Ubåtmannskap takler kjedsomhet best – Dette kan vi lære av militæret i koronakrisen.

– Krisen er mulighetens fødested, fordi det oppstår en tomhet som vi kan fylle med noe helt nytt. Men krisen kan også føre til at vi går på en dehumaniserende smell. Vi er derfor nødt til å være våkne. Som soldaten pusser sitt våpen, må vi vaske hendene og følge rutinene. Det betyr at når du har hjemmekontor, skal du stå opp om morgenen, dusje og ha en plan for dagen. Det er utrolig viktig at vi ikke tasser rundt i grilldressen hele dagen, men skjerper oss og holder på strukturen.

Dette sier Paul Otto Brunstad. Han er professor i pedagogikk ved NLA med ledelse som spesialfelt, men har i en årrekke jobbet i Forsvaret – som militæretiker, stabsprest, og forsker ved sjøkrigsskolen, der han jobbet med karakterbyggingsprogram for offiserer.

[ Koronakrisen henviser oss til hverandre. – Vi er slett ikke er vår egen lykkes smed, sier solidaritetsforsker Steinar Stjernø ]

De eldste har mental styrke

Livet til mange i Norge har blitt snudd på hodet. Brunstad ber oss om å dra lærdom fra de som er vant til å vente under press, og med sterkt innskrenket bevegelsesfrihet.

Erfaringen er at en slik hverdag kan få frem stygge sider hos mennesker.

– Jeg tror militæret har noe å lære oss her. Og jeg tror at det kan være de eldste blant oss som har den mentale styrken som trengs for å stå i denne situasjonen. De har en historie der de har vært nødt til å vente, og tåle tøffe tider. Selv om de er mer eksponert akkurat for covid 19-viruset, er vi andre eksponert for et enda farligere virus, et som angriper demokratiet, kulturen og det sosiale livet, sier Brunstad, som har skrevet bok om dette viruset.

Sammen med Bård Mæland publiserte han i 2009 studien Military Boredom – past and present (London: Palgrave Macmillan). De gjorde feltstudier og intervjuer i ulike deler av Forsvaret. I en ubåt, på et skip som krysset Atlanterhavet under tøffe forhold, og blant norske soldater som lå ukesvis på post i Afghanistan.

Livssituasjonen som det militære personellet sto i, er ikke ulik den vi nå opplever, mener Brunstad: Vi lever sammen på relativt små flater, uten vante ting som kino, korøvelser, treningsøkter på treningssenter og konserter til å fylle dagen med.

– Dette utfordrer oss, fordi det oppstår en kjedsomhet, en tomhet, som gjør at fokuset lett snus. Man blir utrolig bevisst på egne indre følelser og behov, og mister blikket for det ytre, for situasjonen og fellesskapet. Det oppstår en situasjon der du ikke lenger ser den andre. Du ser bare deg selv, sier Brunstad, som etter feltstudiene dro i kloster for å gjøre unna skrivearbeidet med boken.

Krisen er mulighetens fødested, fordi det oppstår en tomhet som vi kan fylle med noe helt nytt. Men krisen kan også føre til at vi går på en dehumaniserende smell.

—  Paul Otto Brunstad

Kjedsomhet var en dødsynd

Det var ikke tilfeldig. Historisk har klostervesenet vært opptatt av den situasjonen som Brunstad og Mæland fant i militærleirene. Middelalderens munker regnet faktisk kjedsomheten som en dødssynd, fordi den kunne føre til en indre oppløsning av enkeltmennesket, og dermed også fellesskapet.

Begrepet de brukte om dette, var acedia. Dette stammer fra det latinske ordet cura, og har dermed samme rot som care, kurator og kuriositet, forklarer Brunstad. Acedia er en nektelsesform. Det betyr å ikke bry seg.

– Det betyr at det ikke lenger finnes noen omsorg, interesse og nysgjerrighet for andre enn en selv, forklarer Brunstad, og sier klostervesenet og militærvesenet i århundrer har lagt strategier i møte med denne trusselen.

– Det hjelper ikke med skuddsikker vest hvis trusselen kommer innenfra, konstaterer han.

