Kultur

Peter Øvig Knudsen skrev bok om morens psykiske lidelser – ble selv innlagt

Depresjon: Han husker sin mor som et uhyre. Peter Øvig Knudsen måtte selv gjennom en tung depresjon lik den moren var ridd av for å kunne si «kjære mor».

Onsdag 2. november 2016 dør Ellen Knudsen 80 år gammel. Sønnen gråter ikke. Fra han var fem år gammel har Peter Øvig Knudsen gjentatte ganger sett sin mor bli kjørt vekk til psykiatrisk sykehus. I årevis har hun byttet rolle med sine to barn og tryglet dem om hjelp. Som tenåring skjønner sønnen at han ikke kan leve uten sikker avstand til sin mors sykdom. «Det føltes som hensikten hennes var å såre meg så dypt som mulig. Barnet møtte demonens blikk», forteller han.

Allerede på morens dødsdag bestemmer han se for å skrive boka om hvordan det er å vokse opp med en psykisk syk mor, og tittelen er klar: Min mor var besatt.

– Det var først da hun døde, jeg våget å nærme meg dette sluket av smerte og innlede et forsøk på å bli kjent med moren min ved å skrive en bok om henne, forteller forfatteren.

Elektrosjokk

Faren fikk utdannelse og ble sykehusdirektør. Moren forble hjemmeværende selv om hun hadde de beste skolekarakterene. Hun tilhørte nevrosegenerasjonen som fikk Stesolid og Valium i lassevis. Midt på 1960-tallet får Ellen sin første elektrokonvulsive behandling. Ti år seinere forandret Jack Nicholson i filmen Gjøkeredet en hel verdens syn på behandlingsmetoden som populært kalles elektrosjokk. Peter Øvig Knudsens første bok Er du da sindssyg (1987) er et kritisk oppgjør med disse psykiatriske metodene.

Min mor var besatt

---

Peter Øvig Knudsen (59)

  • Dansk forfatter, dokumentarist og journalist
  • Har skrevet en rekke bøker der han undersøker «den moderne danmarkshistories største dramaer og dypeste selvbedrag».
  • Aktuell med boka Min mor var besatt. På norsk foreligger ellers Etter drapet: beretninger om motstandskampens likvideringer (2001) og Blekingegadebanden (2007), som ga ham Cavlingprisen, Montanas Litteraturpris og Den Berlingske Fonds Journalistpris.

---

Etter tre elektrosjokk var jeg stort sett meg selv igjen, og etter sju var jeg helt frisk

—  Peter Øvig Knudsen, forfatter

Fredag 12. januar 2018 forteller Knudsen sin sønn Aske at han selv skal innlegges på Rigshospitalet. I bilen på vei dit vurderer han å kaste seg ut i fart. Arbeidet med boka har utløst et ras. Som en dampveivals har morens lidelse innhentet sønnen. I et halvt år prøver han alle de terapeuter, psykiatere og åndemanere han har i adresseboka og dem han får anbefalt av bekymrede venner. Han takker ja til alle de nervemedisiner han blir tilbudt.

Mandag 24. januar skal han utsettes for sitt første elektrosjokk. Kvelden før ringer han sin søster Mette for å ta farvel. Han er fullstendig overbevist om at han vil bli en zombie slik Jack Nicholson levendegjør i filmen. Men det som helbredet ham var nettopp elektrosjokk.

Helbredet

– Det kjentes som et mirakel. Etter tre elektrosjokk var jeg stort sett meg selv igjen, og etter sju var jeg helt frisk. Jeg trodde det var tortur og var sikker på at hjernen ville bli brent av. Jeg ville aldri bli meg selv igjen. Det forsterker følelsen av mirakel.

– Behandlingen du bekjempet blir altså din redning?

– Ja, det er bemerkelsesverdig. Jeg visste at hvis jeg sa nei, ville de gi meg det likevel. Vil de henrette meg, i hvert fall i psykisk forstand, så vil jeg gå selv, tenkte jeg. Man bør tenke etter om man har lignende holdninger på andre områder hvor virkeligheten kan være langt mer sammensatt enn man innser.

Knudsen påpeker at han også er i en mer privilegert posisjon enn mange andre.

– Jeg kunne vende tilbake til et liv med kjæreste og barn, familie og venner og en ryddig økonomi.

---

Elektrosjokk

  • Elektrokonvulsiv behandling (ECT) er en behandling mot enkelte psykiske lidelser hvor det brukes en lav dose strøm påført gjennom to elektroder plassert på pasientens hode.
  • Metoden ble tidligere kalt «elektrosjokkbehandling».
  • ECT brukes i Norge hovedsakelig ved alvorlig depresjon hvor annen behandling ikke har gitt bedring.

---

– Jeg gråter

Bokas innledende del om moren var nesten ferdig da forfatteren ble syk. I løpet av et par måneder høsten 2018 skrev han resten. Da boka skulle lanseres våren 2019, presenterte han boka for 20–30 ansatte i forlaget.

– Etter to minutter begynte jeg å gråte, og etter to nye minutter begynte jeg å gråte igjen. Jeg kunne til gjengjeld merke at det var en sjelden oppmerksomhet fra publikum. Jeg behøvde ikke være redd for følelsene.

Nå sover han om natta, har det godt og har ikke vært i nærheten av depresjonen disse tre årene.

– Hva er nytt i hverdagen din nå?

– Det viktigste svaret er at jeg gråter. Det gjorde jeg aldri før. I hvert fall ett lag hud er skrellet av meg. Jeg er blitt lettrørt. Det synes jeg er en gave. Når man har hatt en vanskelig barndom, er det mye man har kapslet inn. Jeg har lenge gått i terapi for å snakke om barndommen. Sykdommen har fjernet noen av de forsvarsverkene som terapien ikke klarte.

Min tro er en skjørere plante, og den kan ikke bringe meg helskinnet gjennom en depresjon.

—  Per Øvig Knudsen

I dag er det tre år siden, at jeg oplevede mit livs værste dag. Efter lang tids svær depression og tiltagende psykose...

Posted by Peter Øvig Knudsen on Sunday, January 10, 2021

En åpning

– Kjære mor, skriver du når du endelig skriver en tale til henne.

– Dilemmaet er at morskjærligheten er veldig sterk, nærmest uovervinnelig. Man elsker sin mor, men sykdommen hennes gjør vondt mot barnet. Hvordan takler man det?

Han har snakket med mange som har det slik etter at boka kom ut. Noen få avbryter forholdet. Andre gjør som ham og forsøker å bevare en eller annen forbindelse og må kjempe hele livet.

– De som elsker sin mor og har et harmonisk forhold må være takknemlige for det. Jeg elsker selvfølgelig også mor, men for å overleve og få et liv, har jeg måttet fryse den kjærligheten ned på lav temperatur for simpelthen å tåle en åpenhet der hun kunne såre meg, gi meg dårlig samvittighet og så videre. Når hun er død og ikke kan nå meg, behøver jeg ikke fryse det så lavt ned. Talen jeg ikke var i stand til å holde i hennes begravelse, er uttrykk for at noen sprekker er åpnet. Spør du meg om jeg kan tilgi henne, er svaret at dit er jeg ennå ikke kommet. Jeg håper jeg kommer dit. Jeg har fått en annen forståelse og skrev boken for å komme til en forsoning. Derfor kan jeg skriver «kjære mor». Jeg merker en annen kjærlighet til henne enn da hun levde.

Ny bok

Nå arbeider han med neste bok der han undersøker hva elektrosjokket gjør med den menneskelige bevissthet. Noen blir mirakuløst helbredet, andre føler at hjernene deres blir ødelagt. Er det tortur eller mirakelkur?

– Jeg har lært at sannheten ikke er enten eller, men at det er en kompleks sammenheng mellom de to ytterpunktene.

I boka drøfter han også spørsmål om egen identitet.

– Det er vanskelig å atskille sykdom fra behandling. Hva er den identiteten jeg vender tilbake etter sykdommen skapt av? Er den skapt av sykdommen, av elektrosjokket eller av de erkjennelse jeg gjør i etterkant.

Først i ettertid har det gått opp for ham hvor redde familie og venner har vært for å miste ham til selvmordet eller psykosen.

– Etter et år spurte jeg min sønn Aske. Vi satt i bilen og det var litt vanskelig å ta det opp, men jeg spurte om han stadig var redd for at faren skal bli syk igjen. Da så han på meg og svarte: Hva tror du selv? Han syntes det var et dumt spørsmål.

bokcover

---

Bok: Sakprosa

Min mor var besatt - da jeg møtte depresjonens demon

Peter Øvig Knudsen

Forlaget Press 2021

---

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur