Radioteater-sjef Gunhild Nymoen at påskekrimmen Isblind (2020) hadde vesentlig lavere lyttertall enn krimmen Voodoo på vestkanten fra året før. Etter min mening er Isblind vesentlig bedre – dette er et av livets mange vonde eksempler på at man får ikke alltid som fortjent.
Det er mye som tyder på at storhetstida for Radioteatret er over – eller at den egentlig har vært over for lengst, uten at nostalgikere som meg la merke til det.
— Arne Borge, kulturredaktør
Derfor er det ikke nødvendigvis en dårlig nyhet at Radioteatret legger ned radiosendingene sine. Allerede i 2017 gikk de over fra faste ukentlige helgesendinger til å bli sesongbasert. De faste flatene krevde en stor overvekt med repriser, som faktisk er svært dyr å sende av rettighetsgrunner. Det var sånn sett en fornuftig prioritering å flytte ressursene over til ny produksjon – iallfall i påvente av at NRK kanskje får framforhandlet en bedre avtale med Norwaco som gjør produksjonene enklere tilgjengelig for alle på sikt.
Radioteatret hører egentlig hjemme som podkast. Det er en sjanger som egner seg for hodetelefoner i konsentrasjon, og ikke som bakgrunnslyd på en høyttaler mens man tar oppvasken. Nå har de som mål å komme på topp ti-lista over de meste spilte podkastene i Norge. Hvis det skal skje må nok for det første kvaliteten bli vesentlig bedre. Men det er slett ikke sikkert at det holder, og det er mye som tyder på at storhetstida for Radioteatret er over – eller at den egentlig har vært over for lengst, uten at nostalgikere som meg la merke til det.
