Kultur

Lidelsen­ sterkere­ enn ­jubelen

Påskemusikken handler ofte om dramaet frem til Jesu død på korset. Oppstandelsesmusikk finnes det mindre av.

Bilde 1 av 3

– Den lutherske kirke er en langfredagskirke, det ligger i hele vår vestlige forståelse av kristendommen, sier komponist Trond Kverno.

Han har skrevet to av i alt fire norske pasjoner. Kjell Mørk Karlsen har skrevet de andre to.

– Den anglikanske kirke er julekirken, mens oppstandelseshistorien er mye mer vektlagt i østkirken. Mange russiske komponister har bidratt til musikk for 1. påskedag. Jeg mistenker at vi i vest har likt å grave oss ned i sorgen over hvordan man behandlet Kristus – et element av både katolsk og luthersk selvplaging. Det gotiske krusifikset og de bloddryppende, spanske altertavlene fra barokken er eksempler på det, mener Kverno.

Triumfens kors

Da Kverno skrev sin Matteuspasjon, som oppføres på nytt i Bergen og Stavanger nå i påsken, var en av intensjonene «å hjelpe Bach litt».

– Bachs pasjoner er store, men de er også pietistiske så det holder. De representerer det gotiske krusifikset, som fokuserer på den lidende Kristus. Jeg ønsket å ta utgangspunkt i det romanske krusifikset – som er et triumfens kors, forteller Kverno.

LES OGSÅ: Døden i musikken

Teatralsk musikk

I 2004 skrev Kverno sin Markuspasjon – som en botsøvelse.

– Det er kortere og enklere, og skrevet på norsk. Det kan brukes som langfredagsliturgi uten et stort apparat og er mindre krevende å øve inn. Den er dramatisk nok, men mer anvendelig og fullt mulig å fremføre for et godt amatørkor med solister.

Disse to pasjonene er altså halvparten av det norske pasjonsrepertoaret, men bare en liten del av den samlede pasjonsmusikken. Hovedkonsentrasjonen ligger i det alt vesentlige på Jesu lidelseshistorie. Kverno har også en mer prosaisk forklaring på dette, som går tilbake til 1600-tallet. I løpet av den stille uke stengte man teatrene, og det frigjorde sangere og musikere som dermed hadde anledning til å vie seg til kirkemusikalske aktiviteter i stedet. På 1700-tallet ble musikken i pasjonene mer teatralsk og flyttet inn i operahusene. Bach holdt fast på at pasjonene hørte til i kirken, mens Telemann brukte et friere dramatisk forløp, med henblikk på operascenen.

– Allerede på urfremførelsen av Bachs Johannespasjon i 1724 skal en kvinne ha reist seg og sagt: «Gud, fri oss fra denne teatralske musikk!» Så gikk hun i protest. Litt senere, da opplysningstiden kom, ble det musikalske uttrykket mer kontrollert og mindre følelsesladet, forteller Kverno.

Pasjonsverkene fra barokken ble lite påaktet i flere tiår. Bachs Matteuspasjon lå bortgjemt helt til 20-åringen Felix Mendelssohn gjeninnførte den med sin berømte oppførelse i Leipzig, på langfredag i 1829.

LES OGSÅ: – Så nær Gud råder alvoret

Funnet hos slakteren

– En ganske utrolig historie forteller at unge Mendelssohn hadde vært hos slakteren og kjøpt kjøtt. Da han pakket ut varene oppdaget han at innpakningspapiret bestod av partituret til åpningskoret i Bachs store pasjon. Han løp tilbake til slakteren og sikret seg resten av partituret. Mine partiturer ligger trygt plassert på Nasjonalbiblioteket og kommer nok ikke til å dukke opp i slaktedisken, ler Kverno.

Intimt

Johann Sebastian Bachs Markuspasjonen ble ur­fremført i 1731, men er gått tapt som helhet. Men den fremføres i rekonstruert form, og librettoen av Picander finnes. En ny versjon av Malcolm Bruno urfremføres denne påsken, med Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eike.

– Dette er Bach på sitt beste, musikken er hentet fra kantaten Trauerode og andre verk som passer inn. Malcolm Bruno opplevde Svein Tindberg i teaterversjonen av Markusevangeliet, og trakk ham inn som tekstleser. I norsk oversettelse får teksten større nærhet, og musikalsk står denne pasjonen seg godt i sammenligning med Matteus- og Johannespasjonene. De vakre ariene står ikke tilbake for de man kjenner fra disse pasjonene. Markuspasjonen er mer intim og transparent, med bare fire sangere som er både solister og kor, forteller Bjarte Eike.

Han betegner Markuspasjonen som mer stillferdig, der musikken mediterer over teksten.

– Mye av barokkens kirkemusikk er sterkt tekstbasert. Matteuspasjonen er det nærmeste Bach kom til operatradisjonen, mens musikken som brukes i denne pasjonen er kontemplativ og introvert. Musikalsk skuer den tilbake til de tette klangene fra renessansens polyfoni, forteller lederen for Barokksolistene.

LES OGSÅ: Sjelen er Kroppens venn

Forsømt

Eike er enig i at oppstandelsen er musikalsk forsømt, i forhold til lidelseshistorien frem til Jesu død.

– Ja, det er litt rart at lidelsen er mer musikalsk bearbeidet enn jubelen i oppstandelsen. Jubelen finnes selvfølgelig også, i Händels Messias for eksempel. Men i vår protestantiske tradisjon roper vi ikke hurra uten grunn. Dette har å gjøre med hvordan vi er som mennesker.

– Vår mentalitet går ofte i retning av å fremstå som angrende syndere, og da følger lidelsen med. Denne dårlige samvittigheten sammen med den nordiske melankolien gjør at sorgen ofte ligger oss nærmere enn gleden, mener Bjarte Eike.

Saken ble først publisert påsken 2015.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur