Kultur

– Mange kristne har opplevd det stort å få lov til å være med når jøder feirer påskemåltid

Påska er en frithetsfest, sier tidlegere Oslo-biskop Ole Christian Kvarme.

– Påske, biskop emeritus Ole Christian Kvarme - du gir ut Åtte dager i Jerusalem, en bok om hvordan jødisk påskefeiring kan berike vår kristne tro. Du bruker ordet «festglede»?

– Ja, det handler om de jødiske røttene vi har som kristne, kontinuiteten, det jødiske. Nå skal vi feire påske, det heter jo «tiden for vår frihet», påska er en frihetsfest – det var det på Jesu tid og det er det i vår tradisjon. Jeg tenker det er en både god overskrift for og en pekepinn mot hva påska er for oss kristne, Jesu vandring i Jerusalem og korset. Det skaper i sin tur festglede.

– Du har bodd i Israel i lengre perioder. Du har venner både der og på Vestbredden, du levde tett på det meste, sorg og fest, og nå deler du påskegleden?

– Da vi var der ble vi naturligvis invitert til påskemåltid av våre jødiske naboer og vi feiret påskemåltid med menigheten i Haifa - det er en tradisjon vi har tatt med oss hjem, dette å feire påska i et måltid. Ut av det har det vokst en måltidstradisjon hos oss. Vi feirer i rammen av utferden fra Egypt og Jesu kors og oppstandelse. Og det synliggjør vi ved bordet med alle de symbolene som var der allerede på Jesu tid.

– Som?

– Vi dypper persille i saltvann - til minne om israelittenes vandring gjennom sivhavet, en forberedelse til Jesu veg gjennom død og grav og ut i friheten. Du har usyret brød, ikke sant, fattigdomsbrødet - kom alle dere som er sultne og tørste, en invitasjon til fellesskap og måltid. Vi «spiser» en «murstein» i form av en deig av epler og nøtter, som skal minne oss om at jødene måtte lage teglsteinene selv når de bygde pyramider for farao i Egypt – den er søt, for da de kom ut i ørkenen, lengtet de tilbake til grytene i Egypt. Og så egget, som rabbinerne snakket om - det er like rundt og ubrutt som eggets sirkel, ondskapen i verden. Når vi åpner det, er det et tegn på at Jesus har stått opp av den innkapslende graven. På den andre siden de fire begrene med vin eller druesaft, vindruefrukten - livets beger, frihetens beger, velsignelsens beger, håpets beger og nattverden er velsignelsens beger.

– Må det være så komplisert?

– Jeg vil si det gjør feiringen og det kristne livet rikere for oss og lettere å gripe. Vi hadde en familie hjemme hos oss, én gang, de var ikke blant de mest kirkevante, og da Peter, sønnen, satt i baksetet i bilen hjem, strakk han seg og så sa han: «Ahhhh ... jeg har aldri følt meg så kristen, noen gang!» Det er måltidstradisjoner hvor bibelhistorien på sett og vis synliggjøres, den får smak - det er et måltid hvor praten går fritt og hvor det skal kunne stilles spørsmål. Det er ikke sikkert vi har svaret, men det er lov å spørre – og det er lov å forsøke å svare. Påskemåltidet er et gledens måltid. Og så det paradoksale: Men hva med alt det onde som skjedde med egypterne? I en jødisk tradisjon og når de kommer til fortellingen om egypterne, så sier rabbineren, han forteller om det englene sa til folket: Hvordan kan dere feire utferden med slik glede når egypterne sørger? Så derfor, midt i gleden, er det vanlig i et jødisk påskemåltid at man dypper fingrene i vinglasset og setter ti prikker på ens tallerken, for minnes disse plagene som traff egypterne.

– «Skapkatolikk» er blitt et begrep – folkekirkemedlemmer som nærmer seg moderkirken fordi den er så konkret, symbolene er tatt vare på, kroppsbevegelsen følger liturgien, det sanses mer?

– Ja, med mitt ståsted nå kjenner jeg nok på at folkekirken er blitt en hodekirke og at vi har mistet mange av de frodige, folkelige elementene - vi som kaller oss folkekirke. For første gang på 20 år var vi ikke i Norge sist påske. Vi var sør i Spania og opplevde naturligvis de fantastiske påskefolketogene, en frodighet i gatene og en genuin gudstjenestefeiring. Jeg tror vi har mye å gå på når det gjelder å gjøre påska nærere, gjøre den mer folkelig.

– «Nærere» - da handler det om tegn og tegnenes kraft, mer enn abstrakte forestillinger?

