En ny verden i gammel drakt

18. januar 1871, for ganske nøyaktig 150 år siden, var tyske fyrster samlet i speilsalen i Versaille utenfor Paris. Her ble en ny, felles stat grunnlagt: Det tyske keiserriket.

Skjønt, ikke alle som var til stede jublet høyt. Fra Bayern i sør kom prins Otto, bror av eventyrkongen Ludwig II – i dag kanskje mest kjent for å ha oppført ‘disneyslottet’ Neuschwanstein, som etterpå meldte at han ble «uendelig trist» av å bivåne innsettelsen av den nye keiser Vilhelm I, omgitt av prøyssere i høye feltstøvler.

Bayern hørte nemlig til det katolske Tyskland, og idet den nye staten var etablert, skulle nettopp det katolske mindretallet bli utpekt som den indre fienden.

Mens ytre høyre i dag omfavner keiserrikets symboler, mener historikere at det kun er i periferien av det gamle riket at tilknytningspunktene til vår egen tid er å finne.

Katolsk blomstring

Forskere omtaler i dag 1800-tallet iblant som en ny konfesjonell tidsalder. Det til tross for at kirkene hadde mistet mye av sin gamle makt. Ikke minst gjaldt det den katolske kirke, som opphørte som statskirke i store deler av Europa da det tysk-romerske riket falt under napoleonskrigene.

Like fullt ble 1800-tallet en blomstringstid for katolsk fromhetsliv. Det var et århundre der stadig flere la ut på pilegrimsferd, ikke bare fordi det ble lettere å reise, men fordi også nye valfartssteder dukket opp – slik som Lourdes i Frankrike. Godt hjulpet av nye trykketeknikker ble dessuten andaktsbøker, jesusbilder og helgenkort vanlig i de tusen hjem, mens fotografiet gjorde at man første gang fikk se paven:

Han het den gang Pius IX, og satt på Peters stol helt fra 1846 til 1878. Han gjorde det til sin sak å fordømme alt fra liberalisme til sosialisme, og det var han som i 1870 fikk med seg Vatikankonsilet på å styrke pavens stilling, gjennom vedtak som understreket pavens forrang og ufeilbarlighet.

Bismarck sådde tvil om katolikkenes lojalitet lå hos keiseren eller hos paven.

[ – Demokratiet trues når vi tar det for gitt, sier mannen bak «Babylon Berlin». ]

Straffelov

Når tyskerene i årene fram mot 1871 rykket fram som en ledende nasjon i Europa, var det en mann som pekte seg ut som strategen: Otto von Bismarck hadde ledet prøysserne til seier i krigene mot Danmark i 1864, mot Østerrike i 1866 og til slutt mot Frankrike i 1870.

Med ham som rikskansler i det nye tyske riket, tok det ikke mange måneder før han hadde pekt på katolikkene som hovedmotstander. De var en stor minoritet i nye staten, og Bismarck sådde tvil om lojaliteten deres lå hos keiseren eller hos paven. De ble mistenkt for å samarbeide med både franskmennene og ikke minst med de katolske østerrikerne.

Det var slik kulturkampen startet. Ordet har vært hyppig i bruk også i vår tid, i debatter om alt fra litteratur til innvandring, anført av både Arnulf Øverland og Anders Fogh Rasmussen. Men det var med Bismarcks felttog at det inntok ordskiftet. Mannen som det sies at samlet Tyskland gjennom «blod og jern», innførte nå streng kontroll med ansettelser og presteutdanning – det ble innført en egen kultureksamen hvor de kommende prestene skulle bevise at de stilte seg bak rikets verdier, og allerede i november 1871 kom den såkalte prekestol-paragrafen inn i straffeloven, som gjorde det ulovlig for prester å ytre seg kritisk. Året etterpå ble jesuittordenen forbudt og staten tok over all skoledrift. Klostre ble liggende brakke, prester og biskoper som ikke gikk med på Bismarcks krav ble arrestert, og det ble full diplomatisk skjæring med pavestaten i Roma.

Forsøket handlet om å skape en homogen stat. I dag omtales det rett ut som religionsforfølgelse.

[ KULTURKAMP ANNO 1930: En teaterprotest endret loven og skapte KrF ]

Rikdsdagen

Flere av grepene rammet også protestantene, men blant dem var det mange som ikke helt så problemet. De hørte til en fremadstormende borgerlig elite, var positive til det nye, til den tyske nasjonen og Bismarcks mange politiske trekk.

