2002: «Med vår livsstil i yngre år, kunne vi fort ha fått en tidlig død»

Visste du at country-legenden Willie Nelson elsker golf, at han har svart belte i Tae Kwon Do? Eller at han på slutten av 1960-tallet var på nippet til å flytte til Bergen, fordi han var blitt hodestups forelsket i ei jente derfra? Hvis ikke hun hadde dødd, ville han kanskje hatt bergensk aksent i dag, sier 69-åringen jeg prater med tirsdag 25. juni 2002.

Jeg visste ikke noe om dette. Det jeg derimot visste, var at artisten, som er kjent som en politisk engasjert demokrat, og har skrevet klassikere som «Crazy», «Always On My Mind» og «Will The Circle Be Unbroken», alltid har vært en ivrig Jesus-disippel.

Bestevennen Jesus

Da han i yngre år holdt på å drikke seg i hjel på whisky, hevder han at det mannen fra Nasaret som reddet ham: «Jeg har bedt Fadervår hver eneste dag fra jeg var liten. Jesus er bestevennen min! Han har aldri sviktet meg, selv om jeg har gitt ham «a hell of a ride».

Bussen hans står parkert utenfor Drammen Teater, hvor kveldens konsert for 400 fans for lengst er utsolgt.

Selv om Willie Nelson påstår han nå lever sunt, og at han for lengst har sluttet å drikke seg full, så innrømmer han at han fremdeles tar han seg en joint i ny og ne. Kanskje litt oftere også, når han får tenkt seg om. Dette er da heller ingen hemmelighet: Kanskje ikke så rart politiet i Drammen litt senere stikker innom bussen hans for å sjekke...

Uansett er Jesus en bedre rus, understreker han. Willie Nelson takker besteforeldrene, særlig bestemoren, for at han tidlig ble kjent med den kristne troen: «Bestemor døde da jeg var seks år, men det hun sådde fikk vokse i meg.»

Kristent fellesskap

Hans første offentlige opptreden var som fireåring under en gospel-piknik i Abbott i Texas i 1937: «Etter det har alltid evangeliske sanger stått på repertoaret mitt.»

Country-legenden vokste opp som metodist, men ble senere baptist. Han innrømmer at han sjelden går i kirken, men sier at han opplever et kristent fellesskap med flere gode artistkollegaer.

Under tiden med gruppa Highwaymen, satt han ofte sammen med Kris Kristofferson og Johnny Cash og ba og sang oppbyggelige sanger. For eksempel Kristoffersons «Why Me Lord?»: «Det var et sterkt fellesskap, og en enda sterkere nåde. Med vår livsstil i yngre år, kunne vi alle fort ha fått en tidlig død.»

Det er ikke lenge siden han besøkte en syk og svekket Johnny Cash (som døde 15 måneder senere): «Johnny er reiseklar! Han har vært det etter at June (Carter) døde,» sier Nelson.

Betal gjelda!

Gitaren hans er spansk, hullete, og mer en godt slitt. Han kaller den «Trigger». Den har fulgt ham siden han kjøpte den i 1969. Ifølge eieren har den sett og overlevd mye.

Det har han sannelig selv også: Rusproblemer, kjærlighetssorger, men også pengeproblemer: På 1980-tallet fikk han restskatt på 32 millioner dollar: «Jeg kjente det både i lommeboka og i magen.»

Når jeg spør hva han gjorde med det, sier han – med et skjevt smil, at det bare å folde hendene og spørre Gud til råds. Jeg spør hva Gud svarte? «Betal gjelda, Willie! Jeg betalte 5.000 dollar hver dag i 14 år.»

Publisert i Vårt Land 6. mars.

2001: Det tok ham to minutter å bli kompis

Erik Bye fylte 75, og jeg skulle intervjue ham for Vårt Land. Sammen med fotograf Tom Henning Bratlie (nå i Klassekampen), besøkte jeg ham en vinterdag i 2001 i hjemmet hans på Valstad i Asker. Kona Tove var på vei ut, og ektemannen lurte på hvordan det ble med middag? Vårt Land-teamet løste problemet med å ta ham med på restauranten «Jenny’s» i Asker sentrum.

Ungdomsgjeng

Erik Bye var blitt dårlig til beins, synet var også blitt dårlig, så jeg kjørte ham til restaurantdøra, før jeg skulle parkere et lite stykke unna. Men utenfor restauranten hadde det samlet seg en gjeng ungdommer, høylytte og tydelig beruset. Jeg sa til Erik at det nok var tryggest at vi heller gikk sammen fra parkeringsplassen. Jeg kunne støtte ham. Da var han allerede på veg ut av bildøra.

Da jeg kort tid etterpå kom småløpende opp til restauranten, så jeg noe jeg aldri kommer til å glemme: På en benk satt Erik Bye og fortalte historier, skrøner, eller hva det nå var, mens ungdommene satt rundt ham og drakk og lo. Det hadde tatt ham to minutter å bli kompis med dem.

En fin drøm

Inne i restauranten lo og fleipet han også med hun som serverte oss: Han så riktignok dårlig, innrømmet han, men han så at hun var pen. Med stort alvor fortalte han om livet sitt, og om kristentroen som han syntes det var så vanskelig å fatte. «Gamle-Erik», som han titulerte seg, kom nok aldri til å kakke på kistelokket for å håpe på noe mer. «Vår Herres klinkekule», tittelen på en av hans mest kjente sanger, var likevel en fin drøm, mente han. Og drømmer var viktig.

Noen dager senere lå det en konvolutt i postkassa mi. Det var et takkebrev fra Erik Bye. Jeg oppbevarer det på et trygt sted.

Publisert i Vårt Land 5. mars.

2012: «Ingen har vel vært hos Gud, og vendt tilbake til jorden?»

Jeg treffer Mari Boine en fredag ettermiddag i slutten av april 2012, to dager før hun skal ha konsert i Den norske opera sammen med Kringkastingsorkesteret. NRK TV skal gjøre opptak. Tidligere i uka har hun sunget «Samtale med Gud» på TV2. En biografi er også på trappene. Verdensmusikeren som har fornyet den samiske folkemusikken med jazz, folkemusikk og rock, opptrådte året i forveien på Øya-festivalen. Nå sier 55-åringen at hun vil prioritere andre ting.

Nødvendig grep

Hun synes 30 år med kulturell brobygging er nok. Det er på tide å slippe til andre og yngre krefter som gløder for samenes sak og kultur. Hun er dessuten blitt bestemor til to hjerteknusere. Likevel skal hun ikke slutte å gi ut musikk. Snart kommer en ny pop-plate på engelsk, deretter en på norsk.

Jeg spør om ikke folket hennes vil føle det som et svik, når en av deres fremste kulturelle talerør på disse platene forlater morsmålet til fordel for norsk bokmål, engelsk språk, og pop-musikk? Mari Boine tror ikke det. For henne er det uansett et nødvendig grep: «Nå vil jeg bare være en vanlig musiker,» sier hun og tar en slurk av den økologiske epledrikken, mens regnet pisker mot vinduene til spisestedet Kolonihagen på Frogner i Oslo.

Læstadianere

Mari Boines oppvekst i et strengt læstadiansk hjem tar hun et oppgjør med allerede på debutalbumet Jaskatvuoda Manná fra 1985. At foreldrene hennes, som nå begge er døde, oppdro henne med sin strenge læstadianske lære, hadde hun lenge problemer med å skjønne. Men ikke nå lenger: «Det var et uttrykk for kjærlighet. De ville bare oss barna det beste.»

Dét sier hun at hun gjerne skulle ha fortalt dem før de døde: «Jeg tror den strenge kristendomsutøvelsen deres i stor grad var basert på frykt.»

Har valg

Den samiske artisten sier hun har en sang som er en omskrivning av «Fader vår»: «Fader vår, de sier du er i himmelen. Kan du fortelle meg hvorfor ting er som de er?» Hun sier teksten bare måtte bli slik, når hun tenker på hvordan hennes eget folk har lidd, på Utøya-massakren og annen ondskap: «Det sies at vi mennesker er gode på bunnen, men der på bunnen må vi må gjøre noen viktige valg selv.»

Mari Boine ser på klokka. Snart skal hun treffe ei venninne på 72 år som har vært religionsforsker det meste av sitt voksne liv. De har fremdeles mye usnakket om religion og religionsutøvelse: «Jeg ønsker en verden hvor det er rom for forskjellige tilnærminger til det åndelige. Ingen kan gjøre krav på den eneste sannheten, for ingen har vel vært hos Gud, og vendt tilbake til jorden?»

Publisert i Vårt Land 4. mars

2001: Lisa Børud klar med sitt første album

Lisa Børud er blitt 25 år. Hun har en fjerdeplass fra Stjerrnekamp i 2017, og året etter ble hun valgt ut til å danse for Alexandeder Rybak i Eurovision Song Contest. Nå er hun aktuell med Plussord på Facebook, med små daglige ord om tro og liv.

Som barnestjerne solgte hun 120.000 album, hele tiden heiet fram og godt hjulpet av faren Thomas Børud og moren Eli Børud. Men også av farfaren Arnold Børud.

Snakker for hennne

Jeg intervjuer henne første gang i november 2001, hjemme hos farfaren og farmoren på Ask utenfor Nannestad. Moren og faren er der også. Lisa Børud er blitt fem år, og er klar med sitt første album.

Far Thomas sier datteren fikk inn sangen før morsmelken, og lenge før hun begynte å snakke. Selv er jeg ikke så sikker på det med snakkingen: Lisa Børud sier nemlig ikke et eneste ord, det er de andre som snakker for henne.

Faren sier han vet hvordan det er å være barnestjerne: Da han var med i Børud-gjengen, ble han bedt om å skrive autografer lenge før han kunne skrive. Nå har han skrevet spretten pop-musikk til datterens første plate, mens farfar Arnold har skrevet tekstene.

Taletrengt

Mitt neste intervju med Lisa Børud står på trykk i Vårt Land i november 2004. Den lille sangfuglen er blitt åtte år, og hun er klar med fjerdeplata Så takknemlig. Siden sist vi møttes har hun solgt 30.000 plater. Nesten alle kristne barnefamilier her i landet har en Lisa Børud-CD i bilen. Da holder ungene fred!

Selv er Lisa Børud faktisk blitt taletrengt: Hun synes det er gøy å synge for folk, men hun vil ikke bli pop-sanger, sier hun: «Det er så slitsomt når barn jeg ikke kjenner ringer på døra, og spør om jeg vil leke med dem.»

Siste barneplata

Den 3. desember 2010 har jeg nok et intervju med Lisa Børud i Vårt Land. Hun er blitt 14 år, og er aktuell med sitt åttende album, Mitt valg. Antall solgte album har for lengst passert 100.000.

Denne gangen har hun enda mer på hjertet: Faren Thomas gir hun beskjed om å sette seg i et hjørne og spise hamburgeren sin.

Lisa Børud forteller at den nye plata er mer groovy og funky enn det hun har gjort før. At farfar Arnold har begynt å spørre henne om tekstene han skriver, men at hun likevel har droppet to av dem: «Jeg følte de var litt for voksne.»

Hun garanterer at dette er hennes siste barneplate, og er like sikker på at hun fremdeles ikke drømmer om å bli pop-stjerne. Derimot har hun begynt i en hiphop-dansegruppe som heter DM Dancers, som hun synes er gøyere enn å synge. Det er heller ingen ukjente som ringer på døra og vil leke lenger: «Jeg tror faktisk ikke vennene mine hører på platene mine i det hele tatt.» smiler hun.

Publisert i Vårt Land 3. mars.

2009: «Kanskje ikke så rart vi sang bordverset trestemt»

Gabrielle Leithaugs musikalske gener er det ikke noe i veien med: Tanten Solveig Leithaug og onkelen Bjarte Leithaug var markante kristne artister på særlig 1980-tallet. Moren Anne har reist og opptrådt i kristne sammenhenger i en årrekke, og har også gitt ut en lovsangsplate.

Datteren Gabrielles singeldebut med «Ring meg» i 2011, var ingen kristen låt. Men den ble så til de grader lovprist: Den toppet VG-lista og iTunes-lista, den solgte til åtte ganger platina, og den ble nominert til Årets hit i Spellemannprisen.

Pop-historie

Resten er norsk pop-historie: Frekhaug-jenta med artistnavnet Gabrielle, fikk hits med «Bordet», «5 fine frøkner» og «10 kniver». Sistnevnte låt, som ble spilt i tv-serien Skam, gikk også inn på fjerdeplass på den svenske singel-lista, med norsk tekst.

Albumdebuten Mildt sagt fra 2011 fikk fjerdeplass på listene i Norge. De neste albumene, Nattergal Kap. 1 (2013) og Snart Gabby (2019), bekreftet at den stormende mottagelsen ikke var et blaff. Gabrielle har vært nominert til åtte Spellemannpriser og Bendiksen-prisen, og hun vant Edvard-prisen i 2014 og P3 Gull-prisen i fjor. Kanskje rager likevel opptredenen under Nobel-konserten i 2014 høyest. Gabrielle var den eneste norske artisten Nobelkomiteen spurte om å delta.

Vilje og galskap

Suksessen kom ikke rekende på ei fjøl. I 2008 kom ikke Gabrielle videre fra første semifinale i Idol. I 2009 var hun med i X-Faktor på TV, hvor hun ble nummer 7. Det vet hun ennå ikke, når jeg treffer henne utenfor Stortinget onsdag 21. oktober i 2009.

Dagen etter er det ti gjenværende artister i X-Factor, og Gabrielle skal synge Natasha Beddingfields «These Words». Hun mener låten har akkurat det trøkket, og den råskapen, som er hennes egen x-faktor: «Jeg har viljen og galskapen til å hive meg utpå, og la det stå til,» sier hun.

Kristne møter

I forrige ukes X-Factor hadde hun sunget Robyns låt «Be Mine». Da hadde tanten Solveig Leithaug fulgt med fra TV-studioet: «Det var kjempegøy å ha henne der. Hun har vært en inspirasjon for meg.» Fra hun lå i barnevogn, var Gabrielle og de fire søsknene hennes med på kristne møter hvor moren sang. Alle de fem barna har bibelske navn: Nathalie, Joachim, Peter, Salome, Lydia og Gabrielle: «Kanskje ikke så rart vi sang bordverset trestemt,» ler Gabrielle.

Selv om hun er stolt av familiens kristne musikkengasjement, ønsker hun ikke at hennes egen tro skal definere henne som artist: «Jeg elsker å synge gospel, men det er bare én side av meg.»

Tatovert bibelvers

Det store artist-gjennombruddet kommer to år senere. Gabrielle har stort sett holdt kristentroen for seg selv. Men etter at hun under en TV-sendt Spellemannpris-opptreden i 2012, blottla et tatovert bibelvers, ble hun av Dagbladet spurt om dette: «For meg er troen naturlig, og ingenting jeg trenger å legge skjul på. Jeg er skapt her på jorden, og er så takknemlig for det. Men tro er veldig personlig. Jeg tar ikke på meg rollen som talskvinne for de kristne artistene.»

Publisert i Vårt Land 2. mars.

2010: Ville ikke bli som Madonna, ville bli som Evie!

Elisabeth Ødegård Widmer vokste opp i en pinsemenighet på Ski utenfor Oslo. Hun skrev sin første sang som 11-åring, men hadde begynt å synge lenge før det. I en talentkonkurranse ba arrangøren henne om å synge en pop-låt, men hun valgte «Memories» fra musikalen Cats – og vant.

Det var en annen type sang som fikk Roald Øyen og Egil Monn-Iversen i NRK til å falle som høstblader. Musikeren Kristian Lindeman ble spurt om å skrive en låt for henne. Flere erfarne bransjefolk mente 14-åringen ville bli en Melodi Grand Prix-sensasjon det året. Daværende underholdningssjef i NRK, Harald Tusberg, mente derimot at hun var for ung.

Valgte kristen LP

Diskusjonen om deltagelsen hennes nådde de helt store høyder, også i VG.

Elisabeth Ødegård, som hun da het, fikk tilbud om å gi ut LP på storselskapet CBS (Sony Music). Hun valgte i stedet å gi ut en kristen LP på LU-MI, med Tore Aas som produsent. Det var ikke noe problem: Hun ville ikke bli som Madonna, hun ville bli som Evie (Törnquist)!

LP-en Fylt av liv fra 1984 resulterte etter hvert i en internasjonal lansering, med Andraé Crouch som gjeste-låtskriver. Da gjennombruddet likevel ikke kom, tok ikke det unge sangtalentet det så tungt. Hun var nettopp blitt med i Oslo Gospel Choir. Hun skulle bli der i 15 år.

Fint supplement

Jeg treffer Elisabeth Ødegård Widmer en varm mandag i august i 2010 utenfor Østbanehallen i Oslo. Hun er en av sangerne på arrangementet Himmelsk sommer, i regi av flere menigheter i hovedstaden. På scenen blir hun kompet av musikerne Svein Skulstad, Ola Slaaen og Arild Stav.

Sangeren sier hun synes det er fint å kunne henvende seg direkte til folk på gata, som et supplement til alle kristne festivaler, med stort sett bare troende deltakere: «Alle mennesker er elsket og ønsket av Gud, og det er flott å kunne minne dem om det,» sier hun.

Under fjorårets Himmelsk sommer-arrangement, hadde en ruset person knust ei ølflaske rett foran henne. Han la ikke skjul på hvor liten sans han hadde for kristne sangere som henne: «Slikt må jeg finne meg,» konstaterer 41-åringen som er blitt trebarnsmor.

Definert tro

Nå, i 2010, har hun nettopp sunget «I Will Seek» for folk som har stoppet opp. Ingen rusa personer som knuser flasker, denne gangen. Bare en ikke helt edru unggutt som roper: «Ha-le-luuu-ja!»

Hvorvidt han, eller de andre publikummerne, har fått med seg tekstene hennes, vet hun ikke: «Jeg håper jo det! Uansett tror jeg mine egne erfaringer med Gud, har større appell enn mer læremessige tekster.»

Publisert i Vårt Land 1. mars.

2015: Finsland-fans møtte Gaither-idolet

Jeg har vært på Backstreet Boys-konsert i Oslo Spektrum med datteren min, da hun var 14 år. Jeg har vært på Britney Spears-konsert i Chateu Neuf i Oslo, med en av sønnene mine da han var 12 år. Unge fans fikk møte idolene fra plakatene, det var pop-hysteri!

At jeg skulle få den samme nesegruse idol-opplevelsen på Skjærgårdssang, hvor publikum stort sett er menighetsfolk over 60 år, som liker mer tradisjonell kristen sang og musikk, hadde jeg aldri trodd.

Møtepunkt

Men det er det som skjer, en dag i august i 2015. Gaither Homecoming-stjernene Lynda Randle og Guy Penrod er blitt klappet av scenen i Skjærgårdshallen i Langesund. Fans fra Finsland Gaither Music Club, ville ikke nølt med å bære idolene på gullstol av scenen, hvis de hadde fått lov. Her snakker vi ekte lidenskap.

Fanklubben i bygda tre mil utenfor Kristiansand, har 1.400 medlemmer. De har det til felles at de har falt pladask for det amerikanske artist-kollektivet, som reiser verden rundt med southern gospel, country, bluegrass og salmer.

Foruten Guy Penrod og Lynda Randle, er andre kjente Gaither-artister David Phelps, Angela Primm og Gaither Vocal Band. De har også fylt Oslo Spektrum til siste stolsete.

Jeg intervjuer initiativtakeren, Bill Gaither, på telefon i november 2007: «Gaither Homecoming er et musikalsk, menneskelig og kristelig møtepunkt og fellesskap», forteller 71-åringen om konseptet som i 2004 solgte flere billetter i USA enn Elton John, Rod Stewart og Fleetwood Mac.

Løpt overende

Nå er det amerikanske tilstander i Langesund. Jeg har intervju-avtale med Guy Penrod, men blir omtrent løpt overende av tre fans fra Finsland som har oppdaget oss. Jeg blir litt irritert, men bebreider dem ikke: Jeg ville nok gjort det samme, hvis det hadde vært Paul McCartney eller Bob Dylan.

Jan Kåre Haugland, Martin Haugland og Kolbjørn Herås er alle i 60-årene. De har flere ganger arrangert Gaither Homecoming-samlinger på bedehuset i hjembygda, med DVD-er av heltene sine på storskjerm.

Klubben deres har også spleiset på å hente noen av Gaither-stjernene til Norge: «Vi har punget ut opptil 10.000 dollar, men det er det verdt!» hevder 65-åringen Herås.

Han har 130 DVD-er og 150 CD-er med Gaither-artister hjemme. Men: «De er best live!»

Heier og smiler

Det beste med Geeeider (som fans fra Sørlandet sier med bløde konsonanter), er ifølge Kolbjørn Herås at artistene er så naturlige og glade: «De heier på hverandre, smiler til hverandre, klemmer hverandre, og er stolte av hverandres sang og vitnesbyrd. Det er jeg ikke vant til.»

Guy Penrod tror fanklubben fra Finsland er den største i verden, muligens i konkurranse med en tilsvarende klubb i Brasil.

Texas-mannen, med den store stemmen og det lange håret, har i Skjærgårdshallen sunget: «The left and the right, the black and the white, the Lord is the maker of them all»: Nå sier han: «Gud kjenner til alt, og bryr seg om alle. Berømmelse og penger betyr ingen verdens ting.» Jeg noterer. Finsland-fansen nikker, blanke i øynene.

Publisert i Vårt Land 27. februar.

1985: Etterpå snakket alle om «the fabulous Norwegian girl!»

Frekhaug-jenta Solveig Leithaug begynte tidlig å synge på bedehus, misjonsbasarer og familietilstelninger. Faren var musikklærer på stedets folkehøgskole, storebroren Bjarte ble tidlig kjent kristenpop-artist. Jommen sang og opptrådte ikke søsteren Anne også!

Våren 1985, da Solveig var 18 år, fikk hun høre om et musikkseminar i De Bron i Holland, hvor kristne artister fra hele verden møttes for å bli inspirert og knytte kontakter.

Norges største kristne musikkdistributør, Master Music, ville vise fram Jan Groth det året. Men Solveig Leithaug hadde også lyst til å dra dit. Problemet var at hun ikke var meldt på, og heller ikke hadde penger.

Hun tok opp et lån, reiste, og håpet at hun skulle få et rom. Lite visste hun at tilværelsen de neste dagene skulle bli snudd på hodet

Ikke bare turist

Jeg var i De Bron den sommeren. Som redaktør i Treff, som Vårt Land hadde overtatt året i forveien, var det flust av artister å intervjue. Jeg hadde hørt om Solveig Leithaug, men mest som lillesøsteren til Bjarte Leithaug. Jan Groth, derimot, hadde hørt Solveig synge og spille. Rockeren fra Aunt Mary hadde hørt mange artister synge og spille, også flere av utlendingene som var til stede på seminaret.

Da uanmeldte Solveig Leithaug kom ruslende opp oppkjørselen med sekken sin, stod jeg og snakket med Jan Groth. Jeg kunne se det på ham: Denne jenta skulle ikke bare være turist, det skulle han sørge for!

Solveig Leithaug hadde ikke engang fått av seg sekken, før Jan Groth sa at han skulle snakke med arrangøren om en opptreden. «Hva?» sa Solveig. «Det ornær sæ!» svarte Jan. Ikke hadde hun gitar, ikke hadde hun sanger med engelske tekster. I løpet av kvelden var det ordnet.

Grønt lys

Kvelden etter har seminar-ledelsen gitt grønt lys for en liten gjesteopptreden med den norske ungjenta. Hun rekker så vidt å presentere seg, før de om lag 200 internasjonale bransjefolk skal forlate lokalet. Fire sanger og 20 minutter senere, snakker alle om «the fabulous Norwegian girl!»

«Hallelujasangen», «Trylle bittelitt», «Vårsang» og «Mi stjerna», på litt haltende engelsk, har nesten slått beina under tilhørerne. «Hun spiller jo gitar som en mann!» sier en amerikansk plateselskapssjef til meg. Det er positivt ment.

TV og radiofolk omringer henne. Cam Flora, selve «gudfaren» i amerikansk gospel og kristen populærmusikk, har stjerner i øynene. Han inviterer henne til en stor festival i Colorado neste sommer. Snart har han et kontraktforslag klart.

Åpner dører

Tilbake i Norge gir Solveig Leithaug likevel først ut debut-LP-en Askepott på Storm Production. Finn Pedersen og Svein Gundersen trekker i trådene. Treff kårer det til Årets album, og jeg overrekker henne prisen i Chateu Neuf i Oslo.

Så drar hun til USA. Kontrakten med Cam Floria åpner dører: Hun spiller inn flere engelskspråklige album. Hun blir kåret til beste internasjonale artist i Dove Award. Bill Gaither innlemmer henne i sitt Gaither Homecoming-prosjekt.

For tiden har Solveig Leithaug et låtskriversamarbeid med Melody Green, enken etter artisten Keith Green.

Publisert i Vårt Land 26. februar.

2016: «Lar jeg frykten overmanne meg, vil sangene mine miste sin kraft»

Jeg har intervjuet flere dyktige protestsangere, men de aller fleste av dem har ikke opplevd andre sanksjoner enn å bli pepet ut og boikottet. For kurderen Ferhat Tunc, som bor i Tyrkia, er det annerledes: Han er blitt mishandlet av politiet, han er blitt varetektsfengslet gang på gang. Facebook-siden hans, med 600.000 følgere, er blitt blokkert.

Likevel nekter han å flytte fra Tyrkia. Ikke én gang ti! I 1979 måtte han emigrere til Tyskland, av sikkerhetshensyn, ett år før militærkuppet 12. september 1980. Tolv år senere reiste han tilbake, fast bestemt på å formidle protestsangene sine til de han mente trengte dem mest.

Men Ferhat Tunc tar gjerne turen til Norge. I 2008 deltok han sammen med Mari Boine på Nobels fredspriskonsert. I 2012 spilte han inn albumet Suvare Kirmanclye for Kirkelig kulturverksted. I 2016 ga samme selskap også ut hans neste album, Cobani. Tyrkiske og norske musikere deltok. Knut Reiersrud og Mari Boine var to av dem.

Lar seg ikke stoppe

Jeg treffer Ferhat Tunc i begynnelsen av mars 2016, på Stortorvets Gjæstgiveri i Oslo. Han gir meg den nye CD-en sin. Det er selvskrevne sanger om lidelsene, men også håpet, til kurdere, yazidier og armenere, forteller han. Etter det forrige albumet, hvor flere sanger beskrev folkemordet på kurderne i 1938, fikk han strenge advarsler fra tyrkiske myndigheter.

Når jeg spør om han ikke er redd for å gi ut nok en CD med refsende politiske tekster, bare rister han på hodet: «Jeg er blitt banket opp så mange ganger, at jeg tror de skjønner at de ikke kan stoppe meg.»

Da han vendte tilbake til Tyrkia i 1991, ble han under den første konserten i Istanbul hilst velkommen som en helt av publikum. Bak scenen anholdt to fra militærpolitiet ham. Begrunnelsen var at han hadde sunget noen sanger på kurdisk: «Jeg ble beskyldt for separatisme.» (Propaganda for opprettelsen av en egen og uavhengig stat for kurdere.) Etter å blitt slått, måtte Ferhat Tunc sitte tolv dager i et fengsel i Ankara.

Provokasjon

Noe av det første han gjorde etter å ha blitt satt fri, var å stille på en konsert i Diyarbakir øst i Tyrkia. Denne gang var det fire politifolk bak scenen: «De slo meg, mens de ropte at det var prisen for å jobbe mot staten.»

Han tror de visste at han hadde vært med å etablere det kurdiske frihetspartiet HDP. Da de ba ham slutte å provosere, svarte han at det som for dem var provokasjon, for ham var en klar oppfatning av at regjeringen i Tyrkia støttet IS som en effektiv måte å bekjempe kurdere på.

Slik hevder Ferhat Tunc at forfølgelsen og trakasseringen av ham har fortsatt. Nylig fikk han en betinget fengselsstraff på ett år.

51-åringen, som er gift og har en datter, lengter uansett ikke tilbake til eksiltilværelsen i Tyskland:

«Man kan holde en fugl fanget i et bur, men den vil alltid lengte tilbake til stedet den kommer fra.»

Hvis han lar frykten overmanne ham, er han sikker på at han vil bli ødelagt som menneske: «Da vil også sangene mine miste sin kraft.»

Publisert i Vårt Land 25. februar.

1987: «The Alarm ga meg krefter jeg trodde jeg ikke hadde»

Da The Alarm dukket opp i 1981, ble de for mange fans både en musikalsk og en åndelig vekker. Jeg kjøpte vinyl-EP-en med blant annet «The Stand» og «Marching On» med en gang den kom ut. Waliserne var en del av den britiske bandbølgen med Simple Minds, The Waterboys og U2, som skyllet over rockeverdenen med et voldsomt musikalsk trøkk, og med sylskarpe tekster om politikk og religion.

Jerngrep

Da The Alarm ga ut albumet Declaration i 1984, gikk det inn på 6. plass på Englands-lista, og på 14. plass på Norges-lista. Jeg skjønte ikke hvorfor det ikke kom høyere, med låter som «Marching On», «Sixty Eight Guns» og «Blaze of Glory». De hadde dessuten holdt 10.000 nordmenn i et jerngrep under Kalvøya-festivalen det samme året. Jeg skjønte godt hvorfor U2 og Bob Dylan ville ha dem som oppvarmere på USA-turneene sine.

Jeg ble heller ikke overrasket da bandet ble annonsert på den kristne Greenbelt-festivalen i England i 1987. Mike Peters hadde hatt en kort solo-opptreden året i forveien, og det hadde gitt mersmak: «Samværet med kristne artistkollegaer, men også publikums allsang på særlig de åndelige sangene, ga meg en ny glød og selvtillit som kristen,» forteller Mike Perters.

Jeg treffer ham 31. august 1987 i resepsjonen til Mout House Hotel i Northampton, en times togreise fra London. Det er her artistene bor under Greenbelt-festivalen. Samme kveld skal The Alarm spille for 25.000 på festivalområdet Castle Ashby.

Like tydelig som han har vært politisk, er Mike Peters nå i forhold til troen sin. Men i starten på The Alarms suksess, innrømmer han at han var redd for å få stempelet «kristent band»: «Derfor snakket jeg minst mulig om troen. Nå er det blitt viktig å underbygge budskapet i låtene med årsaken til at jeg skrev dem.»

Trekkes i gang

To måneder etter at jeg kommer hjem fra Greenbelt-festivalen, er jeg utsatt for en alvorlig brannulykke. Jeg blir liggende en måned på Bærum sykehus. Morfinen døyver de verste smertene. Mot slutten av oppholdet, får jeg behov for å bevege kroppen. Siden jeg ikke får forlate rommet, på grunn av infeksjonsfare, spør jeg en sykepleier om jeg kan ta inn en ergometersykkel som står på gangen utenfor.

Det er ok. Problemet er at jeg er for slapp til å tråkke. Beina føles som pudding. Morfinen hjelper ikke mot dette.

Så får jeg øye på CD-en som ligger øverst i en bunke med musikk på nattbordet: The Alarms nye album, Eye of The Hurricane. Jeg setter den i spilleren, skrur opp lyden, og setter meg på sykkelen igjen.

Til Mike Peters insisterende stemme på «Hallowed Ground», «Shelter» og – ikke minst – «One Step Closer to Home», nærmest trekkes jeg i gang på sykkelen. Mens jeg tråkker, husker jeg Mike Peters’ ord om at det beste han kunne håpe på var at The Alarms musikk kunne bety noe i menneskers liv. Sannelig har han rett!

Kreft

I 1996 fikk Mike Peters lymfekreft. Senere fikk han også leukemi. Innimellom behandlinger og tilbakefall fortsatte han å holde konserter, og samle inn penger til kreftsaken. I 2019 ble han tildelt MBE (Most Excellent Order of the British Empire).

Publisert i Vårt Land 24. februar.

2007: «Jeg kan se Gud bak ei gran på Toten»

I 1989 gjorde jeg et Meningen med livet-intervju med totningen og hardrock-gitaristen Ronnie Le Tekrö i bladet Treff. To år tidligere hadde han med TNT vunnet Spellemannprisen i rockeklassen. Bandet slo senere igjennom internasjonalt med «10.000 Lovers». I 2019 ble de innlemmet I Rockheim Hall of Fame.

Tekrö er av mange betegnet som en av tungrockens beste gitarister, sammen med hans første store gitarhelt, Eddie Van Halen: «Van Halen slår itte Jesus!», sa 26-åringen i mitt første intervju med ham.

Itte fleip

Den første mandagen i oktober 2007 treffer jeg på nytt Ronnie Le Tekrö, for et intervju i Vårt Land denne gangen. Soloplata Kingdom of Norway er klar. Som vanlig spør jeg om artisten kan signere den. Han griper pennen, og skriver: «Jesus lever, satan er død! Hilsen Ronnie». Han gliser bredt under capsen, men forsikrer at «det er itte fleip!»

Fembarnsfaren, som nå også er blitt bestefar til Lukas, sier han er kompis med både djevelrockere og prester. Men han anerkjenner ikke satan som en reell kraft. At Jesus er Guds enbårne sønn, det er derimot 43-åringen sikker på.

Gud bak ei gran

På slutten av 1970-tallet øvde det første bandet hans, Roquefire, i kjelleren til den lokale frikirken på Toten. Bassen ble håndtert av Ingar Amlien, som senere ble med i kristenrock-bandet 018, men deretter ble en selverklært satanrocker: «Jeg jobber litt med black metall-folk i låvestudioet mitt, men jeg pusher ikke Jesus på dem. Det trengs ikke! Jeg kan se Gud bak ei gran på Toten, jeg. Så han er nok til stede og passer på!»

Fremdeles rekker håret ham nesten til korsryggen. Og han har ikke tenkt å klippe det. Han forteller at komponist Harald Sæverud en gang sa til ham at håret er sjelens antenne: «Selv om den sjelelige antenna henger ned, så er den åndelige antenna alltid oppe!»

Mystikk i kirken

Derfor skrev han verket Magica Lanterna: om det han kaller en ideell kirke, med en magisk lanterne som står og lyser. Med det ønsket han å få litt mer mystikk inn i kirkerommet, slik han mener katolikkene er så flinke til. Det ble en 100 kirker lang turné med Magica Lanterna.

Flere steder stod folk på benkene og klappet. Etter en konsert kom Rosemarie Köhn bort ham: «Hun sa det var noe av det fineste hun hadde opplevd i en kirke. Da gråt jeg en skvett, gitt!»

Ronnie Le Tekrö tror bevisstheten hans vil leve videre når han dør. At han vil treffe igjen venner og familie, er han sikker på: Faren, som sleit og jobba, og alltid stilte opp for ham. Bestefaren, som holdt løftet om å høre TNT, men stod et godt stykke utenfor lokalet med ørepropper under hele konserten.

Publisert i Vårt Land 23. februar.

2011: Var inspirator for Beatles og Ten Sing

Faren var bryggerimester ved Tønsberg bryggeri, og fant opp Solo. Det eneste som hjalp mot sønnen Holm Holmsens musikktørst, var å spille i band. Før han skulle bli en av de viktigste arkitektene for rytmisk musikk i norske kirker, spilte han piano i Liverpool University Jazzband på begynnelsen av 1950-tallet.

Bandet ble bra! De ble kåret til det beste universitetsbandet i Nord-England. De spilte i Royal Albert Hall i London, og de spilte flere ganger under «rag-day» på torget i i Liverpool. Der stod de på et lastebilplan, hvor trommer og piano var bundet fast.

For noen år siden leste jeg et intervju med Paul McCartney i magasinet Rolling Stone, hvor han fortalte at han og John Lennon alltid var til stede på disse torg-konsertene i hjembyen. Spiren til The Beatles ble sådd der.

Rytmiske salmer

Tilbake i Norge er den ferske kjemi-ingeniøren Holm Holmsen også en fersk kristen: En dag han hadde blitt med en kamerat på en gudstjeneste i Liverpool, hadde studentpresten i menigheten spurt ham om han ville ta imot Gud? Den unge nordmannen nølte ikke med å si ja.

I 1968 ble han spurt om å bli pianist og musikalsk leder i Ten Sing-koret Crossing i Holmen menighet i Asker.

Et kåseri med Olaf Hillestad, om å bruke rytmer for å få de unge til kirken, gjorde valget enkelt: Holmsen skrev nye og rytmiske versjoner av flere salmer, blant annet «Ungdommens frelser» og «Deg lysets Fader» for koret. I 16 år jobbet han med Crossing, som var et av de første og beste Ten Sing-korene.

Kirkejazz

Jeg treffer Holm Holmsen første gang i desember 1999 i hjemmet hans på Undelstad i Asker. Musikersønnen Geir Holmsen, som var bassist i Crossing, bor noen kilometer unna sammen med kona May Brit Andersen. 69-åringen er blitt pensjonist, men han greier ikke å slutte å spille for folk, forteller han.

Etter Crossing-perioden, som han først og fremst husker som en stor ungdomsvekkelse, er det blitt mest kirkejazz. Det siste prosjektet hans heter Holmgang, og de har lenge hatt faste jazz-konserter i Asker kirke. Nå forbereder han en konsert i Åsgårdstrand kirke: «Å drifte et jazzband på kirkens grunn, er oppfyllelsen av en gammel drøm fra Liverpool-tiden,» sier han.

Fyr og flamme

I oktober 2011 treffer jeg Holm Holmsen på nytt. I den samme kirken hvor han var med å tenne Ten Sing-flammen, er 80-åringen nå i fyr og flamme over å kunne være pianist for barnegospelkoret i Holmen kirke. Han har skrevet nye sanger til koret, med 50 barn fra fire til åtte år: «Alle sangene har bibelsk forankring og masse trøkk og action,» sier han.

I «Jesus går på vannet» er det så kraftige rytmebølger at barna må bøye knærne under hele sangen. Ny CD er klar: «Jeg er imponert over hvor raskt barna har lært de nye sangene,» sier han.

Holm Holmsen har fått Kongens fortjenestemedalje for sin frivillige innsats for musikklivet og det sosiale livet i Asker. Han ser ingen grunn til å sitte hjemme og pusse på medaljen og gamle minner. Han har hatt to slag, og nå går det slag i slag, smiler han: «Jeg er fremdeles leken, barnekjær og barnslig. Jeg gleder meg til hver mandagsøvelse.»

Publisert i Vårt Land 22. februar.

1984: «Våre sanger appellerer til hjertene, ikke til knær og underliv»

Egil Solheim og Arne Gundersen møttes i De Frie Evangeliske Forsamlingers menighet Betania i Kristiansand midt på 1950-tallet. De fant tonen både menneskelig, åndelig og musikalsk. Da de platedebuterte med EP-en «Ingen kjenner dagen» i 1959, fikk den allerede etablerte duoen Kjell og Odd konkurranse.

Men ingen av dem tok ordet «konkurranse» i sin munn: De var ikke konkurrenter, de var disipler på samme lag. Og de var heller ikke plate-artister, selv om de solgte bøttevis av plater.

Egil og Arne så på seg selv som tilretteleggere for predikanten og Den hellige ånd. Middelet var bedehussanger som «I de sene aftenstunder», «Jesus er løsningen», «Han lever, ja han lever», «Snart brister skyen» og «Vi bor ei her».

Hvor Egil og Arne bodde, var det ikke så mange som visste. Kanskje visste de det ikke selv? De reiste jo hele tiden. Nye vekkelser ventet. Lengst «stod de i vekkelse» på Karmøy, opptil seks måneder på det meste. Egil og Arne var store på Karmøy! I likhet med Kjell og Odd, turnerte også Egil og Arne et helt år i USA.

Annen substans

Jeg treffer Arne Gundersen (43) og Egil Solheim (48) utenfor møteteltet deres i Asker sentrum våren 1984. Etter 26 år som heltids sangevangelister, har de 10 EP-plater, 12 LP-plater, 208.000 mil i bil, og fire utslitte møtetelt bak seg. De virker ikke utbrente, de virker tente som fakler: «Vi ser jo at folk blir frelst! Vi kan ikke gi oss da,» sier Egil Solheim.

Men det er ingen lykkekristendom de forkynner: «Gud har han ennå ikke lagt ut den røde løperen,» konstaterer Arne Gundersen.

Begge er overbevist om at deres egne vekkelsessanger har en helt annen substans enn verdslig populærmusikk: «Våre sanger appellerer til hjertene, ikke til knær og underliv,» sier Arne Gundersen.

Å vekke de erotiske følelsene gjennom musikk, er de enige om er en uting. Kanskje til og med en synd? Derfor er de imot dans. Likevel hender det at de synger og vitner på dansetilstelninger: «Vi er kalt til å gå ut i verden, derfor spør vi om å slippe til i danse-pausene. Enten klapper de for oss, eller så blir vi kastet ut,» sier Egil Solheim

Spillopper

Sangeren og humoristen Sveinung Hølmebakk har under flere møteserier vært pianist for Egil og Arne. Han har også laget den godlynte parodien «Sangen i teltet» (se på YouTube). Hølmebakk har fortalt meg at selv om Egil og Arne ofte var alvorspreget på plattformen, så var de også fulle av spillopper: En gang de var privat innkvartert, hadde Arne Gundersen fått vertinnen til å tro at den unge lydteknikeren deres nettopp var sluppet ut på prøve fra fengselet. Han hadde stukket ned en mann med kniv, men nå var han god som ny. Likevel mente Gundersen det var tryggest at gutten ikke fikk kniv, men to gafler til måltidet.

Da vertinnen hadde satt maten på bordet, og gitt gutten to gafler, hadde hun søkt tilflukt på kjøkkenet. Til slutt måtte Arne Gundersen forsikre henne om at den unge gutten aldri hadde gjort en flue fortred.

Egil Solheim døde i 2008. Arne Gundersen døde i fjor. I 60 år reiste de sammen som sangevangelister.

Publisert i Vårt Land 20. februar.

1986: «På dommens dag, innfor Guds åsyn, er vi alle trøndere, trur du itj?»

Jeg kjøpte Prudence-LP-en Tomorrow May Be Vanished samme dag den ankom Asker Radio og Musikk i 1972. Vokalisten og låtskriveren på de fleste låtene het Åge Aleksandersen. Han sang som en tåkelur, men dette var ikke et varsel om fare, men om trøndersk folkrock fra Namsos. Fy fillern så tøft det var!

Etter Prudence holdt Åge Aleksandersen koken på solo-LP-ene sine. Han skjøt fremdeles fra hofta, han sparte ingen: Politikere og andre han mente var dobbeltmoralister, fikk sitt pass påskrevet. Men han sparket oppover! En av de fineste pop-sangene jeg vet om er «Han var sju».

Så kom LP-en Levva livet i 1984, med «Va det du Jesus?». LP-en solgte 275.000. Sangen om Jesus handlet om alle som sviktet Jesus.

Som nytilsatt redaktør i Treff, som Vårt Land nettopp hadde kjøpt, var jeg godt fornøyd med å få et dobbeltintervju med Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg i det første nummeret i 1984.

Tvilende ateist

Vi sitter i garderoben til Konserthuset i Oslo. Åge Aleksandersen skal ha konsert samme kveld, men har mistet stemmen – fullstendig. Tåkeluren høres ut som den er senket ned i vann. Men skitt av! Litt hostesaft og noen tabletter vil gjøre susen, det er trønderrockeren sikker på. Like sikker som han er på at den hardbarkede ateisten han var i slutten av tenårene, nå ikke er så skråsikker lenger.

Bjørn Eidsvåg skal kalle sin neste LP På leit. I «Va det du Jesus» lurer Aleksandersen på om det var «sjansen til livet vi lemlesta nå igjen». Han sier Jesus er et godt, vakkert og rent bilde på det beste han kan tenke seg. Bildet av Jesus har han med seg fra ei snill frøken fra folkeskolen, og en bibelbilledbok: «Særlig historien om hvordan Jesus reddet lammet, ja tok vare på de svake, gjorde inntrykk på meg.»

Under innspillingen av Levva livet hadde han dessuten møtt en prest som fullstendig brøt ned hans frynsete preste-bilde. Kirken som institusjon, hadde han derimot ikke sans for. Intervjuet ble et møte med en tvilende prest og en tvilende ateist.

Innfor Guds åsyn

I mai 2005 gjør jeg et Min tro-intervju med Åge Aleksandersen på plateselskapet EMIs kontor i Oslo. Nok et album, To skritt frem, er klart. Det barnlige bildet av Jesus han fortalte om i Konserthuset 21 år tidligere, er justert: «Jesus var jo en revolusjonær også. Han refset bedrevitere og fariseere, og disippelflokken hans var jo litt av en gjeng!»

Åge Aleksandersen er blitt 56 år. Han sier han går i flere begravelser enn før, men han er ikke redd for døden. Det er verre med livet før døden. Uansett: «På dommens dag, innfor Guds åsyn, er vi alle trøndere, trur du itj?»

Usminket kristendom

Fremdeles er han skeptisk til kirken. Han minner om hva den gjorde mot folket hans, taterne. Men han forteller også om en kvinne han traff i Managua i Nicaragua: Hjemmet hennes, i utkanten av byens avfallsplass, beskriver han som et stinkende helvete, med fattigdom og elendighet på alle kanter. Men kvinnen – som var kristen – kalte huset sitt «La Casita» (kirke): «Der var alle velkommen! Det ble et møte med en usminket og sann kristendom.»

Åge Aleksandersen skrev en sang om hendelsen, «La Casita»: «Du sa Jesus, han var den største, den første, og han viser veien. Hos han e det plass for oss alle, hos han e ingen alein.»

Publisert i Vårt Land 19. februar.

1988: Thatcher og Gorbatsjov reddet russisk kristenrocker

På slutten av 1960-tallet bestemte KGB seg for å få oversikt over de mange russiske rockegruppene som opererte «under jorden». Den 7. april 1985 hadde avisa The Observer en lengre artikkel om hvordan man i Russland fremdeles hadde storstilte kontroller og svartelister for å bli kvitt den vestlig-inspirerte rocken. På dén svartelista stod Valeri Barinov fra Leningrad. Han var ikke bare rockemusiker, han hadde kristne tekster også. Musikalen «Trompetsignalet» ble smuglet ut av Russland til vestlige land. En nyinnspilling ble gjort av Dave Markee fra Eric Claptons band.

Tvangsinnlagt

En sen oktoberkveld i 1983 blir Valeri Barinov overmannet av to menn på gata. De drar ham inn i bil, og kjører ham til et psykiatrisk sykehus. Der legger de fram en erklæring fra en lege Barinov aldri har hørt om, og han blir tvangsinnlagt. Etter en stund blir han overført til et fengsel i Leningrad, og senere en konsentrasjonsleir kalt «Bloody Special» 200 mil unna.

En telefon fra kona Tanya til en engelsk sympatisør, setter i gang en prosess: Noen engelske ungdommer fra den kristne bevegelsen Jubilee Campaign, søker om å få treffe statsminister Margareth Thatcher. Hun sier ja, og møtet resulterer i at «jernkvinnen» Thatcher lover å ta opp saken i et møte hun skal ha med partileder Mikhail Gorbatsjov noen uker senere. Ikke lenge etter det blir Valeri Barinov innkalt til sjefen for arbeidsleiren, hvor han får han beskjed om at han skal løslates. Litt senere søker Barinov om utreisetillatelse til England for seg og familien. Svaret kommer raskt: Innvilget!

Velkommen

Jeg treffer Valeri Barinov like ved Heathrow Airport i London i august 1988. Engelskmannen som har ordnet intervjuet, sier bostedadressen hans i London fremdeles er hemmelig. En smilende russisk rocker rekker fram hånda, og han snakker brukbart engelsk.

Snart tar han fram et to sider langt maskinskrevet brev: «Se her!» sier han stolt. Brevet er stemplet 10. Downing Street, og har Margaret Thatchers underskrift. Det er et personlig brev, hvor hun ønsker ham og familien hans velkommen til England. Brevet, som jeg får lese, tyder på at Thatcher har satt seg grundig inn i saken hans.

Isolat

Valeri Barinov forteller at han i flere år holdt hemmelige konserter i kjellere og andre hemmelige rom. Da han til slutt ble tatt, benyttet han enhver anledning til å vitne for de andre fangene. Da fangevokterne oppdaget det, ble han satt i isolat: «Vannet rant ned langs veggene og rotter pilte mellom bena mine. Jeg ba til Gud, og tenkte ut nye sanger. Det hjalp!»

Da han ble ført tilbake fra isolatet til vanlig soning, var han likevel ikke «kurert»: «Jeg fortsatte å vitne og synge. Flere andre fanger ble kristne, også en av vokterne,» forteller han.

Han havnet på nytt i isolatet. Denne gangen fikk han lungebetennelse, og lå tre uker med høy feber – uten å få legehjelp: «En grei vokter tilbød seg å brekke armen min, for å få meg innlagt. Jeg avslo.»

Tre nye album

Vi ser flyene lette og lande på Heathrow. Valeri Barinov sier han aldri vil flytte tilbake til Russland. Men han har sendt en søknad til Gorbatsjov om å få reise på turné i hjemlandet. Allerede neste uke skal han til California for å spille inn tre album. Menigheten Calvary Chapel tilbyr gratis studio, og engelske venner sponser turen.

Publisert i Vårt Land 18. februar.

1992: «Det er de som er blinde i hjertene som er handikappet»

De møttes på en blindeskole for gutter i Alabama i 1950. Siden har de gitt ut 35 album, og reist verden rundt på de mest prestisjetunge festivalene og konsertscenene. Men de har aldri sett hverandre, eller noen andre.

Nytt album, Deep River, er klart når jeg treffer dem en dag i august i 1992 på Bygdetunet i Heddal.

Vi sitter sammen rundt en benk, med utsikt ned mot Heddal stavkirke. Samme kveld skal de ha konsert i Notodden kirke i regi av byens bluesfestival. Det er gruppas første konsert i Norge. Alt er utsolgt!

Spøker og ler

Da jeg treffer dem, er det ikke lenge siden de har sunget med Bonnie Raitt og K.D. Lang: «Beautiful black ladies!» sier Jimmy Carter. «I think they are white!» innvender Eric «Ricky» McKinney. «Are you sure? Did you see them?» sier Clarence Fountain alvorlig. Så bryter alle de fem blinde ut i latter.

De spøker og ler mye disse karene. I starten blir jeg litt i villrede, for det sitter åtte svarte menn med solbriller rundt bordet. De er klare for det eneste intervjuet de gjør under Norgesbesøket. Men hvem er Five Blind Boys? De ber meg tippe. Åtte par øyne ser på meg, fem er blinde, men jeg aner ikke hvem.

Til slutt ber Ricky McKinney, som hevder han er administrativ leder, de fem blinde sangerne reise seg. Jeg skynder meg å ta et bilde av dem mot stabburveggen: «Vi ser med hjertene våre! Å se hverandres behov og lengsler, og at Gud kan bruke oss, har ikke med friske øyne å gjøre,» sier Clarence Fountain.

George Scott sier det er de som er blinde i hjertene sine, som er handikappet. Ricky McKinney mener det ikke handler om hva du ikke kan gjøre, men hva du kan gjøre: «Det vi gjør, er å synge gospel!»

Tar helt av

Noen timer senere sitter jeg i Notodden kirke. Et kvarter etter berammet konsertstart, kommer en svett, men tydelig lettet, arrangør og sier at kofferten med dressen til Clarence Fountain endelig er kommet til rette.

Ti minutter senere gjør fem menn i hvite dresser, fremdeles med sorte solbriller, sin entré til stormende jubel: «In Alabama we don’t mind making noice for The Lord,» sier Clarence Fountain.

De setter I gang med «Deep River, Lord», «He’s Got The Whole World In His Hand» og «If I Had A Hammer». Deretter tar det helt av: Temperaturen er helt oppe under kirketaket, brannsikringen er tilsvarende lav.

Famler seg fram

Folk sitter oppå hverandre i benkene, de sitter i midtgangen, de står langs veggene. Men hvor er sangerne? Jo, der famler de seg fram nedover i folkehavet i midtgangen, mens bandet spiller. De prøver fremdeles å synge, i et virvar av ledninger, bein og armer. Etter en stund blir de ledsaget tilbake til alteret av velvillige publikummere.

Året etter blir Five Blind Boys invitert til Skjærgårdsgospel. På nytt koker det! Også utenfor scenen: Managementet deres tror København er i Norge, og har bestilt fly derfra til USA morgenen etter. Noe fly fra Oslo går ikke, så Skjærgårds-folkene må ordne transport til Danmark i løpet av natta.

Senere blir gruppa, visstnok uten praktiske problemer, invitert til Det Hvite Hus tre ganger, for å synge for presidentene Georg W. Bush, Bill Clinton og Barack Obama.

Publisert i Vårt Land 17. februar.

2004: «Pappa» for ten-singere og rusmisbrukere

Kjell Grønner er mest kjent som «pappaen til Ten Sing». Han beskriver seg selv som en praktiker og tilrettelegger, og sier det var Guds nåde som gjorde at han kom seg igjennom den teoretiske teologi-utdanningen. For ham var gresk VIRKELIG gresk!

Han var desto mer motivert for å bruke prestejobben til å motivere unge mennesker til å oppdage Gud, kanskje også få lyst til å gå i kirken? Senere også reise seg etter å ha vært nede for telling i rus og kriminalitet.

Han har vært KFUM-sekretær og ungdomsprest i Bergen en stund, når han en vårdag i 1967 får en telefon fra en som presenterer seg som Eva Sundt. Hun har hørt at det skal komme et amerikansk kor som heter Sing Out til Hamburg Messehall i Tyskland neste dag. Dit skal han dra! sier hun. Det er ikke et spørsmål, det er en «ordre». Kirkens ungdomsarbeid i Norge trenger det, mener Eva Sundt. Flybilletten er bestilt. Kjell Grønner pakker kofferten, og hiver seg på charterflyet.

Bølge

Kvelden etter står han på benken i den tyske messehallen og jubler. Han inviterer straks Sing Out til Bergen, og de kommer 17. mai samme år. Full av pågangsmot, starter Grønner et kor med en tilsvarende musikalsk profil, men med tydeligere kristen profil: Bergen Ten Sings første øvelse blir holdt i Ynglingen i september samme år. Over 100 ungdommer møter opp. Men de trenger instrumenter.

Grønner ringer Hagstrøms Musikk i Oslo, og spør om de kan kjøpe noen brukte instrumenter til et kristent ungdomskor. De får hele instrumentparken til Kjell Karlsens orkester, som skal fornyes, gratis.

Bergen Ten Sing virvler snart opp en massiv Ten Sing-bølge over hele det norske kirkelandskapet.

Lik ungdom

Jeg har snakket med Kjell Grønner om dette tidligere. Men det er på Knattholmen leirsted i Vestfold sommeren 2004, under KFUK-KFUMs familieleir, at vi endelig får tid til å dvele ved det som er blitt kalt det viktigste ungdomsarbeidet Den norske kirke noen gang har hatt.

68-åringen, som nettopp er blitt pensjonist, snakker også om hvorfor han senere i livet har brukt mesteparten av tiden til å jobbe med ungdom som er rusmisbrukere og kriminelle, i ettervernshjemmet Kalfar-kollektivet.

Litt av en overgang fra Ten Sing, kan det virke som. Men Kjell Grønner, som nettopp har gitt meg noen smaksprøver på gamle Ten Sing-hits, rister på hodet og setter fra seg gitaren: «Unge mennesker er likere enn mange tror, uansett hvor de befinner seg: de har de samme behovene, de samme ønskene og drømmene,» sier han.

Det nytter

Det er ofte små tilfeldigheter som gjør at livet farer bra med noen, og dårlig med andre, sier han. Likevel ser han et mønster hos de som ramler utfor: «Ofte har de opplevd et svik fra hjem og – eller – skole. De bærer på et savn og en smerte. Det gjelder også de som kommer fra såkalte «fine hjem», mener han.

Den viktigste årsaken til at han gjennom et langt yrkesliv har beholdt gløden i vidt forskjellige miljøer, er at han har sett at det nytter: «Når unge mennesker får et nytt møte med seg selv, kanskje også med Gud, da glemmer jeg slitet.»

Publisert i Vårt Land 16. februar.

2011: «Jeg vil til himmelen og treffe igjen folk jeg er blitt glad i»

Sammen med Slow Motion Orchestra kom Solveig Slettahjell som et friskt pust inn i norsk jazz i 1997. På andreplata Silver fra 2004, fikk hun Spellemannprisen. Senere har hun alene, og sammen med andre kjente jazzmusikere, gitt ut ni album. Underveis har hun fått glimrende anmeldelser, og mottatt Gamlengprisen, Radka Toneffs Minnepris, og den gjeveste av alle jazz-utmerkelser: Buddy-prisen i 2020.

Suverent utgangspunkt

Jeg treffer henne første gang i forbindelse med albumet Pixiedust i 2005. I tillegg til å tolke andres låter, har hun med sin egen låt «Faith, Trust And Pixiedust».

Troen på eget talent, og på seg selv, tror hun henger nøye sammen med hennes kristne oppvekst og tro: «Det at jeg tidlig fikk breie meg ut musikalsk, både på orgelkrakken og i korene i menigheten, ga meg et suverent utgangspunkt, både som musiker og menneske.»

I tenårene var faren forkynner i Indremisjonsmenigheten i Orkdal, hvor også moren var aktiv. Sammen med de to brødrene sine bidro Solveig Slettahjell musikalsk på plattformen. Hun var med i et bedehuskor, et Ten Sing-kor, et ungdomskor, og et kor de kalte Familiemusikklaget. I sistnevnte kor stod kristne barne- og bedehussanger på programmet: «Det var sanger folk kunne lytte til, ikke bare bli underholdt av. Den innstillingen har jeg tatt med meg inn i jazzkarrieren min også.»

Troen viktig

I oktober 2011 treffer jeg henne på nytt, i kontorene til plateselskapet Universal Music i Drammensveien i Oslo. Nytt soloalbum, Antologie, er klart. Med utsikt til fjorden, som speiler i høstsola denne dagen, er 40-åringen, som er gift og har et barn på fire år og et på tre måneder, opptatt av at livet for henne nå er så mye mer enn å være artist.

Familien er viktig. Venner er viktig. Kristentroen er viktig: «Jeg har aldri snudd ryggen til troen, den sitter i ryggmargen. Dessuten vil jeg til himmelen og treffe igjen folk jeg er blitt glad i.»

Himmelsanger

Det skal komme flere sanger om himmelen fra henne de neste årene: På bedehus-albumet Arven (2013), synger hun Leonard Gudmundsens «Hjemme i himmelen»: «Hjemme i himlen skal ingen mer gråte. Herren selv tørker tårene av. Hjemme i himlen skal ingen mer klage. Ingen skal dø eller legges i grav.»

På Poetisk tale (2016) synger hun i «Hymne» Arnfinn Harams tekst: «Høgare enn alt, over universums bogar, står din stol av ljos. Englemyriader syng og kjerubsverd logar.». I «Nattasalme» fremfører hun Jon Fosses tekst: «Det finst frå Gud i alt som er, i fjord og nattevrimmel, di sjel er hans, du er hans verd, du lyser fram hans himmel.»

Publisert i Vårt Land 15. februar.

2015: «Vi må hjelpe andre, før vi mister oss selv»

Det er blitt sagt at iren Bob Geldof ga rocken samvittighet: med Live Aid i 1985, som tilførte 150 millioner pund til sultrammede i Etiopia. Og med Live 8 i 2005, hvor en stor del av u-landsgjelden ble slettet.

Han ble ikke født med en sølvskje i munnen, selv heller. Moren døde da han var åtte år. Storesøsteren sørget for at han begynte på en katolsk internatskole i Dublin.

26 år gammel startet han bandet Boomtown Rats, som raskt fikk en hit med «I Don’t Like Mondays».

Det var ikke bare låten om 16-åringen Brenda Ann Spencer, som i retten begrunnet drapet på lærere og elver på en skole i USA med at hun ikke likte mandager, som gjorde at jeg kjøpte albumet The Fine Art of Surfacing. Dette var kvalitetsrock med mening!

Gullkort

Jeg treffer Bob Geldof i resepsjonen på Hotell Norge i Kristiansand under Protestfestivalen i september 2015. 69-åringen skal snart motta Erik Byes Minnepris. Før jeg rekker å ta opp journalistblokka, forteller han at han har stilt hjemmet sitt i London til disposisjon for fire flyktningfamilier fra Syria. Så, hva har folk i Norge tenkt å gjøre? Hva har jeg tenkt å gjøre, for de som flykter fra krigen i hjemlandet sitt?

Jeg blir tatt på senga. Rollene er byttet om, og Geldof gir seg ikke: Han spør om vi, som bor i oljelandet Norge, om jeg, er klar over at vi har trukket gullkortet? Så hva har vi tenkt å gjør vi med det?

Jeg prøver å finne et fornuftig svar, men han kommer meg på nytt i forkjøpet: «Du skjønner det», sier han: «Vi MÅ hjelpe andre, før vi mister oss selv!»

Rockeunderholdning

Jeg føler at jeg blir stilt til veggs. Jeg vet at han er vel så godt kjent som politisk aktivist som rockemusiker, men jeg forventer ikke at han er så pågående: «Jeg kan aldri slutte å slå i bordet. Selv om Live Aid reddet en drøss mennesker fra sultedøden, tar ikke nøden ferie. Det kan ikke vi gjøre heller.»

Bob Geldof sier han ikke lenger har behov for å bli kalt rockeartist. Rocken, som en gang ga ham og flere artister med ham, et spark bak, hevder han nå er overtatt av musikkindustrien: «Rockens substans er blitt borte, den opprører ikke lenger, den bare underholder.»

Det var annerledes i 1985, mener han: Da han hadde kommet hjem fra et sultrammet Etiopia, og var fast bestemt på å gjøre en innsats: «Jeg ringte Elton John, og spurte om han ville stille opp. Han sa straks ja. Så ringte jeg karene i The Who, Mick Jagger, Tina Turner og Queen-gutta. Alle sa ja!»

Publisert i Vårt Land 13. februar.

2013: Kaizers-suksess på bibelske prinsipper

En kveld i 2001 hører jeg låten «Bøn frå helvete» på NRK P1. Musikken er rå og kjelleraktig, tekstene på stavangerdialekt er fulle av ild og svovel, himmel og helvete. Er det Ole Hallesby som har gjenoppstått som rocker?