[ Eitt år med pandemi: La oss ikkje miste din heilage grunn ]

Triggerhappy soldater

Kjedsomhet er en ambivalent tilstand. Den rommer både konstruktive og destruktive muligheter. Utsagnet om at «det er sunt å kjede seg», betinger at vi har lært å kjede oss, at vi har lært oss å se de positive mulighetene. Også når de gode mulighetene ikke er synlige for det blotte øye, bare i fantasien.

Men kjedsomheten blir destruktiv, i det den blir til et eksistensielt problem som tærer på livsmotet hos den enkelte. Den kan også føre til at man begynner å gjøre bestialske ting mot hverandre:

– Vi kan tenke på det som oppmagasinert energi. Vi ser det hos barn som blir sprelske når de kommer ut. 'De trenger å få ut energi', pleier vi å si. Men i en militær kontekst er dette også noe skummelt, fordi man risikerer at folk blir veldig triggerhappy, sier Brunstad.

– Kan forfallsfortellingene si oss noe?

– Forfallet i en militærleir eller et kloster begynner med at man sier at det ikke er så nøye med de små rutinene. Skjønt, i lengden er heller ikke dette tilstrekkelig. Da kommer vi inn på problemet som man har slitt med helt fra antikken til vår egen tid: Nemlig at det alltid vil være et samspill mellom den enkeltes karakter og moralske fasthet, og de ytre strukturene. Hvis mennesket først knekker, kan ikke strukturene hjelpe. Da kan derimot lukkede, små rom bli et skjalkeskul for de verste ting. Det har vi sett i klostre som er blitt åsted for systematiske overgrep, eller i Abu Ghraib-fengslet, der amerikanske soldater torturerte fangene.

[ Unge og korona: Først trodde de det var noe galt med verden. Nå tenker de det er noe er galt med dem selv ]

Krig er 95 prosent venting

Flere helsearbeidere har kalt koronasituasjonen for en krig. Brunstad er nølende med å bruke metaforen, men ser poenget:

– Det som likevel gjør en forskjell, er at mens man i tradisjonell krigføring vet hvem fienden er, og stort sett hvor den befinner seg, er vi i kampen mot viruset langt mer rådville. Fienden er usynlig. Den kan like gjerne være i butikken som hos barnebarnet eller naboen. Slik sett minner situasjonen kanskje mer om terrorfaren vi har lært oss å leve med de siste årene. Vi vet ikke hvor fienden er.

Det som også gjør ham urolig, er at en normal krig består av 95 prosent venting, og 5 prosent action. For å takle all ventingen, har soldatene trent på det. Det har ikke Ola og Kari Nordmann.

– Den tåleevnen blir ikke til gjennom noen kvikkfiks, og det er her jeg er noe urolig: Vi har rigget et samfunn der venting er blitt sett på som et hinder som må fjernes. I dag kaller vi på tålmodighet, men vi har jo ikke trent på dette. Tenk deg om vi skulle sette som mål å bygge verdens sterkeste befolkning, men samtidig stengte alle treningsstudioer og fjernet alle muligheter til å bli sterke.

Hvis mennesket først knekker, kan ikke strukturene hjelpe.

—  Paul Otto Brunstad

Eksamen for Pisa-samfunnet

– Er tiltakene fra myndighetene for slappe eller for paniske?

– Vi innlemmes nå i en slags militær orden og justis. Det positive med det, er at det viser at vi alle kan gjøre noe, og det gir ventetiden en slags mening. Jeg tror myndighetene har valgt strategier som er viktige, og på ingen måte overdrevne. Men min frykt er todelt: At vi begynner å slurve med de små rutinene, og at frykten for viruset blir hausset opp. Angsten er alltid 'trang'. Den har samme effekt som kjedsomheten: Vi blir blinde for situasjonen og hverandre. Og hvis angsten slår rot, så har vi ikke en kamp mot virus som spretter rundt. Da får vi en kamp mot hverandre.

– Kan vi gjøre noe nå for å bygge karakter, helst litt fort?