I det nye keiserriket fantes ansporinger til demokrati, dette var en av de første statene i Europa til å innføre allmenn stemmerett, og man hadde en egen riksdag, rett nok med begrenset makt. Og mens Bismarck i starten støttet seg på det nasjonalliberale partiet, var katolikkene var organisert i Sentrumspartiet, som gjorde det stadig bedre. Også konservativt anlagte protestanter begynte etterhvert å tenke at sekulariseringspolitikken ikke var av det gode. Og nå innså jernkansleren at kulturkampen virket mot sin hensikt. Han fant det klokest å senke stridsøksen og heller gjøre felles front mot dem som, etter et mislykket attentat mot keiseren, fremsto som en enda større trussel mot det bestående: Arbeiderbevegelsen.

Det var kunstnerne som avslørte bedraget.

Mot enhet

‘Jubileum uten jubel’, ‘keiserrikets vanskelige arv’. Dette er titler som har preget tyske aviser den siste uken. Både keiserriket og jubileet er vanskelig å oppsummere. Der dagens ytre høyre omfavner keiserrikets gamle symboler, insisterer historikere på at det kun er i periferien av keiserriket at tilknytningspunktene til vår egen tid er å finne: I det fremvoksende sosialdemokratiet, i kvinnebevegelsen, i kunsten, blant de menneskene som forsøkte å gå nye veier i en verden der ingenting var som før.

Keiserriket som ble skapt i 1871 var et lappeteppe av fyrstedømmer og gamle hansabyer som synkroniserte seg – gjennom jernbane, post, telegraf og nye felles lover som skulle bygge ned handelsbarrierer. Det var et jordbrukssamfunn som ble til et industrisamfunn, ledet an av nye vitenskapelige oppdagelser. Det var et gründersamfunn, der den borgerlige eliten fikk den økonomiske makten, mens adelen tviholdt på titlene. Det var en stat som skjøt fart inn i fremtiden, mens lederne skuet tilbake til fortiden og bygget signalbygg etter idealer fra renessanse, romantikk og gotikk – betong forkledd i rød murstein.

Det var kunstnerne som avslørte bedraget. Da keiserriket rullet mot verdenskrig og sin egen undergang, hadde de for lengst sagt farvel til stive, gamle former. Poetene hadde sprengt syntaksen, og malerne insisterte på at det var de indre følelsene som måtte ha forrang – det ytre måtte komme deretter, hvor ugjenkjennelig det enn måtte bli.

Fromhetslivet la et godt grunnlag for det som både kunsten og det nye borgerskapet etterhvert kjempet for.

Indre kompass

Hva da med religionen? Selv om kulturkampen ble avlyst, forble katolikkene svært isolert i det nye keiserriket, noe som kom til uttrykk i det sentrumspolitiker og katolikk Julius Bachem i 1906 erklærte «Vi må komme oss ut av tårnet».

[ FRANKRIKE: Katolske ungdomsbevegelser kjemper fortsatt arbeidernes sak ]

Men Bismarcks antakelser om illojalitet, hadde vist seg å stemme dårlig. Ja, mange fikk en slags katolsk politisk identitet, men de var ikke separatister, dessuten hadde kritikken av pavens nye opphøyde stilling i stor grad kommet nettopp fra tyske troende.

I etterpåklokskapens lys, kan det hevdes at Bismarcks skepsis dog ikke var helt ubegrunnet: Ikke fordi massene løp fulgte paven slavisk. Men fordi fromhetslivet la et godt grunnlag for det som både kunsten og det nye borgerskapet etterhvert kjempet for: Individets frihet.

Om hun er fransk, ikke tysk, peker mystikeren Teresa av Lisieux mot dette. Hun ble en ekstremt populær helgen, og er en pussig skikkelse: En ung kvinne med dårlig helse, som levde skjermet i et karmelittkloster inntil hun døde i 1897 som 24-åring. Det kan være fristende å tenke at hun var hjernevasket av foreldrene, og dermed endte med å vie livet til å pleie gudsforholdet. Og i møte med en fiktiv skjebne som for eksempel Theodor Fontanes Effi Briest (1895), som tværes mellom samfunnets stive konvensjoner og sin egen kamp for å bli lykkelig, kan Teresas liv virke like barnslig og banalt som en tegning av Paul Klee.

Men hennes selvbiografi En sjels beretning ble blant de mest leste bøkene i Europa. Og på sin måte peker Teresa på det moderne menneskets utfordring: Hun er den som kompromissløst følger sitt indre kompass. Men hun er også den som ser at ekte frihet og kjærlighet krever omsorg for de mange småting som dukker opp på veien – og et syn for at andre har like stort behov for frihet og kjærlighet.

[ TERESA: – Hun satset alt – uten at hun opplevde noe ekstraordinært, det inspirerer. ]

Kilder: ‘New Short History of the Catholic Church’ av Normann Tanner (Burns&Oates, 2011) / Intervjuer i Deutschlandfunk Kultur med historikerne Olaf Blaschke og Christina Morina. / Samtaler med prof. emeritus Helge Høibraaten.