Dommedags-forkynnerne heter Kaizers Orchestra. Mest fryktinngytende, når jeg ser bilder av bandet, er mannen som spiller pumpeorgel med gassmaske, Helge Risa. Jeg ringer ham: Han sier han er blitt headhuntet til bandet fra et bedehus på Jæren. Helge Risa forsikrer at han ikke har forlatt troen, men han er likevel litt bekymret for hvordan moren hans vil reagere på at sønnen nå er på veg ut i den verdslige rockeverdenen.

Helge Risa tror det skal gå bra. Han er dessuten ikke alene som kristen i bandet: Trommeslageren Rune Solheim er faktisk nettopp blitt voksendøpt, forteller han.

Ild og svovel

Jeg intervjuer Janove Ottesen i januar 2003. Debutalbumet Ompa til du dør har solgt 90.000. Nå er oppfølgeren, Evig pint, klar. Ottesen lover mer rocka sigøynermusikk, og flere tekster om ild og svovel: «Himmel og helvete er helt sentrale begreper i den virkeligheten jeg beskriver: et krigsherjet Øst-Europa for omlag 100 år siden, med mafia, alkohol og annen elendighet. Folk levde i en djevelsk brutal virkelighet, hvor Gud symboliserer håpet,» sier 27-åringen.

To år senere er Kaizers Orchestras tredje album, Maestro, klart. Jeg treffer hele bandet på Youngstorget i Oslo. I «Papa har lov» synger Janove Ottesen: «Ditt ord er min lovsang, for deg går eg smertens kanossagang. Når alt er falskt, er du sann. Du er min vin og mitt vann». Vokalisten og låtskriveren sier Maestro godt kan tolkes som de kristnes Gud.

Helge Risa, i mørk dress, men uten gassmaske, nikker fornøyd over bandkameratens utsagn: «Faktisk har kristenlivet mitt blomstret etter at jeg begynte i Kaizers. Jeg har mer tid til bibellesning, og Rune (Solheim) og jeg ber sammen så ofte vi kan.»

Husmenighet

Kaizers Orchestras daglige leder, Rune Solheim, sier han bruker Bibelen som styringsmodell for bandet. Når de samles, enten før eller etter konsertene, pleier han og Helge Risa gjerne å fortelle fortelle noen bibelhistorier for de andre: «De liker nok best action-ting fra Det Gamle Testamente,» sier Solheim.

Helge Risa sier han kan styre seg for Kaizers-tekstene hvor det bannes. Tekstforfatter Janove Ottesen unnskylder seg med at det blir litt tamt å si «en veldig god tango».

Fredag 30. august 2013 spiller Jærens rockestolthet sin siste konsert i Oslo. Formiddagen samme dag har jeg et intervju på trykk i Vårt Land med Rune Solheim, som nå bor i Oslo med kone og tre små barn: «Livet er større enn Kaizers. Nå ser jeg frem til å bruke mer tid i husmenigheten DNA Oslo, hvor kona mi og jeg er aktive.»

Publisert i Vårt Land 12. februar.

2010: «Tenk at jeg hadde kort hår og slips»

Det kunne virke som Johannes døperen hadde gjenoppstått i Sverige, da Ulf «Uffe» Christiansson med et decibel-drønn ropte ut sin nød for mennesker som hadde vendt seg vekk fra Gud.

Samtidig som bandet Jerusalem ga ut sitt første album, virvlet de også opp en kristen rockebølge i hele Skandinavia, som fikk en lang rekke kristne predikanter og ledere til å rive seg i håret. Aller helst ville de nok ha satt saksa i de atskillig større hårmankene til de svenske kristenrock-bråkmakerne!

Kapret av Ekman

Med tredjealbumet Krigsman (1981), ble til og med Björn Ulvaeus i ABBA oppmerksom på dem: Han skrøt av Jerusalem i Veckorevyen og Billboard Magazine.

Selv hørte jeg bandet for første gang i Samfunnssalen i Oslo på den tiden. Etter konserten suste det nesten like mye i ørene som etter Slade-konserten jeg hadde vært på i Chateu Neuf noen år tidligere. Der Noddy Holder i Slade hadde ropt «come on feel the noise!», hadde «Uffe» ropt «kom och ta emot Jesus!». Snart dro svenskene på evangeliseringstokt til den andre siden av Atlanteren også.

Tilbake i Sverige midt på 1980-tallet, skjedde det en forandring med bandlederen: Håret ble klippet kort, musikken ble tonet ned til lovsangs-pop. Ulf Ekman i Livets Ord i Uppsala hadde kapret ham, og predikanten gned seg fornøyd i hendene.

Oppgjør

Jeg treffer Ulf Christansson i slutten av november 2010, på Akershus festning i Oslo. Vinden fra havet gjør høstkulda bitende, men «Uffe» har fått langt hår igjen som tar av for det verste: «Tenk at jeg hadde kort hår og slips, jeg må ha sett ut som en galning,» smiler han.

Han kaller tiden i Livets Ord for en ørkenvandring, hvor han følte seg stadig mer ufri. Først en stund senere tar han et endelig oppgjør med den svenske mega-kirken: Han kaller virksomheten deres for kontroll av mennesker, som igjen skaper frykt, fordi det handler om hovmod, arroganse, en brautende holdning og usannheter.

Bastant

Mens vi prater utenfor den gamle middelalderborgen, sier «Uffe» at det for ham fremdeles handler om å velge side: Enten er vi for Jesus, eller så er vi imot ham. Han virker veldig bastant, og det sier jeg til ham: «Jeg fordømmer ingen. Jeg bare advarer folk, fordi jeg elsker dem.» Derfor lover han å holde den åndelige kanoen ladd, helt til sin dødsdag.

Et snaut år tidligere fikk jeg en invitasjon til 60-årsdagen hans i Sverige. Jeg ble litt overrasket, siden vårt forrige møte hadde endt opp med en litt amper teologisk diskusjon.

Men «Uffe» er ikke langsint, han er bare veldig bastant om troen, som han tok imot som ung og lovende rocker i Sverige. I disse dager avslutter han et nytt svenskspråklig Jerusalem-album.

Publisert i Vårt Land 11. februar.

1994: «Jeg er ny i kristen-gamet»

Den 22. februar 1983 debuterte 16-åringen Samantha Fox toppløs i tabloid-avisen The Sun. Fire år senere gikk hennes første singel, «Touch Me», til topps i 17 land. Den 7. september 1994 har jeg et intervju med henne i Vårt Land, ikke på side 3, hvor The Sun pleide å plassere henne, men på kultursidene. To uker tidligere har jeg vært på konserten hennes på den kristne Greenbelt-festivalen i England.

Gull og platina

Hun er ikke annonsert på Greenbelt-festivalen i 1994. Men kort tid i forveien ringte hun arrangøren og spurt om å få komme. Slik U2 gjorde i 1981, da irene tok toget fra Dublin, og fikk låne instrumenter.

Samantha Fox har derimot med seg både instrumenter og eget band. Og hun mangler hun ikke topp-plasseringer som pop-artist: hun har 38 gull- og platinaplater på verdensbasis.

Musikalsk nedtur

Foran den opphøyde scenen i Big Top-teltet, venter vi på kveldens surprise-artist. Jungeltelegrafen har gått, så vi vet godt hvem det er som løper inn på scenen i en hvit topp, mens bandet er i full gang med introen til «Touch Me». Samantha Fox fortsetter med en annen hit, «Nothing’s Gonna Stop Me Now». Hun beklager at hun ennå ikke har hatt tid til å øve inn noen kristne sanger. «But I’m at Greenbelt!» roper hun tydelig fornøyd.

Konserten hennes er ikke musikalsk minneverdig. Tidligere under festivalen har artister som Midnight Oil, Mike Scott fra Waterboys, Steve Taylor, The Proclaimers, Martyn Joseph og Tom Robinson vist en helt annen tyngde. Men at Samantha Fox spør pent om å få opptre gratis på Greenbelt, er uansett litt gøy.

Kristen

Etter konserten bak scenen tar hun på seg en svart skinnjakke, mens hun forteller at reisen til en kristen festival i Northampton startet med at hun hadde blitt med ei venninne til en baptistmenighet i London. Og hva skjedde der? «Ja, si det! Det som skjedde, var at Gud plutselig ble tydelig for meg. Der og da bestemte jeg meg for å bli kristen,» forteller hun.

Bandet i menigheten hun har begynt å gå i, hevder hun har mer trøkk enn hennes eget band. Jeg tenker wow! for en menighet! Bandet jeg nettopp har hørt ville lyst rødt på alle decibel-målere!

De som har mistenkt henne for at troen er en PR-gimmick, fordi pop-karrieren er på veg ned, har hun følgende melding til: «Jeg kan ikke så mye om kristen tro. Jeg er ny i kristen-gamet, men jeg vet at Jesus er i hjertet mitt.»

Pulblisert i Vårt Land 10. februar.

2006: Kinks eller Jesus?

Jeg har intervjuavtale med Ray Davies, sjefslåtskriver og vokalist i The Kinks, et av de helt store engelske bandene på 1960 og 1970-tallet. Klokka fem på fire 21. april i 2006, går jeg inn døra til Royal Christiania Hotell i Oslo. Jeg får straks øye på mannen jeg har hørt på singler og LP-er i årevis, nå i levende live. Vil jeg bli skuffet?

Han reiser seg fra bordet. Rekker ut hånda, som den engelske gentleman han er kjent for å være, denne mest nyskapende og sylskarpe pop-låtskriveren fra pop-musikkens tidlige gullalder.

Tankefulle låter

Ok, det skal sies at The Kinks største hit ble «You Really Got Me», som stort sett handler om dét. Men Ray Davies skrev også «Dedicated Follower Of Fashion», et ramsalt og satirisk stikk til moteløvene i Londons Carnaby Street på 1960-tallet. Han skrev om folk han traff på gata og på puben, om jenta «Lola», som «walked like a woman and talked like man». Han skrev tekster om vanskelig barndom, klasseskille og politikk. Om om hvorfor disse menneskene var blitt slik de var: «En god låt skal få oss til å tenke, gjerne også smile litt», sier mannen både Paul McCartney og Mick Jagger har hevdet er et låtskriverforbilde.

Nye salmer

Vi snakker litt om hans første og ferske solo-album, Other People’s Lives. Etterpå skal det handle mye om religion og salmer, eller riktigere: De salmene han mener Den engelske kirke dessverre ennå ikke har skrevet. Salmer som han har lyst til å skrive.

Det startet under en spasertur i New Orleans på nyåret 2004, da en unggutt rappet veska til dama hans. Gentleman Ray Davis tok opp forfølgelsen, men plutselig snudde gutten seg og skjøt ham i benet. Og prøvelsene stoppet ikke der: På tomannsrommet på sykehuset delte han rom med en eldre engelskmann, som sang salmer dagen lang: «I begynnelsen var det ok, faktisk ganske fint. Men andre dagen ble jeg fryktelig lei av å høre den skjelvende stemmen synge de samme salmene om og om igjen. Til slutt ba jeg om å bli utskrevet: Jeg ville hjem til dama mi, kanskje skrive noen helt nye salmer også,» smiler Ray Davies.

Bad choice

Salmene han hadde lyst til å skrive, skulle ha religiøse temaer, men også handle om hverdagslige ting han mener kirken burde være mer opptatt av. Melodiene kunne godt ligne på gamle Kinks-låter: «Jeg hadde jo allerede skrevet «God’s Children» og «This Is Where I Belong», som har religiøs tematikk. Det var uansett lettere tenkt enn gjort å skrive salmer, innrømmer han etter en liten pause.

Jeg nevner at Norges visepop-konge, Bjørn Eidsvåg, en gang hadde spilt Kinks-plater så høyt, og så lenge, på gutterommet sitt, at faren til slutt hadde bedt ham velge mellom Kinks og Jesus. Sønnen hadde svart Kinks. Ray Davies smiler, og svarer: «Bad choice!»

Publisert i Vårt Land 9. februar.

2004: «Svaret på det vi tørster etter er ofte nærmere enn vi tror»

Under Inger Lise Rypdals oppvekst på Toten, regnet moren seg som kristen, mens faren ikke gjorde det. Besteforeldrene, som bodde i ei grend i nærheten, var begge aktive pinsevenner. Da hun 21 år gammel flyttet til Oslo, ble likevel Jesus igjen på Toten. Kombinasjonen av å være kristen og pop-artist i hovedstaden, passet ikke helt, forteller hun meg på Stortorvets Gjæstgiveri i Oslo i desember 2004.

Dobbeltmoral

Inger Lise Rypdals første hit, «Romeo og Julie», kom i 1968. Året etter skapte hun både begeistring og rabalder med «Fru Johnsen», hvor hun sang om en ung mor i miniskjørt som var nærmere den himmelen de som fordømte henne aldri kom til: «Det er dessverre slik at enkelte kristne miljøer snur det kristne budskapet på hodet, slik at det blir dobbeltmoral. Grunnen til at faren min ikke ville være kristen, tror jeg var fordi han følte at han ikke strakk til,» sier Inger Lise Rypdal.

På den tiden, for nesten 25 år siden, var det at pop-karrieren hennes begynte å skyte fart. Ut over 1970-tallet ble hun en liste- og radiogjenganger med blant annet «Si hva du tenker min kjære», «En spennende dag for Josefine» og «I mitt liv». Hun ble skuespiller og hun tolket Prøysen.

Bibel-formidler

Selv om Jesus var blitt igjen på Toten, hadde hun ikke sluttet å be til ham, forteller hun. En dag i 1998, da hun for lengst var blitt rikskjendis, møtte hun en bekjent som spurte henne rett ut om hun ikke savnet Jesus? «Jeg måtte først tenke meg om, så begynte tårene å renne. Etter den opplevelsen har jeg ikke kunnet tenke meg et liv uten Jesus, så det ble en lykkelig gjenforening.»

Kort tid etter denne opplevelsen hadde hun en drøm som gjorde at hun bestemte seg for å lage en forestilling om kvinnene som møtte Jesus. Tekstene skulle være direkte fra Bibelen. I samarbeid med regissør Thea Stabell og to kvinnelige prester, ble forestillingen «Kvinnen ved brønnen» til: «I tillegg til å vise evangeliet fra et kvinneperspektiv, er budskapet i forestillingen at svaret på det vi mennesker tørster etter ofte er nærmere enn vi tror.»

En stund senere sitter jeg i Vardåsen kirke i Asker, hvor Inger Lise Rypdal fremfører «Kvinnen ved brønnen». Sønnen Marius Rypdal er musiker. Hennes to siste album, Inger Lise (2001) og Ansikter (2007), har begge et bibelsk perspektiv.

Inger Lise Rypdal har også gitt ut boka Barnetro, og fått Bibelprisen og Petter Dass-prisen for sin innsats med å nå ut med Bibelens budskap.

Publisert i Vårt Land 8. februar.

1986: Er det rart jeg skjelver på hånda?

Året er 1963. Jeg er åtte år, og har oppdaget Cliff Richard på Norges eneste radiokanal: «Move it», «Summer Hollyday», «On The Beach» og «Living Doll» går rett i fletta på meg. Jeg vil høre låtene oftere enn i «Ønskekonserten», men nye singel-plater koster en liten formue. Da nabogutten Jørn Smiseth «konverterer» fra Cliff til Elvis, får jeg kjøpt hans brukte Cliff-singler for en femmer.

Bestemor i etasjen over er hemmelig sponsor. Hvilken lykke! Noen singler er gule, til og med grønne! Jeg spiller dem til de knitrer som tørr peisved. Noen lesepauser med Præriebladet og Vill Vest, forteller meg bare at Cliff er tøffere enn kaptein Miki og Davy Crockett til sammen.

Skjelven

Cliff Richard er Europas pop-konge på denne tiden: foran Beatles, foran Elvis, foran alle! Er det rart jeg skjelver på hånda, når jeg holder opptakeren under intervjuet jeg har med min barndoms store helt i garderoben til Dominion Theatre i London sommeren 1986? Cliff spiller hovedrollen i musikalen Time på den tiden. Han har vært på toppen av de engelske hit-listene i 28 år, alene og sammen med The Shadows.

Det kunne ha stoppet i 1966, da det stod med store overskrifter i i all verdens aviser at Cliff Richard var blitt kristen. Fansen var i sjokk. Foran 25.000 mennesker, hadde deres store helt gått fram til plattformen under et Billy Graham-møte i Earls Court Arena i London: «Jeg hadde lest i Bibelen et par års tid, og tenkte at det var på høy tid å vise både for meg selv og andre, at jeg nå hadde tatt en beslutning.»

Det var ingen stormende følelser, forteller han, bare en tanke om at: «Her er jeg, Jesus!». Først vurderte han å bli religionslærer. Så godt som ingen pop-artister var synlig kristne på den tiden. Jesusvekkelsen var ikke en gang i støpeskjeen: «Men så oppdaget jeg at det var i pop-bransjen Gud ville ha meg: Alvin Stardust (en pop-kollega) kontaktet meg like etterpå, og spurte om han kunne bli med meg i menigheten jeg hadde begynt å gå i i Cobham.»

Listetraver

36 år senere sitter jeg på toget fra Heathrow til det lille tettstedet Claygate utenfor London sentrum. Togturen tar omlag 40 minutter. Taxi-sjåføren i Claygate vet naturligvis hvor kontoret til Cliff Richard er: «Sir Cliff? Yes Sir!»

Etter å ha snakket litt om det nye albumet Wanted, tar jeg opp tråden fra forrige intervju: da Cliff mente at Gud hadde bruk for ham i pop-bransjen: «Jeg vet at jeg har bidratt til at fans er blitt kristne. De forteller meg det, de skriver om det. Pop-kolleger spør meg dessuten stadig om jeg kan snakke med dem: om ting de sliter med, men også trosspørsmål.»

Han sier han hadde truffet Freddie Mercury flere ganger før han døde av aidsrelaterte sykdommer: «Han var et flott menneske! Jeg var jo hans store helt da han var gutt,» smiler Cliff Richard.

I fjor høst, rett etter at han fylte 80 år, gikk hans nyeste album, Music The Air That I Breathe, rett inn på tredjeplass på Englands album-liste. Cliff har vært listetraver i 62 år, med topp 5-plasseringer åtte tiår på rad. Ingen er i nærheten!

Publisert i Vårt Land 6. februar.

2009: «Jeg ble erklært klinisk død, men Gud grep inn»

I flere år turnerer han verden rundt med deathpunk-bandet Turboneger, inntil en overdose med heroin på slutten av 1990-tallet gjør slutt på bandet – og nesten på vokalisten deres også. Hans-Erik Dyvik Husby overlever på mirakuløst vis.

I 2009 ser 50.000 ham spille Jesus i musikalen Jesus Christ Superstar på Det Norske Teater i Oslo. Der dør han «på ordentlig», på korset. Men det er en høyst levende, og rusfri, Hans-Erik Dyvik Husby som i desember samme år synger på TV2 i forbindelse med en miljøkonferanse i København.

Biskopene Erling Pettersen, Laila Riksaasen Dahl, Per Oskar Kjølaas, Ingeborg Midttømme og Tor Singsaas akkompagnerer mannen, som er mest kjent som Hank von Helvete, med «Kyrie Eleison».

Jesus

Jeg treffer Hans-Erik Dyvik Husby i foajeen til Den Norske Opera i Bjørvika i Oslo i desember 2009. Jeg tar et «lagoppstillingsbilde» av ham sammen med biskop-koret hans. Muligens føler den tidligere ekstremrockeren seg vel mye inne i varmen, for snart foreslår han at vi tar intervjuet utendørs – der sola er i ferd med å gå ned over Oslo.

Hans eget livslys var i ferd med å slukne ti år tidligere, forteller han: «Jeg ble erklært klinisk død, men Gud grep inn. Hans ordre var grei: Overlev, Hans-Erik!»

Husby minner om at det var slik Gud også grep inn og vekket opp sin egen sønn: «Jesus og jeg har noe felles der.»

Evig!

Hans-Erik Dyvik Husby har flere ganger erfart at veien til avgrunnen kan være kort. Men også at det finnes en vei opp igjen: En redning!

For tiden topper han sammen med Maria Solheim singellistene med «Rom for alle», hvor inntektene går til Kirkens Bymisjon. Husby sier han skylder dem det: «Da jeg var på narkokjøret i Bodø i 1998, var de der for meg.»

Rockeren sier det er lenge siden han begynte å kalle seg kristen. Ryktet som har versert om at han er medlem av Scientologikirken, sier han er kun et rykte. Han har kun benyttet seg av grunnleggeren Rob Hubbards prinsipper for stoffavvenning.

Selv om Gud innimellom har virket fjern, har han aldri vært helt borte for ham: «Gud er mer virkelig enn det fysiske univers. Rett og slett evig!»

Jesus fightet

Hvis noen lurer på hvordan en fyr kjent som Hank von Helvete kan være kristen, ber han dem tenke litt over at Jesus var 40 dager og 40 netter i ørkenen og fightet med djevelen: «Det var ikke lett for Jesus heller,» konstaterer han.

Hans-Erik Dyvik Husby tror på et liv etter dette, men han er like sikker på at det er kort veg mellom himmel og helvete. Skulle han få problemer ved himmelporten, fleiper jeg med at han jo kan be en av de nye biskopvennene hans legge inn et godt ord for ham: «Ja, eller motsatt».

Publisert i Vårt Land 5. februar.

2012: «Noe vil nok skje når livsveien en dag tar slutt»

Flere regner de Lillos som et av norgeshistoriens beste pop-band. Jeg blir oppmerksom på dem høsten 1986, når det ligger et brev i postkassa til bladet Treff, som Vårt Land har overtatt, og som jeg er redaktør for.

Brevet er fra en 15-åring som har skrevet en anmeldelse av debut-albumet deres, Suser avgårde. Anmelderen, Trygve Riiser Gundersen, mener bandet fortjener en skikkelig anbefaling i Treff.

Jeg vet ikke da at dette bandet skal suse inn i norsk pop-historie som en stiv kuling, eller at den unge plateanmelder-debutanten senere skal bli forfatter, idéhistoriker og redaktør for forlaget Press.

Anmeldelsen hans gjør meg godt over middels nysgjerrig på bandet som synger underfundige og tankefulle tekster på norsk (som slett ikke er vanlig i norsk pop på den tiden) til melodiøse og fengende melodier – alt skrevet av en Lars Lillo-Stenberg. Snart står han bak landeplager som «Tøff i pyjamas», «Min beibi dro av sted», «Sveve over byen», «Hjernen er alene», «Neste sommer» og «Smak av honning».

Skal jo dø

Mange år senere, en septemberdag i 2012, sitter jeg og venter på Lars Lillo-Stenberg på en ute-café på Frogner i Oslo. Det er kommet 16 de Lillos-album, og sju egne album, etter Suser avgårde. Nå er 50-åringen klar med enda et Lillos-album, Vi er på vei, vi kanke snu. Siden debuten har han fått Oslo bys kunstnerpris, Prøysenprisen, Tekstforfatterfondets ærespris, Skjæråsenprisen og Kardemommestipendet.

Så hvorfor i all verden sitter mannen, som har tatt plass i stolen på den andre siden av bordet, og snakker om døden? Jeg vet jo at han har skrevet en sang som heter «Tenk en dag skal jeg også dø». Men jeg tenker ikke at det er det som skal prege intervjuet.

Men slik blir det: «Jeg er redd for å måtte forlate barna mine, kona mi, sommerstedet vårt og gitaren min.» Han sier han tenker lite på hva som skjer etter døden: «Jeg har likevel kommet fram til at det åndelige og sjelelige kommer fra et sted.»

Mer enn arv og miljø

Den erkjennelsen kom da han sammen med brødrene sine var på likskuet for moren, som døde bare 51 år gammel: «Det overrasket meg hvor liten forbindelse det var der. Det var ingen atmosfære i det hele tatt. Etter den dagen har jeg trodd at det er noe som ikke kommer fra mine egne erfaringer, men fra noe annet og høyere,» sier han.

Vi suser ikke videre med intervjuet nå, men kjenner i stedet litt på stillheten. Lars Lillo-Stenberg sier: «Vi er nok mer enn arv og miljø, så noe vil nok skje når livsveien en dag tar slutt.»

Publisert i Vårt Land 4. februar.

2015: «Jeg er selv en kirkens mann, en ordinert predikant»

I august 2015 sitter jeg i resepsjonen til Quality Hotel i Kongsberg og venter på å intervjue Billy Gibbons i ZZ Top. Det er temmelig nøyaktig 40 år siden jeg kjøpte LP-en Fandango, en av de tøffeste live-platene jeg vet om, med trioen fra Texas.

I 2012 var ZZ Top på Notodden Bluesfestival, nå er gitaristen deres tilbake for å spille med bandet Supersonic Blues Machine og blueslegenden Joe Louis Walker og Eric Gales.

Bildilla

Nå har bluesmagasinet brukt sin tilmålte tid, og stadig mer av min tid. Jeg sier i fra til journalisten at nå må hun gi seg, men da er Texas-rockeren med det karakteristiske skjegget blitt sulten. Gode råd er dyre: Jeg foreslår at vi kan dele en pizza på et gatekjøkken like borti gata. Han gliser: sier det er ok, hvis jeg betaler.

Naturligvis sier jeg ja. Jeg har jo min faste lønn i Vårt Land. Han har «bare» solgt 25 millioner album – i USA!

Verre er det at han sier at han ikke har lyst til å snakke mer om musikk denne dagen. Hva med biler? Han har en 1948-modell Cadilac, en 1950-modell Ford Business Coupe, en 1962-modell Chevrolet, en 1958 Ford Thunderbird, og – selve rosinen i pølsa, skjønner jeg – en 1933 Ford Coupe.

Jeg noterer bilmerkene så godt jeg kan. Gidder ikke fortelle ham at jeg har en ti år gammel Volvo, faktisk rett over veien.

Ordinert

Jeg tenker vi må bytte tema, raskt. Bilparken hans er tydeligvis et yndlingstema. Jeg forteller i stedet at han faktisk har en dobbeltgjenger her i Norge, som har minst like fin skjeggpryd som ham. Han heter Prots, og dirigerer et veldig bra kor som heter SKRUK.

En gang de var på turné USA, måtte Prots skrive autografer så blekket sprutet, fordi folk trodde han var Billy Gibbons! Prots har selv fortalt meg historien.

Billy Gibbons sier han trenger en øl, for å slå for den! Jeg googler i stedet Per Oddvar Hildre, og viser ham bildet av dobbeltgjengeren.

Billy Gibbons studerer bildet. Og mener at han har finere skjegg enn nordmannen, noe jeg ikke uten videre er enig i. Naturligvis sier jeg det ikke: Intervjuet henger i en tynn nok tråd fra før.

Fleiper han?

Billy Gibbons spør hvilket musikkblad jeg skriver for? Jeg svarer Vårt Land: «a daily christian newspaper». Med munnen full av pizza, sier han at han er en kirkens mann, han også: En «reverend», til og med. «Ordained minister», legger han til. Han har viet folk, påstår han: Billy Joe Shaver i Las Vegas i 2006.

Fleiper han med meg? Men Billy Gibbons virker dønn alvorlig. Riktignok kan jeg huske den gamle ZZ Top-hiten «Jesus Left Chicago». Var det ikke en slags bønn der: «Ah, take me with jou, Jesus». Men dette?

Hvis jeg forstår mannen som gir uttrykket «mumle i skjegget» en dypere mening, så er det et kirkesamfunn som heter Universal Life Church han tilhører. De har jeg aldri hørt om. Men jeg husker at forkynner og tidligere Oase-taler Jens Petter Jørgensen en gang sa til meg at han var kommet fram til at det var mange veier til Jesu hjerte.

Publiser i Vårt Land 3. februar.

2008: Barnestjernen Anita Hegerland takker menigheten

Anita Hegerland var fra slutten av 1960-tallet og flere år framover barnestjerne både i Norge, Sverige og i Tyskland. Etter de første singlene «Hvis jeg var en fugl» og «Du skulle kjøpe deg en tyrolerhatt», solgte debut-LP-en raskt solgte 100.000.

Neste singel, «Mitt sommarlov», lå et helt år på Svensktoppen. Sammen med tyske Roy Black sang hun «Schön ist es auf der Welt zu sein» (Da er det skjønt å være til), som solgte to millioner og ble en av de største tyske slagere gjennom tidene. Totalt har Anita Hegerland solgt 6,8 millioner plater, bare slått av A-ha.

Trygt miljø

Våren 2008 synes hun det er på høy tid å gi litt tilbake, til de som hjalp henne å holde hodet over vannet da det stormet som verst rundt henne. Tilbake i barndomskirken i Holmen i Asker, opptrer hun denne kvelden sammen med menighetens eget barnegospelkor og jentegruppa Seven.

Etter konserten, hvor 47-åringen naturligvis også tok sangen om tyrolerhatten, er gamle fans raskt på pletten. En av dem er Valgerd Svarstad Haugland, som var 12 år da Hegerlands første singel kom.

Deretter får jeg et intervju med henne. Det hun er mest opptatt av, er hvor utrolig viktig det var for henne å være med i det kristne barnearbeidet i Holmen menighet, og senere speider og bibelgruppe også: «Det var et trygt miljø med mange flotte voksenledere. Jeg kunne jeg være meg selv, i en tid hvor nesten alle ville ha en bit av meg.»

Gamle minner strømmer på: Hun forteller om stille og alvorsfylte bønnestunder, men også alt det gærne de fant på: «De som sa til meg at det kristne arbeidet jeg var med i virket kjedelig, skulle bare visst. Det var kjempegøy!» forteller Anita Hegerland.

Publisert i Vårt Land 2. februar.

Synger og forteller

23 år gammel flyttet hun inn i slottet til den engelske pop-stjernen Mike Oldfield. Han hadde gitt ut albumet Tubular Bells, som solgte 30 millioner. De fikk barna Gretha og Noah sammen. Anita Hegerland deltok på flere av platene og konsertene til ektemannen, før de skilte lag i 1991.

En ettermiddag i 2015 besøker jeg min mor på Bråset bo- og omsorgssenter i Røyken. På oppslagstavla i resepsjonen er det festet en lapp: «Anita Hegerland synger og forteller i spisesalen i morgen klokka 12.00.»

2008: «15 år på tå hev for Jesus var nok»

Visegruppa Kari Hansa og Gregers Hes var Guds freds musikalske fortropp under Jesusvekkelsen tidlig på 1970-tallet. De var tente som fakler, de ville spre Guds lys: på gata, men også i Trefoldighetskirken i Oslo, hvor de kveld etter kveld sang kristne kamp- og oppbyggelsessanger foran nesten 2.000 mennesker.

Kirkens organist hadde opprinnelig lagt ned forbud gitarer, men han måtte til slutt krype til korset.

Kvartetten Hans Olav Mørk, Gregers Lundh, Kari Saastad og Hans Erik Schei stod også i bresjen for to Guds fred-LP-er. Da populariteten deres økte, ga de i eget visegruppe-navn ut LP-en Vi er søsken, som solgte 10.000.

Dette var hverken gospel eller kristen-pop, det var vise-folk inspirert av engelske grupper som Fairport Convention og Steeleye Span.

Teppebombing

I forbindelse med Trefoldighetskirkens 150-årsjubileum i 2008, skal Kari Hansa og Gregers Hes ha en gjenforeningskonsert, 28 år etter deres forrige konsert. To dager før treffer jeg dem hjemme i stua til Kari Saastad. De har øvd litt på sanger som nærmest ble landeplager i Guds fred-miljøet på 1970-tallet. Men hvorfor hadde vekkelsen oppstått, og hva var det som gjorde at visene og budskapet deres hadde slått så til de grader an?

Hans Olav Mørk er overbevist om at Guds Ånd var en viktig grunn. Men også Hans Erik Scheis teppebombing av selvlagde plakater i Oslo sentrum.

Kari Saastad fremhever sangenes betydning: «Vi laget jo våre egne sanger. I tillegg til kristen forkynnelse, var de også kirkekritiske og samfunnsengasjerte. Alt dette var med på å definere oss.»

Visegruppa best

Kari Saastad, som sang på de fleste sangene deres, mener visegruppa deres var det beste med denne tiden. Mot slutten av Guds fred-tiden, opplevde hun derimot at bevegelsen ble unødvendig autoritær og utviklet seg i feil retning. Noen gjestepredikanter fra USA var med på å bryte ned noe av det fine de hadde bygd opp sammen, mener hun.

Eksmannen hennes, Gregers Lund, kan være enig i at det var uheldige sider med «amerikaniseringen», men han husker ikke at miljøet ble autoritært. For Kari Saastad var uansett «15 år på tå hev for Jesus» nok.

Motet sviktet

Selv var jeg ikke med i Guds fred på begynnelsen av 1970-tallet. Jeg var helt ukjent med å skulle evangelisere på gata, slik de gjorde. Jeg var mer interessert i idrett og verdslig rock.

Likevel blir jeg med en Ivrig kristen jeg kjenner på et evangeliseringstokt som Guds fred skal ha i Tønsberg. Før vi skal ut på gata for å omvende folk, forteller Gregers Lundh under den siste briefingen at Gud faktisk har befridd ham fra nikotinen. Jeg, som aldri har røyket, føler jeg trenger bedre argumenter fort å bli en frimodig gateevangelist.

Utenfor Tønsberg kino er uansett målet å få folk som kommer ut etter kveldens forestilling inn på den smale veg. Når jeg spør en ung gutt om å få stille ham et spørsmål, svikter motet fullstendig: «Var filmen fin, eller?».

Publisert i Vårt Land 1. februar.

2005: «Naturligvis har jeg ikke har noe valg, hvis jeg vil ha intervjuet»

Jeg intervjuer Larry Norman første gang i 1982, i en garderobe på Chateu Neuf i Oslo. Noen år senere henter jeg ham på Fornebu flyplass, for å kjøre ham til NRK, hvor Egil Stray Nordberg skal gjøre et TV-intervju med ham. Tiden i Norge er knapp, så jeg må gjøre mitt intervju i bilen.

Problemet er at Norman er mer opptatt av å klamre seg fast i sikkerhetsbeltet, som han blånekter å spenne på seg. Han er dessuten sikker på at jeg vil drepe ham, fordi jeg kjører så fort. Folkevogn-bobla, som jeg har lånt av min mor, går ikke fort. Det hjelper ikke: Plutselig sier Larry Norman «stop!»

Han strener ut av bilen før jeg får stoppet. Så står han bare der, og stirrer på gærningen som har råkjørt i 60! Fingeren han løfter mot meg, er ikke akkurat one way-tegnet han lanserte under Jesusvekkelsen.

Eksentrisk

Senere møter jeg mannen som blir kalt «kristenrockens far» flere ganger. Jeg gjør intervjuer med ham, uten at han finner på noen sprell. Fremdeles kan han be om gjennomlesing av intervjuene, på engelsk. Den oversettelsesjobben kan han bare glemme. Noe jeg tror han også gjør.

Jeg aksepterer at han er litt eksentrisk. Han er tross alt mannen som gjorde at jeg i slutten av tenårene fikk opplevelsen av at kristne rockere kunne hamle opp med de beste verdslige rockerne.

Det skjønte også Paul McCartney, som berømmet ham for hans fantastiske sanger, da de møttes i Abbey Road Studio i London. Det var der Norman gjorde sine første innspillinger på 1970-tallet.

Urokkelig

På Skjærgårdsgospel i 2005, har jeg avtale om å intervjue Larry Norman på en brygge-kafé i Risør på ettermiddagen. I bilen på vei dit spiller jeg «Why Should the Devil Have All The Good Music», «I Wish We’d All Been Ready», «Why Don’t You Look Into Jesus» og «The Rock That Doesn’t Roll».

Lite aner jeg at mannen som sitter blid som ei lerke i sola ved et kafébord, selv er i det urokkelige hjørnet denne dagen. Joda, han vil gjøre intervjuet. Men først skal vi ha en foto-session på brygga: Jeg skal stå foran ham, mens han skal stå foroverbøyd med hodet inn mot ryggen min. Han sier han skal bruke bildet inni coveret på et nytt album.

Jeg spør om det er et motiv slik Simon and Garfunkel poserer på baksiden av Bridge Over Troubled Water-LP-en? Larry Norman nikker.

Poserer

Naturligvis har jeg ikke har noe valg, hvis jeg vil ha intervjuet. Så der står vi på brygga, mens en venn av Norman knipser i veg, og aldri ser ut til å bli fornøyd. Kafegjestene har plutselig fått noe annet å se på enn båter, måker og ølen sin. Noen ler usikkert, og lurer sikkert på om de bør ringe en eller annen.

Drøye to og et halvt år senere dør Larry Norman. Konserten han gjorde senere den dagen i Risør, ble den siste han gjorde i Norge.

Publisert i Vårt Land 30. januar.

2001: Frelsesarmebandet som konkurrerte med The Beatles

Samtidig med at The Beatles slo igjennom i England i 1963, fikk de uventet konkurranse fra et pop-band i frelsesuniformer. The Joystrings holdt flere ganger i uka lunsjkonserter for 7.000 engelskmenn utenfor St. Paul’s Cathedral. De holdt julekonsert på Trafalgar Square, så politiet måtte tilkalle ekstra mannskap for å holde orden på begeistrede fans.

I 1964 føyk singelen «It’s An Open Secret» inn på de engelske hit-listene. De sang om Jesus i TV-programmet Top Of The Pops, sammen med Tom Jones. Og de opptrådte på Londons Playboy-klubb. Etter at de var blitt presentert på BBCs «Six Of Clock News», ringte plateselskapet EMI og tilbød kontrakt: Abbey Road Studio stod til deres disposisjon. Paul McCartney visste hvem de var, og han ville gjerne hilse på!

Da The Joystrings spilte i Norge, ble de den første og viktigste inspirasjonen for kristne rytmegrupper her i landet.

Dobbeltliv

LP-en Carols Around The World var ei juleplate, men uansett tvers igjennom strøken 60-talls pop. Jeg fikk den til jul da jeg var tolv, i 1967. 34 år senere, i mai 2001, sitter jeg på Frelsesarmeens hovedkontor i London, et steinkast fra Queen Victoria Station, og snakker med frelsesoffiser Peter Dalziel, som var gitarist og låtskriver i The Joystrings: «Vi levde et dobbeltliv: vi var popstjerner som ble gjenkjent på gata, men samtidig vanlige frelsessoldater som ikke tjente fem øre på hverken platesalg eller konserter,» forteller 59-åringen.

På veggen henger et bilde av Catherine Booth, kona til Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth. I deres organisasjon har kvinner alltid hatt samme rettigheter når det gjelder rang og posisjon, sier Dalziel. Derfor var det helt naturlig at Joy Webb ble en sentral person i The Joystrings, og at hans egen kone, Sylvia Dalziel, også fikk være med å bestemme hva som skulle skje da Joystrings-feberen herjet fra 1963 til 1968.

Når jeg spør om det var kontroversielt at bandet spilte på herreklubber og sekulære pop-arrangementer, rister han bare på hodet: «I Frelsesarmeen har det alltid vært en selvfølge å oppsøke folk der de er. For oss var det aldri aktuelt med lukkede kristne opptredener.»

Synes og høres

Det flere fremdeles kaller et av Englands største pop-eventyr, startet med at Frelsesarmeens nytilsatte øverste sjef tidlig på 1960-tallet, Fredric Couts, under pressekonferansen på innsettelsene, sa at deres soldater skulle synes og hører i alle miljøer. Da en journalist spurte om dette også gjaldt pop-bransjen, svarte Couts et rungende «ja!»

Etterpå skjønte han at det forpliktet. Han ringte Frelsesarmeens skole, og spurte om noen av elevene kunne spille gitar. Han fikk navnet til Joy Webb. Fredric Couts ba henne straks finne tre-fire andre musikk-interesserte, og starte et pop-band! Straks!

Kort tid etterpå inviterte han til ny pressekonferanse, for å introdusere pop-bandet The Joystrings: «Vi lærte oss noen grep før pressekonferansen. Da vi så at BBC News var der for å gjøre opptak, ble vi ganske svette i uniformene. Men vi kastet oss ut i det,» smiler Peter Dalziel.

Publisert i Vårt Land 29. januar.

2015: Taler sjelden i tunger, er bedre i italiensk

Håvard Rem og sønnen Simen Rem er i mai 2015 aktuelle med albumet Hustavler. Under et mellomspill på «Balladen om Hans Nielsen Hauge», begynner faren å tale i tunger. I Romerbrevet 8,26, forklares det med at «ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord».

I lyrikermiljøet til Håvard Rem, mener han det er forståelse for at språket er større enn fornuften.

Frelst og døpt

Håvard Rem er sønn av en pinsepastor fra Skien. Det er under Aril Edvardsens talerstol i Sarons Dal, at han blir frelst, og deretter døpt i en elv i nærheten, 13 år gammel. Det samme året dør faren hans. Samme år Håvard Rem taler i tunger for første gang.

Fem år senere debuterer han med diktsamlingen Kall på heltene. Deretter kommer bøkene som perler på en snor: Poetenes evangelium, Jesu liv i norske dikt, Bibelske mannsbilder, Erik «Myggen» Mykland, Historien om Bjarte Baasland, Innfødte skrik, om norsk svart metal, og naturligvis en biografi om Aril Edvardsen.

Diktene hans blir oversatt til russisk, italiensk og arabisk. Men det er ikke noen av de språkene han snakker på det nye albumet: «Da pinsevennene begynte å tale i tunger, trodde mange først det var kinesisk. Jeg synes det minner mer om en syrisk eller arameisk dialekt, men det er meg egentlig helt likegyldig hva det ligner.»

Respekt og kjærlighet

Jeg treffer far og sønn Rem på Stortorvets Gjæstgiveri i Oslo. De forteller at musikken på albumet er signert Simen, Janove Ottesen, Morten Harket, Bob Dylan og Leonard Cohen. At den har et vise, blues og salme-uttrykk. Tekstene, hvor nåden er den røde tråden, står Håvard Rem for. Med litt assistanse fra Herren selv, tipper jeg bibeloversetteren og tungetaleren Håvard Rem ville sagt seg enig i.

Simen Rem sier at det er den uforbeholdne respekten og kjærligheten til alle slags folk, som først griper ham i farens dikt, og som gjorde at han fikk lyst til å tonesette dem.

Når det gjelder det åndelige innslaget på plata, så har ikke Simen Rem den samme tungetale-evnen. 25-åringen nøyer seg med å be til Gud på vanlig måte, når han føler for det, forteller han. Faren smetter inn at det ikke er så ofte han taler i tunger, og at han nok er bedre i italiensk.

Publisert i Vårt Land 28. januar.

2006: «Jeg skal få mamma til å sende dem til deg»

Da Maria McKee var 20 år, kalte Bob Dylan henne en gudbenådet låtskriver og sanger. Flere år tidligere hadde moren hennes hatt henne på armen under en Dylan-konsert. Slik moren også hadde holdt henne, da Marias halvbror, Bryan MacLean, hadde varmet opp for The Doors med bandet Love på klubben Whiskey A Go-Go.

Etter det ble foreldrene kristne, og sluttet seg til Jesusfolket i California. De var med å starte Vineyard-menigheten i Los Angeles, hvor Bob Dylan gikk på bibelstudier på slutten av 1970-tallet. Larry Norman gikk der også. Det samme gjorde 15-åringen Maria McKee.

Da hun fem år senere spilte inn debutalbumet til bandet sitt, Lone Justice, dukket plutselig Bob Dylan opp i studioet Power Station i New York: Han lurte på om hun ville bruke en sang han hadde skrevet til henne; «Go Away Little Boy». Han kunne godt spille munnspill, foreslo han.

Droppet Dylan-låt

Maria McKee smiler når hun 21 år senere minnes episoden i studioet. Hun sier nei takk til fløte i kaffen til servitøren vår på Samson Café på Egertorget i Oslo, hvor jeg treffer henne i februar 2006.

«Vi spilte inn låten til Bob Dylan, men jeg tok den ikke med på albumet. Jeg ville dessuten ha Dylan på rytmegitar, ikke munnspill». (Sangen kom senere med på raritet-albumet This World Is Not My Home.)

Derimot kom «You Are The Light», en hyllest til Gud, og hennes egen «Soap, Soup And Salvation», med på debutalbumet. Sistnevnte sang handler om betingelsesløs kristendom: «Alt er nåde! For ingenting har vi fått det, for ingenting skal vi bringe det videre,» sier 41-åringen.

Slik hun så til de grader bragte det videre, til de som så Lone Justice på gamle Club 7 i Oslo 1987. Hvor vokalisten plutselig ropte: «Dere trenger frelse, dere trenger Jesus!» Hun ler litt av episoden i dag, og sier hun alltid har vært veldig impulsiv og direkte.

Bone og Edge

I 1990 skrev hun «Show Me Heaven» til fimen Days Of Thunder med Tom Cruise. Singelen ble den 6. mest solgte i England det året. Låtskriveren sier hun ennå ikke har sett filmen. Hun var drittlei hele pop-bransjen på den tiden. Bransjefolk mente hun burde gjøre ditt og datt for å realisere talentet sitt: «Det ville vært helt feil. Det ville vært synd mot Gud!»

Derfor flyttet til Dublin for å få et nytt miljø og nye venner. Siden hun allerede hadde åpnet for U2 under deres første USA-turné, og Bono hadde sunget med henne på låten «Sweet Jane» under en konsert i New York i 1987 (også den er på albumet This World Is Not My Home), så ble U2-vokalisten og Edge hennes beste venner i Dublin.

Misbruker Jesus

Etter flere Lone Justice- og egne album, ble Maria McKee et etablert artistnavn. Men ikke den stjernen mange trodde hun skulle bli: «Gud har nok en finger med i spillet. Bønnen har båret meg, ikke berømmelse og karriere. Jeg vet litt om hva det siste har gjort med gode venner av meg.»

Vi bryter opp fra kafeen. Jeg tar et bilde av henne foran muren til Oslo Domkirke. Noen har skrevet JESUS på veggen. Maria McKee ser det, peker og smiler: «Det er så mange som misbruker det navnet. De bomber abortklinikker, og de grafser til seg penger, i Jesu navn.»

Så forteller hun at hun og halvbroren Bryan MacLean spilte inn en demo som heter «Sweet Dr. Jesus», mens de begge bodde i barndomshjemmet. Hun sier at moren deres tok opp flere sanger med dem. «De sangene skulle jeg gjerne hatt,» sier jeg. «Jeg skal få mamma til å sende dem til deg,» sier hun. Noen uker senere ligger en konvolutt med en hjemmelaget CD i posthylla mi, fra Elizabeth McKee, Rodney Dr. Los Angeles.

Publisert i Vårt Land 27. januar

2006: «Vi hørte aldri mer fra skattevesenet i Odense»

Har du hørt Jan Groth vrenge de rustne stemmebåndene sine på Aunt Mary-hiten «Jimi, Janis and Brian», trenger du ikke høre hverken Joe Cocker, Robert Plant eller Ian Gillan, for å få en sjelevrengende rockevokal-opplevelse. Har du hørt Groth synge Aage Samuelsen, trenger du strengt tatt heller ikke høre Broder Aage synge de samme sangene.

Men altså: Aunt Mary: Norges første heavy-band, med Bjørn Christiansen (gitar), Ketil Stensvik (trommer), Svein Gundersen (bass) og Jan Groth (orgel og vokal). Fra 1969 til 1973 drev de publikum til ekstatiske høyder under konserter i særlig Norge og Danmark. For Jan Groth var dette en helt annen verden enn den strenge kristentroen i barndomshjemmet hans, og på bedehuset i Greåker: Han gikk fra prekener, andakter og bedehustanter til Aunt Mary, hvor budskapet var rock’n roll og festing.

Kom tilbake

At Jan Groth flere år senere skulle gå tilbake til kristne miljøer, med nyskapende kristen rock, ja til og med få med seg bassisten Svein Gundersen, (som fikk norske, kristne plateproduksjoner opp på et bemerkelsesverdig høyt nivå på 1980-tallet), var det nok ingen som så for seg. Heller ikke da Aunt Mary en kjølig sommerkveld i 1970 øvde i et leid hus på ei forblåst slette i utenfor Odense i Danmark.

Det er den tiden jeg snakker med Aunt Mary-karene om, mens vi sitter rundt et bord på City Scene i Fredrikstad en vinterdag i 2006. Vi feirer Jan Groths 60-årsdag. Bandkameratene har nettet bragt stemningen til bristepunktet, da de rullet inn et orgel som Jan hadde brukt da de spilte sammen over 35 år tidligere. Et orgel han hadde elsket, men som han måttet selge da bandets økonomi truet bandets eksistens. Nå hadde de greid å spore opp instrumentet, og gitt det tilbake til Jan Groth. Ikke rart den lettrørte rockeren gråt som et barn.

Besøk av skattefuten

Apropos dårlige økonomi, så forteller Bjørn Christiansen om da det sent en kveld banket på døra til huset utenfor Odense. Det var byens skattefut, som lurte på hvorfor de ikke betalte skatt! De spilte jo for fulle hus i Danmark. Christiansen husker at Jan Groth hadde tatt den morske skattefyren rundt skulderen, og vist ham kjøleskapet: Det var tomt, bortsett fra noen ølflasker. Stua var også tom, bortsett fra en slitt sofa, instrumenter og lydutstyr.

Jan hadde deretter spurt om skattevesenets utsendte ville ha en øl, og det ville han gjerne. Han sa ikke nei til å teste en gitar heller, han kunne jo spille: «Enden på visa ble at han jammet med oss i flere timer, og overnattet på sofaen. Vi hørte aldri mer fra skattevesenet i Odense», flirer Aunt Mary-gitaristen.

Jan Groth husker for sin del bedre den neste konserten deres i Odense: Svett i det skulderlange håret, og svett i ørene av den høye lyden, fikk han midt i en sang øyekontakt med ei ung, pen jente i trengselen blant mange andre jenter foran scenen. Det var Lise, som han kort tid etter giftet seg med.

Gjenforening

I 1990 spiller bandet på den kristne Arena-festivalen i Kristiansand. Runar Gilberg anmelder festivalen for Treff: «Dei gamle rockarane i Aunt Mary trødde til med blues og rock and roll av edelt merke». Jeg prater med dem bak scenen på Dvergsnestangen, og tar et bilde, like etter at de har rocket seg tilbake til gamle høyder, for et kristent festivalpublikum denne gang: «Hvem skulle vel trodd det i 1970?» smiler Jan Groth.

Hvem skulle trodd at jeg 12. september 2014 står ved graven til Jan Groth utenfor Tune kirke. Sammen med bandvennene fra Aunt Mary tar jeg farvel med vokalisten deres. Et halvt år senere dør også trommeslageren Ketil Stensvik.

Publisert i Vårt Land 26. januar.

2006: Løven fra Kviteseid

Det er siste dag i september 2006, og det er lette skyer over landstedet til Gunstein Draugedalen på Tjøme i Vestfold. Han fylte 60 år et par dager tidligere, og nå er jeg sammen med ham i snekka hans for å intervjue ham. Mye er på stell for mannen som debuterte i Aulaen i Oslo i 1971, til fantastiske anmeldelser. Når 25-åringen dro til med stemmebåndene, var det som å høre en løve reise seg og brøle, mente Aftenposten. Hvem visste vel da, at løven fra Kviteseid også kunne gå ned som en skinnfell?

Angst

Gunstein Draugedalen fikk tilbud om å bli stipendiat ved Den Norske Opera, men valgte i stedet å bli sangevangelist. Som kristen sanger skulle han likevel selge nærmere 300.000 plater, og holde konserter i nesten alle de kirker og bedehus som finnes her i landet. En kjempe, med en kjemperøst, tilsynelatende fjellstø og urokkelig, men likevel til tider så fylt av angst og redsel, at han knapt har greid å stå oppreist. Hans siste egne album fra 2014 fikk tittelen Du ser det ikkje på meg.

En gang han stod og sang i Domkirken i Kristiansand, hadde han 50 milligram valium i kroppen: «Jeg tenkte at nå er det slutt. Nå orker jeg ikke mer!» sier han. Tre måneder på Modum Bad hjalp ham videre.

Overgrep

Angsten, som har gått hånd i hånd med sangen og forkynnelsen, har til tider sugd livskraften ut av ham. Det har vi snakket om i tidligere intervjuer også. Men aldri om hvorfor det er slik, hva som har trigget det. Har jeg bragt det på bane, har Gunstein Draugedalen blitt taus.

Etter en pause i pratingen, med sval vind i håret, og putringen fra snekka hans i ørene, forteller Gunstein Draugedalen for første gang om hva som hendte, da han 15 år gammel sang på en møteserie i Skien: Han bodde hjemme hos mannen som var forkynner: «Pastoren forgrep seg på meg seksuelt», sier Draugedalen lavt. Dagen etter hørte han pastoren be Gud om tilgivelse, men han sa ikke noe til ham.

Hendelsen har ligget og ulmet i 45 år, tidvis kokt inni ham, det legger han ikke skjul på.

Dagene etter at historien står på trykk i Vårt Land, får jeg flere takkebrev- og telefoner. Draugedalen får langt flere henvendelser. En kvinne i 60-årene, sier til meg at det var modig av Draugedalen å stå frem. Selv har hun aldri sagt et ord til noen om at en annen predikant tafset under skjørtet hennes da hun var ei lita jente.

Fikk et kall

I juni 2016 synger Gunstein Draugedalen tre selvkomponerte sanger med tekster av Knut Hamsun i bisettelsen til mangeårig sjefredaktør i Dagbladet, Arve Solstad. Etterpå kommer tidligere sjef for Den Norske Opera, Arne Simensen, bort til ham for å takke ham: «Hvorfor kom du ikke til oss?» spør han.

Ti år tidligere, fremdeles ombord i snekka hans på Tjøme, spør jeg Draugedalen om det samme: Hvorfor han ikke tok imot tilbudet fra Den Norske Opera? Han smiler i skjegget, og sier: «Jeg fikk et kall om å bli sangevangelist».

Publisert i Vårt Land 25. januar.

1998: «Det fikk bli et tydelig evangelium, eller ingenting»

Elvira Nikolaisen slo i 2005 ned som en varslet bombe i det norske pop-landskapet med albumet Quiet Exit. «Egypt Song» ble en kjempehit! Jenta var en av sju søsken fra en gård på Moi i Rogaland, som hadde vokst opp med gospel og annen kristen musikk i hjemmet og i kirkerommet. Faren var organist. Andakter og møter var like vanlig som å pusse tennene.

Første gang jeg traff henne, var hun og broren Emil Nikolaisen med i bandet Royal, som spilte på Skjærgårdsgospel. Det var flere år før Elviras første solo-album solgte 50.000. Og før Bjørn Eidsvåg hadde spurt henne om å synge med ham på «Floden». Før riksavisene litt senere konstaterte at den nye popstjernen hadde forlatt sin kristne tro.

Hyller Larry Norman

I slutten av mars i 1998, treffer jeg henne på en café i Oslo. Hun har tatt turen fra hjemmet i Moss for å snakke om sitt andre album, Indian Summer. Men også om troen, som mediene nå har konstatert ikke lenger er der: «Gudstro er for meg ikke et enkelt spørsmål, men et gigantisk spørsmål. Derfor var aldri snakk om å beholde en estetisk form for kristentro. Det fikk bli et tydelig evangelium, eller ingenting,» sier hun.

Tidligere samme uka skulle hun ha sunget Larry Normans «I’m A Servant» under minnekonserten til den nylig avdøde kristenrockeren på Røde Mølle i Fredrikstad. En drosjesjåfør fra Moss sørget for at hun ikke rakk fram. Hun hadde sunget den samme sangen i bryllupet til søsteren Ida. Og fremdeles spilte hun platene til Larry Norman: «Han snudde ikke kappen etter vinden, han var totalt fryktløs,» sier Elvira Nikolaisen.

Selv om troen på Gud er blitt borte, så spilte hun også platene til lovsangartistene Keith Green og Lars Mörlid og Peter Sandwall. Å legge bort platene med dem, er uaktuelt: «Det er en veldig musikalsk og åndelig kraft i sangene deres, som berører meg. Ja, som fremdeles får det til å vibrere,» innrømmer hun.

Avkrefter ateisme

Fem år senere sitter jeg på nytt ved samme bord som Elvira Nikolaisen: i kantina til Vårt Land, hvor også jazzmusikeren Mathias Eick befinner seg. De har gitt ut albumet I Concentrate On You sammen.

Etter å ha pratet ferdig om jazz-evergreens-plata, blir det snakk om musikalske inspirasjonskilder. Og jommen nevner ikke Elvira Nikolaisen på nytt lovsangerne Mörlid og Sandwall, som på 1970-tallet var drivkreftene i koret Choralerna. Hun mener Mathias Eick bør sjekke dem ut! Han sier han skal det, selv om han er et livssynsbarn.

I 2018 legger Elvira Nikolaisen ut på den 27 konserter lange adventskonsert-turneen Blåtoner. Under avslutningskonserten i Jakobkirken, forteller hun at ryktet om hennes ateistiske livssyn ikke lenger stemmer.

Publisert i Vårt Land 23. januar.

1984: Da jeg prøvelyttet på Hunting High And Low i stua til familien Harket

I romjula 1984 skal jeg handle en avis og noe smågodt i Narvesen-kiosken ved Asker stasjon. Det er bitende kaldt. Kundene foran meg i køen har luene godt trukket ned over ørene. Bortsett fra én: Morten Harket!

Jeg har ikke sett ham siden høsten 1983, da han tok T-banen opp til Vårt Land-huset på Tveita, for å snakke om en snarlig pop-eksplosjon han var sikker på skulle gi gjenlyd over hele verden.

Allerede da så han ut som en pop-stjerne, med svart tilbakestrøket hår med blå metallic-striper, og en slags indianer-kjortel knyttet med et tykt tau i livet.

Kassetten han spilte for meg og noen kollegaer var mindre imponerende: Den inneholdt en låt med altfor mye pling, pling og falsettsang, syntes jeg. Låten het «Take On Me».

Demo og skisser

Et drøyt år senere er en forbedret versjon blitt fremført i NRKs «Lørdagssirkuset». Den er også blitt lansert i England, men heller ikke der med særlig respons.

Men NÅ er det like før, forsikrer Morten Harket, når vi begge har handlet ferdig i kiosken.

Han har faktisk demoen til hele debutalbumet Hunting High And Low hjemme, forteller han. Og ikke nok med: Han har skisser til en helt ny tegneserie-video til «Take On Me».

Morten Harket skal returnere til London om et par dager, men jeg kan bli med ham hjem for å sjekke albumet og tegningene, gjerne nå med en gang.

Selv om det heller ikke nå ligger i kortene at A-ha skal komme til å selge 50 millioner album, 70 millioner singler og få ni Spellemannpriser, er jeg aldri i tvil om at det er dette jeg skal bruke ettermiddagen på.

Snart sitter Morten Harket og jeg min grønne Mazda 616, på veg til barndomshjemmet hans like ovenfor Østenstad kirke i Asker. Der han i tenårene hadde sunget, men også spilt orgel, i Ten Sing-koret Pappas Barn. I tillegg hadde han også sunget i Ten Sing-koret Anthem i Asker menighet.

Et sprell

Nå er det imidlertid et kommende pop-eventyr det handler om. Moren Henny (som en av Mortens døtre senere ble oppkalt etter) serverer julekaker. Faren Reidar sier det er fint at sønnen nå følger drømmene sine, selv om han synes spranget fra teologistudier ved Menighetsfakultetet til pop-livet i London er stort. Men Morten Harket har ingen planer om å forlate kristentroen. Det ville i så fall bare vært et lite sprell, som et opprør mot far.

Harket senior er akkompagnatør for den kristne sangeren Ola Valland. Han foretrekker klassisk musikk, men hører på når Morten spiller Prince på platespilleren, og – ikke minst – når A-has Hunting High And Low høres fra båndopptakeren.

Oser suksess

Jeg hører straks at «Take On Me» er av en helt annen kvalitet nå enn da jeg hørte kassettversjonen på Tveita. Hele albumet oser pop-suksess. Skissene til videoen, som sendes rundt salongbordet, er tøffe og nyskapende. Ikke rart Morten Harket er utålmodig etter å komme tilbake til Magne Furuholmen og Pål Waaktaar i London.

Moren spør når de får se ham igjen. Sønnen sier det blir når han får råd. Faren sier at da får de heller sende rundt kurven, for å sponse en ny hjemtur.

Publisert i Vårt Land 22. januar.

1981: «Hela ditt driftsliv kommer jo fram i musiken!»

Svenske Curt & Roland reiste Norge og Sverige på kryss og tvers som sangevangelister allerede tidlig på 1960-tallet. De var de første i Skandinavia som spilte kristen rytmisk musikk, noe de i starten fikk mye kjeft for: Etter et kristent møte i Sverige i 1965, kom en illsint dame fram til Roland Lundgren: «Hur spelar du? Hela ditt driftsliv kommer jo fram i musiken!»

Jam session

Jeg treffer den svenske duoen første gang en høstdag i 1981. De er ikke i vitnemodus, de forteller i stedet artige historier fra livet som sang-evangelister. Det ender opp med jam session i stua til deres norske venn, Torvald Løyte i Kongsberg.

De har med seg et eksemplar av LP-en People Get Ready, som er sjelden vare. Jeg får den signert. Og de nøyer seg ikke med dét: Curt tar frem gitaren sin, og Roland får låne et lite keyboard av Løyte. Så kjører i gang med «When The Saints Go Marching In», som er på deres første LP, Verkligt liv, fra 1970.

De får virkelig foten, de tar flere låter på rappen. Og de glemmer nesten fisketuren de skal på med sin norske venn.

Svipptur

I november 2000 drar fotograf Håvard Sæbø og jeg til Falköping for å tilbringe helgen hos Curt og Roland. Det skal bli en firesiders reportasje i Vårt Land. Vi bor hos Curt Petersén og kona Maria. Sistnevnte er Rolands søster. Vi er med sangevangelistene til Örslösa pinsemenighet på den svenske landsbygda. Sitter på i bilen deres, Roland Lundgrens Mercedes. De kaller det en svipptur: Bare åtte mil tur retur. Pytt! De har kjørt rundt på møter i Norge og Sverige 41 uker i året de siste 35 årene.

Ofte har predikantene innledet møtene med: «Vi har ikke kommet hit for å høre Curt & Roland», livredde som de har vært for at deres egen tale, altså selve forkynnelsen, skulle komme i skyggen av sangen og musikken: «Naturligvis kom folk for å høre oss!» ler Roland Lundgren.

Vekkelse

Det blir ingen vekkelse, eller nyfrelste, i Örslösa denne kvelden. Bare sang, musikk, kaffe og kaker.

Det var annerledes i Stavanger i 1975, da Asbjørn Johansen, far til Bård Tufte Johansen, talte, og Curt & Roland sang og spilte. Det som startet i en liten misjonsmenighet, ble så fullt av folk at de måtte flytte til et større lokale i Betanien.

Der ble gnisten til en vekkelsesbrann, så neste stopp ble Kuppelhallen, hvor opptil 2000 mennesker fylte lokalet 70 kvelder på rad. Til slutt gikk Asbjørn Johansen tom for prekemanus. «Vi hadde nok av sanger,» smiler Roland Lundgren.

Vi får under besøket i Sverige høre at Curt Petersén har fått kreft i tungen. Han gjennomgår behandlinger, men det merkes ikke på ham. Han dør av sykdommen i 2009.

Publisert i Vårt Land 21. januar.

2004: Rein i baptistmenighet

Første gang Trine Rein var i en baptistmenighet i Los Angeles, stakk hun av da vekkelseslufta ble for stinn. Neste gang gikk det opp et stort lys for henne, helt annerledes enn den lysende pop-karrieren hun hadde hatt på 1990-tallet. Men også helt forskjellig fra det hun tidligere hadde opplevd i norske kirker.

Karrierestopp

Jeg treffer henne i restauranten på et av Oslos sentrumshoteller i slutten av juli 2004, for et Min tro-intervju. I halsgropen har hun et stort kors, som hun innimellom holder rundt: «Første gang jeg var i en baptistmenighet i Los Angeles, tenkte jeg at her var det mange gærninger. Gospelkoret tok helt av, de sang og ropte om frelse. Derfor smatt jeg ut døra før pastoren fikk sagt et ord.» Men det rare var, må hun innrømme: «Jeg dro tilbake til menigheten noen måneder senere, og da skjønte jeg at dette ikke var noe jeg kunne flykte fra.»

Før hun dro til USA, hadde debutalbumet Finders, Keepers solgt 150.000, og de to neste albumene til sammen 100.000, bare i Norge. I Japan solgte hun på 1990-tallet 1,2 millioner album. Så stoppet det, brått og uventet. Det var da hun dro over Atlanteren, for å prøve å få karrieren på rett kjøl igjen. Det endte med at hun solgte helsedrikker og var sjåfør for Music Express Limousine i Hollywood. Hun fikk venner fra musikkmiljøet, som fortalte henne at hun burde sjekke ut gospelmusikken i baptistmenighetene i byen. Det svingte! kunne de love henne. At besøket i menigheten skulle lede til at hun senere valgte å døpe seg, visste hverken hun eller dem.

Familiemedlem

I baptistmenigheten, hvor hun hadde tatt imot Gud, men også i menigheten til Andraé Crouch, opplevde hun at folk tok imot henne som et nytt familiemedlem: De så henne, ikke med nysgjerrige, men med kjærlige, blikk og ord.

Likevel var det prekenen som gjorde susen, da pastoren leste fra Matteus: At vi ikke kan legge en alen til vår livslengde ved å bekymre oss, og at Jesus er Gud: «Jeg mistet nesten pusten. Slik hadde jeg ikke tenkt før. Det var da jeg bestemte meg for å bli kristen.»

Hun tror ikke det kunne skjedd i en protestantisk menighet i Norge, hvor hun mener det er for stivt og formelt, så ulikt henne: «Blir prekenene for teologiske og vanskelige å skjønne, går jeg rett til historiene om Jesus. Det er oppklarende.»

Takker Gud

Frykten for at gamle venner i Norge skulle tro hun var blitt gal, hjernevasket, eller blitt med i en sekt, viste seg å være ubegrunnet. I innercoveret til det det nye albumet The Very Best Of Trine Rein fra 2004, takker hun Gud. Så ingen skal være i tvil.

I dag er Trine Rein er blitt 50 år, og et nytt album er på beddingen.

Publisert i Vårt Land 20. januar.

1983: Tid for «relliøse spørsmål»?

Magasinet Rolling Stone hevdet i anmeldelsen av T-Bone Burnetts debut-album Truth Decay (1980), at det ikke fantes en bedre låtskriver i USA på den tiden. Låten «Power of Love» handler om Guds kjærlighet, som Joseph Henry Burnett, som er døpenavnet hans, hadde erfart gjennom bøkene til C.S. Lewis, og en dyptgripende Jesus-fascinasjon – ikke minst under Rolling Thunder Revue-turneen med Bob Dylan i 1976.

Det var likevel lyden på Truth Deacay de fleste falt for, og som gjorde at den ene stjerneartisten etter den andre stilte seg i kø for å få ham som produsent: Roy Orbison, John Mellencamp, Los Lobos, Elton John og Leon Russel, Jacob Dylan, Elvis Costello, Allison Kraus og Robert Plant.

T-Bone Burnett vant også en Grammy for filmmusikken til O Brother, Where Art Thou. Da hadde han for lengst startet plateselskapet What? Records, sammen med de kristne rockerne Mark Heard og Tonio K, som et alternativ til «rosa kristenpop».

Prosess

Det er på den tiden, i 1983, jeg hører ham, og etterpå treffer ham, på Club 7 i Oslo. 35 åringen, som er drøye to meter på strømpelesten, får nesten ikke plass under det lave taket. Nokså annerledes enn da han varmet opp for The Who foran 100.000 mennesker, vil jeg tro.

Etter å ha klappet ham av scenen, forsvinner publikum ut døra. Bare to står igjen: Tore Olsen fra musikkbladet Puls og jeg fra det kristne musikkbladet Treff, som Vårt Land nettopp har overtatt. En assistent til T-Bone, sier at han har influensa, og må hvile litt. Når han omsider kommer, trekker Olsen stolen sin helt fram til artisten. Selv blir jeg sittende på stolen bak, nesten som på en buss – mens Olsen fyrer løs med spørsmål om rock’n roll. Etter en stund snur Olsen seg, og sier det kanskje er tid for noen «relliøse spørsmål».

Jeg spør T-Bone Burnett hvilken rolle troen spiller i artistyrket hans: «Min oppgave er først og fremst å få ikke-troende til å tvile. For noen kan nok en født-på-nytt opplevelse være som å skru på en bryter, men for de fleste tror jeg det å bli kristen er en prosess.»

Personlig tro

Når han skriver sanger om troen, tvilen og livet som kristen, så har han – når utgangspunktet er at Jesus er verdens lys – to valg, mener han: Enten skrive om bare lyset, eller det han faktisk ser i lyset.

Etter et dypt drag av sigaretten, som han deretter stumper på armlenet på stolen, sier han at det for ham ikke handler om å fortelle folk at: «Før-var-jeg-så-elendig-men-du-er-fremdeles-elendig-så-hvorfor-finner-du-ikke-Jesus-og-blir-like-lykkelig-som-meg.»

Nå er også en mer tilbaketrukket Tore Olsen med på de religiøse notene. T-Bone utdyper: «Tro handler ikke om såpe og hermetikk, men noe dypt personlig.»

Etterpå beklager Tore Olsen overfor meg at han tok litt for mye kommando fra start av. To år senere starter han bladet Beat. Vinteren 1986 dør han i en trafikkulykke. Ole Paus skriver sangen «Den tøffeste gutten i himmelen» til ham.

Nytt treff

Søndag 18. mai 2007 har Allison Krauss og Robert Plant konsert i Oslo Spektrum. T-Bone Burnett er i bandet, han har også produsert suksessalbumet deres, Raising Sand. Under pressetreffet i forkant, får jeg en kort prat med ham om samarbeidet med Allison Krauss, og kjapt litt om troen også, 24 år etter forrige gang vi snakket om den: «Troen er fremdeles et mysterium, som jeg ikke finner ut av. Derfor lar jeg Gud lede meg.»

Publisert i Vårt Land 19. januar.

2005: «Har ikke du lyst til å bli frelst da?»

En kveld i 1971 sjarmerte 15-åringen Evie Törnquist norske fjernsynsseere i senk. 41 år senere sitter jeg sammen med 55-åringen Evie og hennes 62-årige ektemann Pelle Karlsson i Langesund. De er på Skjærgårdssang, og de forteller at det ikke var vanskelig å legge bort hver sin lysende karriere, da de giftet seg i 1979 og flyttet til USA to år senere.

Forelsket

Jeg tror minst halvparten av alle kjønnsmodne kristne gutter var i det minste litt forelsket i Evie på begynnelsen av 1970-tallet. Etter nevnte TV-opptreden, solgte hennes første norske LP raskt 40.000. Sikkert også til et kvinnelig publikum. Evie var den mest sprudlende pop-jenta vi hadde sett her til lands, siden Wenche Myhre sang «La meg være ung» i 1964.

Evies plater solgte som varme hvetebrød både i Norge og Sverige, etter hvert også i USA. I 1976 sang hun for 70.000 på et Billy Graham-møte. Tidlig på 1980-tallet var hun invitert til alle artisters store drøm, «The Tonight Show» med Johnny Carson i New York. Etter prøven fikk hun streng beskjed om å synge en annen sang: en som ikke handlet om Jesus. Evie snudde på hælen, og var på vei ut døra, da Johnny Carson kom løpende etter henne: «Ok, så syng om Jesus da!» Nå tenker hun ikke dét var så spesielt: «Jeg var der jo ikke for å bli kjent, men for å gjøre Jesus kjent,» sier hun.

Tenåringshelt

Den Miami-bosatte sangeren, med en mor fra Kristiansand og en far fra Grimstad, sier at hun fremdeles bruker sin gamle norske bunad. Dessverre har den krympet de siste årene. Latteren sitter løst. Evie svarer kjapt på spørsmål, men spør like kjapt tilbake, hvis hun lurer på noe. Under en direktesending i NRK TV på 1970-tallet, avbrøt hun plutselig programlederen Ola Nergaard: «Har ikke du lyst til å bli frelst da, Ola?»

Det engelske albumet Mirror ble nominert til Grammy i 1977. I 2005 ble hun valgt inn i Gospel Music Hall Of Fame. Etter Norges-comebacket i IMI-kirken i Stavanger i mars 2007, var Evie Törnquist Karlsson tre ganger på Skjærgårdssang: I 2011, 2012 og 2016.

Siste gangen traff jeg mangeårig manager for Oslo Gospel Choir, og kommunikasjonssjef på Slottet siden 2016, Ole Edvard Reitan, rett etter konserten hennes. Han hadde stjerner i øynene. Den andre av hans to store drømmer var nettopp gått i oppfyllelse: Han sett Evie live! Noen måneder tidligere hadde han sett Prince live. Begge hadde vært hans store tenåringshelter.

Publisert i Vårt Land 18. januar.

2014: «Rosanne kan møte deg på bryggja om ein time»

Den første helgen i august 2014 er jeg på Notodden Bluesfestival. Kvinnen jeg prater med er en av våre fremste countryartister, men Rosanne Cash er også datteren til Johnny Cash. Dét har ikke bare vært enkelt.

Jeg har ringt plateselskapet hennes, jeg har tryglet og bedt festivalarrangøren, men 59-åringen med én Grammy og tolv Grammy-nominasjoner er ikke tilgjengelig for intervju. Så får jeg øye på ei liste som ligger på bordet til arrangøren, med navn og telefonnumre til de ulike artistvertene, som er frivillige fra lokalmiljøet.

Jeg ringer ham som står oppført som vert for Rosanne Cash, og spør pent om han kan legge inn et ord for meg om en liten prat: «Vent litt, ho sit ved sida mi her i bilen». Og like etterpå: «Rosanne kan møte deg på bryggja om ein time.»

Lengsel

På brygga spør hun om jeg har hørt hennes nye album, The River & The Thread, og det har jeg. Ektemannen og gitaristen hennes, John Leventhal, har skrevet musikken, mens hun har skrevet ni av elleve tekster: «Plata handler om livet, og lengselen og bønnen etter en knagg å henge livets mening på,» forteller hun. I «Tell Heaven» synger hun at når bekymringene våre ikke vil slippe taket, hjelper det å søke hjelp ovenfra.

Fra Gud? Artisten trekker på skuldrene. Sier hun har problemer med å definere Gud, og hva han betyr i livet hennes: «Kanskje er selve lengselen etter noe større enn meg selv nok?» undrer hun.

Jeg har ennå ikke nevnt faren hennes med et ord, men nå forteller Rosanne Cash selv at for ham var Gud både konkret og viktig: «Men pappa følte også skyldfølelse for Gud, hele livet, tror jeg. Det skyldtes nok oppveksten hans, hvor synd og skyld var viktigere enn tilgivelse,» sier datteren Johnny Cash fikk sammen med Vivian Liberto fra første ekteskap.

Utdannelsen

Rosanne Cash vokste opp med moren, mens faren ifølge datteren brukte det meste av tiden på artistkarrieren og sin nye flamme, June Carter Cash, som han giftet seg med i 1968. Begge døde i 2003. Hun sier hun hadde et godt forhold til faren, selv om det som artist kunne være – og fremdeles kan være – slitsomt å bli sammenlignet med ham.

Sanger faren skrev og fremførte, og som ble landeplager, tok det lang tid før hun selv hørte på. Da hun skulle kore for ham under en turné i 1973, måtte hun innrømme at hun ikke kunne tekstene. Dagen etter ga Johnny Cash henne en liste med 100 sanger: «Dette er utdannelsen din, Rosanne!»

Hun innrømmer at det ble nyttig lærdom.

Publisert i Vårt Land 16. januar.

1983/1987: Parkeringsvakten Bono

21. august 1983 spiller U2 på Kalvøya-festivalen i Bærum, og de får sitt store gjennombrudd i Norge. Etter konserten løper jeg bak scenen, hvor Bono sitter på et gjerde og skriver autografer.

Jeg spør om han har tid til en prat, og han sier «sure!». Vi prater en drøy halvtime. Dagen etter spør jeg om bladet Familien vil ha saken på Ung-siden sin, og det vil de. Senere kommer intervjuet i sin helhet i Treff 1/1985: «Jeg tror Gud har en helt spesiell plan med U2, men vi trenger forbønn. Ellers er vi ferdige», sier Bono.

Forkledd

Snart er U2 verdens største band. Jeg regner ikke med å treffe Bono mer. Men en sommerkveld fire år senere, sitter jeg på andre benkerad i Big Top-teltet på Greenbeltfestivalen i England. Jeg venter på artisten Bruce Cockburn. Lysene slukkes. Ytterst i synsfeltet ser jeg to vakter med gule vester komme gjennom en teltåpning, før de raskt setter seg rett foran meg. Fyren nærmest har en Greenbelt-caps og hornbriller. Så ser jeg det: Det er Bono, forkledd!

Jeg blir perpleks, jeg prikker over hele huden, men summer meg til å ta et bilde av ham. Fyren ved siden av Bono, som viser seg å være Martin Wroe, en av Greenbelt-sjefene, og redaktør i U2s offisielle fan-magasin Propaganda, rister strengt på hodet. Men Bono smiler.

Etter konserten takker jeg for sist på «Isle of Calf in Norway». Bono klapper meg bare på skuldra, og forsvinner ut der han kom inn. Senere kjøper svenske Expressen bildet for 2000 kroner!

Pilegrimsferd

Sammen med NRK-journalist Kjell Erik-Moen drar jeg sommeren 1993 til Dublin, på en «U2-pilegrimsferd». Vi er overalt: På sykehuset Rotunda, hvor Bono ble født, i barndomshjemmet hans i 10th Cedarwood Road, i skateboardbutikken hvor gutten fra albumcoverne til Boy og War, Peter Rowen, ekspederer, i U2s kontorer, hvor vi hilser på manageren Paul McGuinnes. Og naturligvis på Mount Temple Comprehensive School, hvor alle medlemmene gikk, og hvor bandet ble startet. Vi ser gymsalen hvor de spilte sin første konsert, så høyt at naboen Martin Bates ringte politiet. Vi treffer Bates også. Men ikke U2.

Publisert i Vårt Land 15. januar.

1982: «Når Ånden faller, kan jeg bli litt ivrig»

Jeg visste at temperaturen kunne nærme seg kokepunktet, og vel så det, på Aage Samuelsens møter. Mannen som kommer inn på kafeen ved Oslo sentralstasjon en høstdag i 1982, ligner ikke det minste på tordentaleren og bajasen han ofte er blitt framstilt som. Han minner mer om en man kan tenke seg har skrevet salmen «O Jesus du som fyller alt i alle», som Broder Aage skrev midt på 1950-tallet.

67-åringen bretter frakken sin pent sammen, og setter seg overfor meg ved kafébordet. Han er ikke bare en kjent predikant nå, eller kjent som en av de aller første som spilte elektrisk gitar her i landet, han er også blitt popstjerne. Han har toppet VG-lista, og solgt over 200.000 LP-er for plateselskapet EMI.

Momarkedet

Arrangørene av det TV-sendte Momarkedet på Mysen, trenger ikke lenger hente utenlandske Melodi Grand Prix-artister, de kan bare ta en telefon til den tidligere, nå frelste, dansemusikeren fra Bakken i Skien. Sist han var på Momarkedet, hadde han – før han gikk på scenen – tittet ut på folkehavet med rekordmange 20.000 publikummere, og spurt arrangøren: «Hvem andre skal spelle her a?». «Nei, i år er det bare deg, Aage.»

Det har ikke vært helt lett å ta inn den plutselige suksessen, det innrømmer han: «Jeg er jo bare en Herrens tjener, jeg. En nokså rolig kar, egentlig. Men når Ånden faller, ja da kan jeg bli litt ivrig», sier han og tar en slurk kaffe.

«Ikke laga for arbe»

Etter å ha dumpet for andre gang, og fått beskjed om å gå femte klasse om igjen, gikk han til den nærmeste broen i hjemdistriktet sitt, og kastet skolesekken ned i strømmen under. Siden ble det livets harde skole. En natt drømte han at han sang, spilte og vitnet for en hærskare med mennesker: «Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte bare følge kallet», sier han.

De som har ment den selvlærte predikanten i stedet burde finne seg et ordentlig yrke, har han gjerne svart at henda hans ikke er «laga for arbe, men for gittarspell og håndspåleggelse».

Kirkekomponisten Egil Hovland, Ole Paus og Leif Juster elsket ham. Forfatter Arnulf Øverland og helseminister Thorbjørn Mork la ikke skjul på at de slett ikke hadde sans for ham.

I det vi går ut sammen fra kafeen, kommer servitøren vår og spør om Aage Samuelsen kan ta en liten prat med ham. Det kan han, den fargerike mannen som døde i 1997.

Publisert i Vårt Land 14. januar.

2008: LSD til frokost og kvelds

Protestsangen «Eve Of Destruction» ble boikottet av amerikansk radio, men gikk likevel til topps på hit-listene. Sangeren, Barry McGuire, tok LSD både til frokost og til kvelds, helt til Gud fylte ham med helt andre stimuli.

En augustdag i 2008 sitter jeg i Langesund-skjærgården sammen med mannen som var er en av de første kjente «born again christian»-artistene: de som skulle bli musikalske talerør for Jesusvekkelsen tidlig på 1970-tallet.

Barry McGuire er artist på Skjærgårdssang. Han har rundet 72, og det er over 40 år siden han sang «Eve Of Destruction», og «You Were On My Mind» som også ble en mega-hit. Også i Norge.

Livredder

Han legger ikke skjul på at Gud ble livredderen hans, da han stod på kanten av stupet. Derfor har han sunget om kristentroen på en rekke plater, og på Jesusfestivalen i Molde så tidlig som på slutten av 1970-tallet.

Han forteller at veien Gud viste ham etter omvendelsen, langt i fra har vært enkel: «Jeg har snublet meg gjennom livet. Hvert eneste feilsteg har lært meg noe om livet og om gudstroen», forteller han med en fremdeles grovkornet røst.

Lever i nuet

Midt på 1960-tallet pekte karrieren hans rett til værs. Hvis hans gode venn, John Phillips, hadde gitt ham låten «California Dreamin’», slik avtalen var, i stedet for å spille den inn med sin egen gruppa, The Mamas & The Papas (som fikk en kjempehit med den), kunne kanskje suksessen fortsatt. Og hadde han vært bare sånn noenlunde nykter, da en produsent ringte, og ville snakke med ham om en hovedrolle i musikalen Hair på Broadway, så hadde han nok ikke brølt inn i røret at fyren burde dra et visst sted: «Det var sikkert dumt av meg», sier han og flirer. Så trekker han på skuldrene, og sier at gjort er gjort: «Altfor mange er opptatt av det som ligger bak, og det som ligger foran. Det er bedre å kjenne på virkeligheten akkurat nå: på luktene, og på vinden i håret, hvis du har hår,» knegger han.

Hjertebank

Barry McGuire har hatt hjerteinfarkt. Nå sier han at hvert eneste hjerteslag er en påminnelse om at Gud banker på døra hans, fordi det ikke er så veldig lenge til han skal hente ham hjem: – Da vil jeg helst være våken, se ham ansikt til ansikt, og si: «Here I go!»

Barry McGuires hjerte banker fremdeles, 84 år gammelt.

Publisert i Vårt Land 13. januar.

1988: Da jeg løy meg til et intervju med Amy Grant

Amy Grant besøker i 1988 Greenbeltfestivalen i England. 25.000 publikummere jubler for artisten som har solgt to millioner av albumet Age To Age, hatt en kjempehit med «El Shaddai», og New York Times har kalt «The Michael Jackson of Christian Music».