– Jeg tenker at koronaviruset er alle pedagogiske testers overdommer. Nå har vi brukt milliarder på utdanning. Vi har et testsamfunn der grundig empiri skal vise hvordan vi best danner den kommende generasjonen. Spørsmålet er likevel «best til hva»? Har de også fått hjelp til å utvikle en indre karakterstyrke, en tåleevne som gir livshjelp i møte med det vi nå står overfor, eller har vi bare gitt dem lærdom og kompetanse som fungerer i gode tider? Nå skal dette fellesskapet opp til eksamen. Om vi består, eller ikke, gjenstår å se.

Grekerne gikk bananas

Andre samfunn har tatt eksamen før. Antikkens Athen opplevde for eksempel en stor pest på slutten av 400-tallet f. Kr. Den gang var dette et gryende demokrati, en bystat der man var opptatt av nettopp karakterbygging og dannelse.

Historikeren Thukydid skrev om pesten omkring 429-430 f. Kr., og Brunstad bemerker at den gamle grekeren spør nettopp om samfunnet er rustet til å takle krisen. Svaret er ikke entydig ja. Thukydid observerer at pesten ikke tar hensyn til verken utdanning eller rikdom, og at det etter hvert brer seg en likegladhet i befolkningen. Folk slutter å respektere lovverket og gudene, og går bananas i å nyte livet.

– De hamstret?

– Det var ikke hamstring. Det var derimot nå de tok ut lagret, og brukte opp alt 'dopapiret'. Dette er en dyrkjøpt lærdom som han skriver for at kommende generasjoner ikke skal gå i samme felle: Når moralen og respekten for oss og andre forsvinner, da kan ingenting hjelpe oss.

[ Noe stritter i mot ved tanken på å åpne bøker om koronaens tid ]

Frihet i en ubåt

Men Thukydid forteller også om en annen side: Han la merke til at enkelte ble mer omsorgsfulle i møte med pesten, særlig gjaldt det de som selv hadde vært syke, og overlevd. Brunstad sier vi ikke må glemme den positive muligheten som ligger i krisen. Når vi føler på kjedsomhet, har vi også en mulighet til å bli mer kreative:

– Hvis det er fullt, kan du ikke bidra med noe. Men hvis det er tomt, kan du bygge noe nytt. Og i dag kan vi alle bidra med noe.

– Må vi ikke ha påfyll for å kunne være kreative?

– Det er en djevelsk forførerisk tanke, og den har bidratt at vi ikke tåler å kjede oss. Men den fører bare til at vi fyller vi opp nyskapelsens føderom, det blir ikke plass til kreativitet i herberget, sier Brunstad, og viser til et av de mest oppsiktsvekkende funnene i studien Military Boredom: Ubåten viste seg å være det mest kreative stedet.

På et sted som var kjemisk fritt for ytre impulser, hvor bevegelsesfriheten var mindre enn noe annet sted, fant ikke Mæland og Brunstad spor av kjedsomhet:

– De hadde lært seg å leve i det lille rommet på en måte som frigjorde krefter og bygget vennskap. De hadde gjort strukturene til en vane, slik at de kunne bruke den mentale kapasiteten til å tenke nye tanker, til å være kreative og observante. Det viser paradokset: Det vi forbinder med begrensning, altså struktur, orden og rytme, er også noe frigjørende. I stedet for at du bruker energien på å lure på hva du skal gjøre, frigjør du energi og tanker til å finne på kjekke ting, se andre og dagdrømme.

Ikke alle klarer å leve på en ubåt over tid, medgir Brunstad, og sier det skjer en ekstrem seleksjon av mannskapet.

– Men jeg mener likevel at de hadde lært seg noe der, som vi bør hente ut i det sivile samfunnet nå.

– Hvilke mennesker er best disponert for å takle slike situasjoner?

– Det er vanskelig å generalisere. Men vi har et eksempel på skuta på Atlanterhavet, som kan si oss noe. Ei i mannskapet hadde drevet med hest fra hun var bitteliten, og viste en utrolig styrke i møte med kjedelige dager på havet. For i omgangen med dyra hadde hun lært seg at hun ikke alltid kunne få viljen sin. Hun hadde lært å utsette egne behov til fordel for hestens behov. Dette hadde verdi i arbeidsfellesskapet på skuta, der ting ble kjedelig og det lett ble mye konflikt.