Rocke-museum ­viser kristen pophistorie

Den historiske og tematiske ustillingen tar først utgangspunkt i amerikanske ur­rockere som Jerry Lee Lewis, Little Richard og Elvis, som alle har sitt utgangspunkt i kristne menigheter.

Derfra går den direkte inn i norsk virkelighet: Fra Aage Samuelsen på 1950-­tallet, via bedehussangere som Kjell og Odd, Olaf Hillestads rytmegudstjenester midt på 1960-tallet, Jesusvekkelsen, Ten Sing, og kristne pop- og rockeartister. Også ­festivaler, plateselskap og andre bransjerelaterte ting er tatt med.

Konservatorer ved Rockheim, Morten Haugdahl og Mathias Østrem, har g­jen-
nom forberedelsene til utstillingen blitt kjent med artister og fenomener de – som er langt over gjennomsnittet musikk­interesserte – aldri tidligere har lest eller hørt om.

– Det er sikker flere grunner til at den kristne populærmusikken er blitt ­underkommunisert i Norge. Likevel har vi 
stadig blitt minnet om hvor mange som 
enten selv har vært en del av den, eller ­kjenner noen har vært det. Behovet for en slik utstilling har vokst seg fram, sier Morten Haugdahl.

Stempel

Gjennom forberedelsene til utstillingen har ­kuratorene ved Rockheim registrert at mens noen har ­forsøkt å bygge en egen kristen musikkscene, har blant andre ­Kirkelig Kulturverksted jobbet for å rive ned tradisjonelle skiller, og i stedet bygge bro mellom sekulær og religiøs kultur.

Maria Solheim har i mange år vært artist på Kirkelig Kulturverksted. Hun har satt pris på selskapets åpne ­profil. Selv om hun er kristen og artist, har hun aldri hatt noe ønske om å bli definert som «kristen artist».

– Jeg har bevisst prøvd å unngå et slikt stempel. Jeg har også takket nei til henvendelser som ville forsterket et slikt inntrykk. Når jeg har snakket med journalister, har jeg sett dem litt an med tanke på hvordan jeg formulerer meg – for ikke å bli plassert et sted hvor jeg ikke føler meg hjemme.

Som en definert «kristen artist», ville Maria Solheim ha følt seg mindre fri som artist.

– Noen kristne kan gi meg inntrykk av at jeg tilhører dem, men det gjør jeg jo ikke. Når jeg skriver sanger og synger, så henvender jeg meg til alle slags mennesker.

Noen sa nei

Likevel hadde hun ikke problemer med å si ja da Rockheim spurte om hun ville stille opp for å snakke om utstillingen i forkant av åpningen. Maria Solheim har forlengst funnet sitt ståsted som artist.

– For 15 år siden ville jeg nok ikke stilt opp, ­innrømmer hun.

Morten Haugdahl sier han under forberedelsene har snakket med musikere og artister, som tidligere ble ­regnet i den kristne artist-kategorien, som har sagt nei takk til å bidra på utstillingen.

– Det kan virke som de ikke lenger er interessert i å bli assosiert med kristen musikk. Det har vi naturligvis respektert.

Åpne kirkedører

Når det likevel har vært stor interesse og oppslutning rundt arbeidet med utstillingen Soli Deo Gloria, sier Haugdahl det først og fremst skyldes alle de som har gitt uttrykk for hvor viktig den kristne musikken har vært for dem.

Han tror også kunsthistorikeren og plateselskaps- ­eieren Lars Mørch Finboruds utgivelse av LP-en Lukk opp k­irkens dører, har bidratt til interessen. På ­nevnte LP er det ­samlet et utvalg kristne sanger fra 1970 og 80-­tallet, som har fått stor oppmerksomhet også i et ­generelt ­musikkmarked. Finborud deltar under ­åpningen av ­utstillingen i morgen.

– Jeg håper utstillingen kan bidra til å skape en ny ­interesse, og en større aksept, for en type musikk ­mange kanskje enten har glemt var bra, eller aldri har visst om. ­Finborud hadde hverken en kristen bakgrunn eller tro, han bare oppdaget musikk han følte han hadde gått glipp av, sier Morten Haugedahl.

Merkelapp

Maria Solheim tror det skjedde noe tidlig på 2000-tallet, da det dukket opp flere indieband med ­kristne medlemmer som ikke var interessert i å ha en k­risten ­merkelapp.

– Emil Nikolaisen var en foregangsmann. Han var viktig for mange av oss med en kristen tro som ønsket et livssynsnøytralt artistståsted. Han har dessuten alltid hatt stor musikalsk integritet.

Takhøyde

En del av utstillingen i Trondheim handler om å utforske hva det vil si å være artist og troende i dag. Dette også sett i lys av hvordan det var fram til 1990, hvor Rockheim har valgt å ha en kronologisk slutt på den mest typiske kristne musikkperioden.

Rockheim-kurator Mathias Østrem har inntrykk av at det i USA er blitt stor takhøyde med tanke på hva slags livssyn artistene har.

– Ingen reagerer for eksempel på at Kanye West i dag holder bønnemøter og driver rendyrket forkynnelse. ­Kanskje er det ikke like enkelt i Norge?