150 journalister stiller på pressekonferansen hennes, som er et eneste kaos. Ingen separatintervjuer, er beskjeden. Jeg får slett ikke nok til hovedoppslaget jeg skal ha med henne i bladet Treff. En time senere sniker jeg meg bak scenen, og banker på artistvogna hvor det står «Amy Grant».

Rekker fram hånda

En morsk fyr fra plateselskapet hennes, Word Records, kommer ilende og spør hva jeg har der å gjøre? Jeg sier jeg har en intervjuavtale med Amy Grant, som er blank løgn. Han peker strengt mot utgangen. Men nå står Amy Grant i døra, og jeg skynder meg å rekke fram hånda. Sier jeg er fra Norge, og at jeg var på konserten hun hadde i Oslo for noen år siden sammen med gruppa Nutshell og ektemannen Gary Chapman.

Den 28 år gamle artisten sier de at var nygifte da de var i Oslo. Og at et intervju kan saktens la seg gjøre. Plateselskapsfyren setter seg nærmest demonstrativt ned sammen med oss.

Sinte brev

Amy Grant derimot, smiler. Forteller om behovet sitt for å nå også utenfor det kristne markedet, noe fjorårets album Unguarded, og årets Lead Me On, har vist er fullt mulig. To år tidligere toppet hun Billboard Hot 100-lista i USA med «The Next Time I Fall» sammen med Peter Cetera.

Da fikk hun bøttevis av brev fra kristne som mente hun hadde sviktet dem: «Jeg kunne ikke bry meg om det. Jeg er ikke bare et åndsvesen, men også et menneske av kjøtt og blod.»

Irritert

En åpenhjertig Amy Grant sier mye har skjedd i livet hennes den siste tiden: Hun har hatt en ufrivillig abort, hun har mistet bestemoren sin, og hun ektemannen har gått flere måneder i terapi: «Vi har slitt, faktisk nesten hele tiden vi har vært sammen. Men det går litt bedre nå. Uansett er ærlighet en av de tingene jeg setter høyest, også i ekteskapet.»

Sannsynligvis er det det siste hintet om artistektemannen, som får fyren fra plateselskapet til å sprette opp og si at intervjuet er over. En tydelig irritert Amy Grant ber ham forsvinne, nå med en gang! Det blir et langt hovedoppslag i Treff, som Vårt Land gir ut.

Skilt

I dag er Amy Grant blitt 60 år. Hun har solgt 30 millioner album, og fått seks Grammys. Etter at hun ble skilt fra Gary Chapman i 1999, giftet hun seg året etter med countrystjernen Vince Gill. Artistkarrieren ble trappet ned. Hun har til sammen fire barn (tre med Chapman og ett med Gill). I fjor sommer gjennomgikk hun en vellykket hjerteoperasjon.

Publisert i Vårt Land 12. januar 2021.

1979/2014: Siste konsert med Andraé Crouch

Første gang jeg hørte Andraé Crouch live, var i Fram-hallen i Larvik 22. januar 1979. Jeg var nettopp blitt sammen med Astrid, hun som skulle bli kona mi. Vi gikk på Halden lærerhøgskole. Sammen tok vi ferga fra Moss til Horten, og vi fikk snart et møte med en fenomenal artist, som sang at Jesu blod aldri ville miste sin kraft. «The Blood» er en av Andraé Crouchs mest kjente sanger.

Trilles inn i rullestol

Høsten 2014, 35 år senere, sitter kona mi og jeg i benkeradene i Andraé Crouchs menighet, New Christ Memorial Church, i Los Angeles. Jeg har på forhånd sendt en forespørsel om å få treffe ham, uten å få svar. Crouch er syk, han kan ikke lenger gå.

Men vil han likevel være tilstede på søndagsgudstjeneste? Det ser ikke slik ut. Koret synger, pastoren taler. Søsteren Sandra Crouch vitner. Så skjer det: En man triller inn gospelkongen i rullestol på plattformen, og plasserer ham foran et lite keyboard i det ene hjørnet. Der sitter han, sammensunket, og spiller forsiktig med den ene hånda til de siste allsangene.

Siste sang

Når gudstjenesten er slutt, tenker jeg at det er nå eller aldri: Jeg går fram til Andraé Crouch sammen med Astrid. Jeg har møtt ham, og intervjuet ham, flere ganger etter konserten i Larvik, både for bladet Treff og for Vårt Land. Han smiler og løfter hånda til en hilsen. Når Astrid forteller ham at hun alltid har satt stor pris på «The Blood», sier Andrae Crouch: «Listen, I’ll give you a last concert».

Så synger den moderne gospelkongen, med knapt hørbar stemme, og med den ene fingeren på keyboardet, på nytt om blodet som aldri vil miste sin kraft. Jeg har det på video. Tre og en halv måned senere dør Andraé Crouch.

Publisert i Vårt Land 11. januar 2021.

1998: Navnet Jesus med høy røst på Bristol

I Mosterhamn på Bømlo var det kort veg fra bedehuset Sion til ungdomshuset. Kenneth Sivertsen gikk begge veier. 23. mars 1998 gikk veien til Bristol i Oslo, hvor jeg sitter sammen med den eminente sangeren, gitaristen, komponisten og humoristen og spiser napolenonskake.

Vi snakker om Sivertsens nye album Melk & honning, som består av tolv bedehussanger. Han hadde ringt Erik Hillestad på Kirkelig kulturverksted, og spurt om han kunne få lov å gi ut ei slik plate, for å minne både seg selv og andre om hvor viktig denne arven er.

Det er sanger Sivertsen husker fra Den Frie Evangeliske Forsamlings lokale i hjembygda, hvor han i barne- og tenårene ofte gikk sammen med moren og de fem eldre søsknene sine.

Sydlansk

Han husker moren nynnet på «Hvilken venn vi har i Jesus», «Det eldgamle kors», «Barnatro» og «Bred dina vida vingar» tidlig og sent. Sangene satte seg i ryggmargen hans. Særlig de som ble sunget av sangevangelistene Egil & Arne, som ofte besøkte Sion. Kenneth digget denne duoen. En dag ba han med seg kameratene fra pop-bandet han hadde startet på ungdomsskolen til bedehuset.

De ble nok alle litt skremt, husker han, av å se staute arbeidskarer bryte sammen i gråt under forkynnelsen, mens de holdt rundt hverandre. Men det var også fascinerende, nesten litt sydlandsk.

Uansett bestemte hele bandet seg for å gå fram til første benk og bøye kne den kvelden. Men så kom en av gutta på at de skulle spille på skoleball dagen etter: «Da torde vi ikke», smiler Sivertsen.

Navnet Jesus

Jeg spør hvilken av sangene han liker best. Han tenker, lenge. Så stemmer Kenneth Sivertsen i med høy røst: «Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann. Navnet Jesus det er evig, ingen det utslette kan».

Småpraten og klirringen fra kaffekopper ved nabobordene opphører. Så begynner gjestene å klappe. Bristols faste pianist, Frank Sarkosi, som har vært ute for å ta seg en røyk på trappa, står ved inngangspartiet og klapper han også.

I 2003 skriver Kenneth Sivertsen, som første nordiske komponist, et requiem, en dødsmesse. Julaften 2006 dør han, 45 år gammel.

Publisert i Vårt Land 9. januar 2021.

2013: En stille, indre tro

Far og datter er aktuelle med albumet I skyggen av en engel. Jeg treffer Magnus og Hanna-Maria Grønneberg i Oslo en septemberdag i 2013. Faren innrømmer straks at han ikke var klar over datterens talent før hun var 15 år, fordi han var så mye på turné med bandet CC Cowboys.

Skulle noen tro at albumtittelen handler om at han nå stiller seg i skyggen av en engel av en datter, som er blitt 22, og som ved siden av sangen også har tatt teaterutdanning i New York, så forteller tittellåten noe annet: En engel som holder rundt Hanna-Maria når hun sover.

Engel i rommet

Da Hanna-Maria Grønneberg var liten, og overnattet hos farmoren sin, husker hun en gang hun hadde hodepine: «Farmor masserte hodebunnen min, og sa det var en engel i rommet som passet på meg. Da sovnet jeg.»

Magnus Grønneberg forteller at han vokste opp med en mor som var pinsevenn og en far som ikke trodde på Gud. Hans egen barnetro, slik han hadde fått den inn på søndagsskolen og i aftenbønnen, ble borte da han og broren Anders startet CC Cowboys.

Likevel greide han ikke å kvitte seg med sin legning for å tro: «Det handler nok om et behov for å tilhøre noe større enn meg selv, sikkert nedarvet fra min mor.»

Personlig kristen

Magnus Grønneberg tar en liten pause, før han sier: «Men de siste 15 årene har jeg vært en personlig kristen.» Han lar uttalelsen synke, før han utdyper at «personlig» her er i betydningen privat, altså noe han vanligvis holder for seg selv: En stille, indre tro, sier han. Han ber når han er redd, noen ganger også når han er glad. Troen deler han nesten utelukkende med nærmeste familie og en venn som er sjømannsprest.

Hverken far eller datter Grønneberg sier de har behov for en kristen menighet: «Jeg bærer likevel med meg bibelfortellingene farmor fortalte meg,» forteller Hanna-Maria Grønneberg.

2017 ble Magnus Grønneberg utfordret av Borg Bispedømmeråd og Kirkelig Kulturverksted til å tolke kirkemusikeren Egil Hovland. Det resulterte i albumet Tårnhøye Bølger, hvor Hanna-Maria Grønneberg er medsolist på «Måne og sol».

Himmeltitter

Jeg intervjuet Magnus Grønneberg første gang hjemme i Fredrikstad i 2000, da han var aktuell med soloalbumet Helt grønn. Ti år tidligere hadde jeg kjøpt debutalbumet Blodsbrødre med CC Cowboys. Låten «Harry» satte seg på hjernen, og det var ikke snakk om å gå glipp av albumene som fulgte. I 1996 kom Himmeltitter, hvor åpningssporet «Engel» er en metafor for ei jente som etterlater gutten i teksten i dyp hjertesorg. Engelen det synges om på duo-prosjektet 17 år senere, er av en litt annen karakter.

Publisert i Vårt Land 8. januar 2021.

2008: Sterk i det svake

Jeg møter henne en januardag i 2008 i leiligheten på Grefsen i Oslo. Anne Margrethe Lund er blind, og hun er alvorlig kreftsyk, men mest av alt er hun yr av begeistring over sin første plateinnspilling.

Snart skal 38-åringen ha en ny kreftbehandling, så hun spør om det er ok å ta siste del av intervjuet litt senere på dagen. Hun vil gjerne snakke mer, ikke minst om den nye jazzplata hennes, Crushed Roses.

Født med kreft

Anne Margrethe Lund ble født med kreft i øynene. Strålebehandlingen hun fikk på Radiumhospitalet viste seg å være feil, så begge øynene måtte fjernes da hun var to år.

I 1999 fikk hun beskjed om at hun hadde en stråleindusert ondartet svulst, på grunn av røntgenbehandlingen hun hadde fått som barn. De siste tre årene før jeg treffer henne, har hun hatt mye smerter.

«Gud holder meg oppe. Han har ikke gitt meg noe svar på hvorfor jeg ikke blir helbredet, men han har vist meg at jeg kan være sterk i min svakhet», sier Anne Margrethe Lund.

Hun forteller at hun opplever sangen og musikken som et kall. Noe hun håper kan gi de som lytter inspirasjon til å møte motgang med krefter de ikke visste at de hadde. Sju av de elleve sangene på den nye CD-en, som spilles i bakgrunnen mens vi prater, har hun skrevet selv.

Måtte gi tapt

Når hun våkner om natta og er lei seg, forteller hun at hun pleier å stå opp og sette på litt lav musikk, mens hun tar noen lette dansetrinn: «Da løsner knuten, da kjenner jeg at Gud holder rundt meg.»

Hun er ikke redd for døden: «Når den kommer, vil jeg oppleve å bli befridd av Jesus og englene hans. Døden er ingen befrier, men Jesus er det», sier hun.

Noen måneder senere må Anne Margrethe Lund gi tapt for kreften. Albumet Crushed Roses lever videre, og jeg spiller det fremdeles.

Publisert i Vårt Land 7. januar 2021.

«Da jeg sa ja til Jesus, var det kroken på show-døra!»

De 16 EP-platene Kjell & Odd ga ut fra 1959 til 1964 solgte til sammen 250.000. Hadde det blitt innrapportert, ville de flere ganger ha toppet VG-lista foran Wenche Myhre og Cliff Richard.

Pinsevennene Kjell Andreassen og Odd Bergum møttes i ungdomsmiljøet i Filadelfia i Oslo, og de fant raskt tonen både musikalsk og menneskelig. Kjell spilte trekkspill, og Odd spilte gitar, og begge sang av hjertens lyst himmel- og omvendelsessanger som «Da jeg mitt liv til Jesus gav», «Hvilken underfull dag» og «Når jeg er over».

‘Skal være en plogspiss’

Platene ble tatt opp på møteplattformen i Filadelfia, platestudioer visste de knapt hva var for noe. Og innspillingene gikk raskt unna, det var viktigere å komme seg videre til møter hvor det var eller kunne bli vekkelse.

Bedehusbenkene var smekkfulle når den populære duoen var annonsert i møteannonser, men alltid i mindre skrift enn predikanten: «Vår oppgave var å være en plogspiss, kall det gjerne trekkplastre for predikanten», sa Odd Bergum da jeg intervjuet ham for Vårt Land i mai 1998.

Før han ble frelst i 1958, hadde han spilt på tivoli- og dansetilstelninger: «Da jeg sa ja til Jesus, var det kroken på show-døra!»

Odd synger fortsatt

Kjell & Odd var en inspirasjon for pinsevennkollegaen Levi Henriksen, da han skrev boka Harpesang i 2014. I likhet med hovedpersonene i boka, hadde Kjell & Odd turnert i USA – for sistnevntes del i 13 måneder i 28 delstater. Kjell Andreassen ble så begeistret for landet at han ble igjen der, og fremdeles bor i New York.

Odd Bergum (84) synger fremdeles. Ei uke før jul fikk jeg en tekstmelding fra ham: «Kjære broder! Går det det an å bestille boken din om kristen sang og musikk direkte fra deg? Har ønsket den av min kone til jul.» Naturligvis er Kjell & Odd behørig omtalt i min bok.

Publisert i Vårt Land 6. januar 2021.

2001: Assíria Nascimento i Nashville

En junidag i 2001 er fotballegenden Pelé hjemme i Sao Paolo og passer tvillingene Joshua og Celeste på fire år. Kona hans, Assíria Nascimento, snakker med meg på Rennaissance Hotel i Nashville om å være kristen artist og gift med en legende i Brasil.

At hun er kona til selveste Pelé er hemmeligstemplet på seminaret Gospel Music Association i den amerikanske countryhovedstaden. Her vil Assíria Nascimento bare være artist, og helst snakke om debutalbumet O Amor Verdadeiro.

Publisert i Vårt Land 5. januar.

Fotball i stua

38-åringen sier hun som 18-åring fikk et kall om å bli sang-misjonær, da hun gikk på bibelskole i USA.

Så ringer mobilen hennes. En portugisisk ordstrøm følger, hun blir stadig mer streng i stemmen. Så legger hun på. Sier det var mannen hennes, som er hjemme og passer barna. Men han skjønner seg jo hverken på barnepass eller barnemat, røper hun. Dessuten tillater han at barna spiller fotball i stua!

Hun vet ikke at jeg vet hvem ektemannen er, fordi en sprekkeferdig arrangør ikke kunne dy seg. Når jeg spør om det var Pelé som ringte, sperrer hun opp øynene, ler litt, og sier til slutt «ja».

I baptistmenigheten

Hun sier Pelé liker å synge, og at de også skriver noen sanger sammen. Men han liker best å høre på pop-musikk, forteller hun. Hva er det nå den norske gruppa som synger «Take On Me» heter? Jo, A-ha!

Assíria Nascimento sier hun og Pelé alltid starter dagen med bønn og bibellesning, og at de går fast i en baptistmenighet i den brasilianske hovedstaden. For den katolske mannen hennes er visst det helt greit.

Assíria Nascimento og Edmon Arantes do Nascimento (Pelé) ble skilt i 2008.

Publisert 5. januar 2021

1982: Bjørn Eidsvåg på Lier psykiatriske sykehus

En regntung høstdag i 1982 parkerer jeg foran Lier psykiatriske sykehus, som i dag heter Lier sykehus. Jeg skal intervjue sykehusprest Bjørn Eidsvåg. Han er snart klar med LP-en Passe gal, som er inspirert av jobben som sykehusprest og sjelesørger

Kontoret hans er tomt. Resepsjonisten sier han er i Drammen med to pasienter, men at han skulle vært tilbake nå. Jeg kan sitte på kontoret og vente imens.

Røykskyer på MF

Jeg har fulgt ham siden debuten Inn for landing i 1976. Jeg gikk på Menighetsfakultet året etter, samtidig som Eidsvåg og teologi og band-frendene hans satt ved kantinebordet og blåste store røykskyer mot taket, kulere enn alle oss andre studenter til sammen.

Høsten 1980 arrangerte jeg og noen klassekamerater fra Eik lærerhøgskole konsert med ham i skolens gymsal, etter at det kristne skolelaget hadde sagt blankt nei. Etterpå spurte Eidsvåg om det var greit med 600 kroner for jobben og kjøring Lier-Eik tur retur?

Fyr ved alteret

Men nå sitter jeg altså på kontoret hans i Lier. Etter et kvarters venting, kommer Eidsvåg inn døra. Han er svett og virker oppskjørtet. Slenger fra seg veska med «Nei til atomvåpen» på skrivebordet, og synker ned i stolen. En av pasientene han fulgte til Drammen, hadde slått seg vrang midt i sentrum, forteller han. Nå håper han ingen kjente ham igjen, da han måtte dra den vilt protesterende jenta inn i bilen igjen.

Selv om han liker sykehusjobben, så innrømmer han at den også kan være krevende. Og ikke bare ute i felten.

Under pasientgudstjenesten sist søndag, hadde en pasient plutselig reist seg fra bakerste benk og begynt å gå opp midtgangen, mens han hele tiden hadde stirret Eidsvåg dypt inn i øynene. Framme ved alteret, hvor sykehuspresten nå fryktet det verste, hadde pasienten tatt opp en sneip fra skjortelomma, bøyd seg over alterlysene, og sagt: «Jeg skal bare ha fyr jeg, Bjørn.»

Publisert 4. januar 2021

2004: Da Kris Kristoffersen stjal et militærhelikopter

Kris Kristofferson står og gråter når han ser Gestapos torturkamre på Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Om tre timer skal han opptre gratis for Protestfestivalen, fordi han – mannen som har tre Grammypriser og en Golden Globe – sier det er viktigere å kjempe for fred og rettferdighet enn å være berømt og priset.

Det er i juni 2004 jeg treffer ham. Protestfestival-general Svein Inge Ollikainen Olsen har gitt meg grønt lys for å henge med Kristofferson og kona Lisa Meyers i timene før konserten. Jeg er litt starstruck: Kristofferson har skrevet klassikere som «Me And Bobby McGee», «Why Me Lord», «Help Me Make It Through The Night» og «Sunday Morning Coming Down».

Helikoptertur til Cash

Sistnevnte låt skulle bli hans døråpner som artist: En søndag formiddag hiver den unge militærpiloten, som har gjort flere mislykkede forsøk på å få platekontrakt, innpå seks, sju øl, før han setter seg i sitt US Army helikopter og setter kursen for Johnny Cashs hus i Hendersonville i Nashville.

Etter å ha landet i hagen, ser piloten en lettere sjokkert Cash komme ut hagedøra. Med en øl i den ene hånda og en kassett i den andre, går Kristofferson mot helten i svart: bukker og gir ham kassetten, før han forsvinner opp i skyene igjen. Noen år senere blir låten på kassetten («Sunday Morning Coming Down») Årets countrylåt i USA – sunget av Johnny Cash.

«I dag hadde jeg nok blitt skutt ned», sier Kris Kristofferson lurt når jeg spør ham om helikopterturen.

‘En synder som meg’

Kris Kristofferson ble kristen i 1972, etter å ha blitt lokket med til en kirke i Nashville av artistkollegaen Connie Smith. Pastor Jimmy Rodgers Snow, sønnen til countrystjernen Hank Snow, talte. Sangeren Larry Gatlin sang «Help Me». Da pastoren inviterte til frelse, gikk Kristofferson fram. Deretter gikk han rett hjem og skrev «Why Me, Lord?» Både den og Gatlins «Help Me» er på LP-en Jesus Was A Capricorn, som kom noen måneder senere. Og som jeg kjøpte på Musikkhuset i Oslo for 56 kroner på utgivelsesdagen.

Når jeg spør Kris Kristofferson hva som er viktigst i troen hans, 32 år etter omvendelsen, sier han: «At Jesus døde på korset for en synder som meg.»

Publisert i Vårt Land 2. januar 2021.