– Der har jeg en liten ting: I kirka vår er det få som gjør korsets tegn, selv om Martin Luther sa at det skulle vi gjøre morgen og kveld. Et av de sterkeste øyeblikkene i mitt liv, var da vi i 1988 dro opp til Norbok trykkeri oppe ved Gjøvik og skulle starte trykkingen av den russiske bibelutgaven i tre bind som vi ga til den russiske kristenhet. Jeg hadde bedt den russiske ambassadøren med, for at han skulle trykke på knappen, det var en enestående begivenhet. Og det gjorde han - men på sin side hadde han tatt med seg fader Johannes. Og så sto vi der, da, og skulle starte opp og så sa ambassadøren: Det er naturlig at vi ber en bønn først. Johannes ba. Og der, altså, sto fader Johannes, midt blant trykkemaskinene og ba og tegnet korsets tegn over maskinene og over arbeiderne - fantastisk, ikke sant. I middelalderen gikk jo presten ut på jordene da våren kom og ba for jord, åker og grøde og tegnet korsets tegn over alt sammen.

– Du er en dialogens mann, du har forhandlet, du har skapt bånd mellom folk som hater, du har stått i fremste rekke når det gjelder å ville prøve å forstå konflikter blant annet i Midtøsten. «Dialog» går gjennom den andre boka di, Forunderlig Barmhjertig, som en skyttel?

– Vi har ofte ... jeg hørte en fortelling i går om en som hadde sagt at «på dette stedet har vi funnet den rette tro og det rette liv, vi bryr oss ikke mye om det som er utenfor». En av oppdagelsene jeg gjorde da jeg arbeidet med den barmhjertige og nådige Gud i Bibelen, var at dette jo er knyttet til Sinai-hendelsen, som ofte er blitt fortegnet i vår tradisjon. Vi kan finne på å si: Hvordan oppfører de seg, de andre? Hvis de slipper gjennom nåløyet, da, spør vi hva slags tro de har. Og hvis de går gjennom nåløyet, da, så er de en av oss. Det er klikkmenigheten. Hvis vi går i en synagoge, der er lovtavlene – og hva er det første bud ... jo ... det er ikke at du skal ikke ha andre guder enn meg, det første som sies er at «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt». Først frelseshandlingen, så nådetilsagnet: Jeg er din Gud. Deretter kommer det en veivisning – budene, kunngjøringene om hvordan skal vi oppføre oss. Det snur helt om på vår mentalitet: tilsagnet først, så budene. Jeg har opp gjennom årene fått anledning til å lede og arbeide i mange sammenhenger. Så da tenker jeg: Hvis alle var som meg, ville det blitt forferdelig kjedelig. Vi har våre begrensninger, men hver gang vi slipper andre mennesker inn i våre liv, utvides perspektivene. Noe av hemmeligheten er jo at Den hellig ånd går foran oss og er i stand til å skape både enhet og mangfold.

– Hvis – jeg hadde nær sagt når – «rettroende» kristne rekker handa i været og sier at nå, Kvarme, er du på ville veger, det er ingen grunn til at vi skal ta andres tilværelse og andres kultur inn over oss, hva da?

– Ja, hva jeg sier ... jeg har jo fått høre at man ikke må lefle med muslimene. Da sier jeg én av tre ting, helst alle: Jeg sier at her er det rom for et genuint kristent vitnesbyrd. Det andre er, vi lutheranere er ofte så systemorienterte at vi glemmer de menneskene vi møter. Og det tredje jeg vil si er at vi må ikke tenke for smått om evangeliets kraft, altså om den nåde og kraft som Gud er til stede med i våre liv med, mitt liv er ikke bare mitt. Jeg tenker – Den hellige ånd har noe på gang, og det kan jeg se i den dialogen vi fører - i møtet med muslimer her hjemme og i Midtøsten. Det er noe av engasjementet mitt i boka Forunderlig Barmhjertig.

– Slippe de fordommene, som vi ikke dyrker i blomsterbed?

– Tenk om vi kunne slippe taket og ta imot det som Gud gir oss gjennom andre, og så begynne å la Guds nåde leve i oss og rundt oss. Jeg tror vi trenger å stole litt mer på Gud og litt mindre på oss selv.

– 22. juli 2011 gjorde du noe som ble en vekker for mange: Muslimsk terror var på manges lepper. Men du samlet muslimer, Felleskirkelig råd og andre til møte i bispegården?

– Ja, jeg ønsket dem velkommen og sa noen velvalgte ord, holdt en kort innledning, og så spurte jeg: Hva mener dere vi kan gjøre nå? Sammen? Da tok imamen på Tøyenbekken ordet, han svarte ikke på spørsmålet, men snakket i høyt tempo i et kvarter, tjue minutter, om den sorgen han hadde opplevd over de livene som gikk tapt. La meg si det sånn, det er den sterkeste sorgtalen jeg har hørt. I det øyeblikket opplevde jeg et dypt fellesskap i sorg, som gikk langt ut over det vi kan sette ord på.

Saken ble opprinnelig publisert 2. april i år.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur