Det ekstra verset

AV: Ole Johannes Åleskjær

For mange år siden overvar jeg en konsertseanse på en vernissage i et hus på landet. Musikeren var poet- og kassegitartypen, med munnspillstativ og det hele. En eldre type, ingen kjent musiker, men etter oppmøtet og responsen å dømme en respektert fyr i rødvinskretsen. Fin stil på karen. Det var altså for så vidt ingenting galt med opplegget, men på et tidspunkt skulle den nevnte musikeren trekke fram tekstene til en lokal dikter, en kvinnelig salmist fra et par hundreår tilbake. Heller ikke hun en nasjonal størrelse, men kjent i området, og musikeren så over til hennes hus, rett over jordet fra der han bodde, om jeg husker rett.

Brecht

Det var opplagt viktig for artisten å få sagt at han ikke delte salmedikterens tro, og han innledet derfor med en lengre forklaring om at han av nevnte grunn hadde skrevet et ekstra vers til teksten hennes. Sangen som fulgte var en enkel salme med en erfaringsnær trosskildring i datidens språkdrakt. Så kom det ekstra verset hvor ordene var noe slikt som «Kjære (Fyll inn navn på dikter), jeg tror ikke på den Gud du synger om, for… ».

Det er sikkert unødvendig å si det, men det ødela selvsagt alt. Drepte det. Og da ikke på den positive måten som amerikanerne bruker uttrykket på. Jeg er ikke redd for å bryte religiøs «stemning». Verset framsto bare som litt – unnskyld uttrykket – dumt.

Den tyske dikteren Bertolt Brecht plukket ned mye falsk religiøsitet i sin nøkternt klare diktning. Men hva svarte han på spørsmålet om hvilken bok som var hans favorittbok? Bibelen.

LES OGSÅ: Dagens Næringslivs musikkanmelder erklærte seg «kristen i gjerningsøyeblikket» da han så Aretha Franklins begravelse.

Tilfellet Dylan igjen

Akkurat hvor representativ den var så sent som i utgivelsesåret 2010, vet jeg ikke, men Stein Erik Lundes lille Dylan-bok i Ikon-serien til Gyldendal Forlag legger i alle fall for dagen holdninger man kan kjenne igjen fra årtiene før. I Lundes gjennomgang avvises Dylans såkalte «kristne periode» fra 1979 og videre i en temmelig nedlatende tone. Bare ved at han sier at musikken inneholder forkynnelse og har «kordamer som synger gospel», skal man liksom forstå at dette ikke er noe å verdsette. Det er litt flaut å si det, men jeg skjønner godt at det er det han mener man skal skjønne. Tankegangen var den mest utbredte, var helt selvsagt, i alt man leste om rock i Norge på et tidspunkt.

Lunde er åpen nok til å innrømme at han også var sterkt involvert i politisk ideologi som avviste de religiøse aspektene ved musikken. Historien om Dylans svik mot kulturradikalerne som hadde trykket ham til brystet, er kjent stoff. Og det kan naturligvis være ulike meninger om den kunstneriske kvaliteten på Dylans output i denne tiden. Men hvem kunne forutse at det nå er denne ideologisk funderte avvisningen som virker så passé at den selv er gått inn i mytologien som en litt komisk anekdote?

LES OGSÅ: Bob Dylans «kristne periode» startet for 40 år siden. Den fortjener et gjenhør, mener Kim Klev

Koredamer

Ingen snakker nedlatende om gospel og kordamer lenger. Den nye Aretha Franklin-konsertfilmen drar titusener på kino i lille Norge og journalist Marius Lien skriver brennende om Dylans kristne plater i Morgenbladet og sier at tekstene fra hans kristne periode er «blytunge argumenter for Nobelprisen».

Lien hadde også en omfattende nylesning og rehabilitering av synet på kristen-Dylan i Vinduet, og det var året før nevnte Lunds bok kom ut. Kanskje man frekt kunne låne forfatteren og gonzo-journalisten Hunter S. Thompsons bølgemetafor og si at man kan gå ut på klippen og nærmest se brytningspunktet der den ene forståelsen begynte å tape seg i norsk musikkoffentlighet – og en bedre, i betydningen mindre dum, tok over?

Ånden i musikken

Skal man avvise spor av religion i musikk så må man jo tross alt hive ut ... nei, det er akkurat det, vi kan ikke begynne en gang. Det blir ingenting igjen. Musikklivet er tjåka fullt av referanser til religiøst innhold eller formspråk i 2019. Det preger på ulike vis mange nye plater hver eneste uke, i alle sjangere – uansett om det ligger noen uttalt tro bak eller ikke. At både musikere og folk som skriver om musikk anerkjenner dette og behandler det med større forståelse, kunnskap og respekt enn før, er et tegn i tiden og en type holdning som lå fjernt for puritanske Dylan-avvisere i 1979. Tar man ånden ut av musikken, så står man gjerne igjen med en tom jewel-case, for å bruke et uttrykk fra CD-ens tidsalder.

LES OGSÅ: 8.800 Bibler har blitt delt ut til Kanye West-fans

West

Så hvem beholder roen når en av verdens største artister gir ut en rent kristen plate, som i tilfellet med Kanye West og Jesus Is King? Overraskende mange. Det er opplagt at Wests plate kommer i et helt annet klima enn det Dylans omvendelse gjorde. For eksempel er forståelsen for de lange religiøse trådene gjennom mye av den afroamerikanske musikktradisjonen til stede på annet vis i Norge i dag. I stedet kan man diskutere om det er en bra plate eller ikke. Faktisk kritiserer paradoksalt nok mange musikkjournalister at West ikke forholder seg nok til inderligheten i troen. De vil rett og slett lære gutten en ting eller to om tro, arv og substans.

I motsetning til for 20 og 30 år siden ser altså mange nå ut til å føle mindre behov for å rushe til med det ekstra verset, også om man har et helt ikke-religiøst forhold til musikk. Dermed har vi også fått en bedre samtale enn før. Jeg vil tro at det ligger en nyvunnen frihet i dette, både for troende og ikke-troende, ettersom begge parter nå kan bekymre seg litt mindre for hva det er love å føle og mene. Og igjen blir musikken en frisone i verden, ikke minst for ånd, eller hva man velger å kalle det.