Entusiastene som startet Pasjon i 2000 med En fortelling om Jesus, ville at det skulle spilles et nytt mysteriespill jevnlig i Stavanger domkirke. De greide det i 2004, 2008 og 2013, men så var det stopp på grunn av manglende finansiering. Det koster å fylle et kirkerom med scenerigg, orkester og aktører som gjør en oppsetning god.
Derfor er det imponerende at stiftelsen Pasjon har skaffet midler til en ny, helstøpt forestilling, nå med nyskrevet musikk av komponist Wolfgang Plagge og med dyktige skuespillere, solister, kor og musikere.
Lidelsen i vår tid
I 2013 het spillet I dine hender og var laget av Svein Harry Schöttker Hauge. Han iscenesatte lidelsen og urettferdigheten i verden – som sult, menneskehandel og tortur – og spurte hva Jesu død på korset hjelper mot alt det vi daglig ser av elendighet. I år konsentrerer Pasjon seg igjen om Jesu lidelse og død. Spørsmålet om vår tids fordervelse ligger likevel som en resonansbakgrunn når det spørres: «Blir byrden lettere av kjærlighetens handlinger, eller av at noen ofrer sitt liv?»
En umulig Gud
Tekstgrunnlaget i Pasjon 2019 er en bearbeidelse av den britiske forfatteren og teologen Frank Toppings bok An Impossible God. I starten går en kvinne i dialog med noen barn på tankevekkende vis: «Hvem er denne guden dere tilber?» «Det vet vi ikke.» «Hvordan kan dere da med slikt alvor tilbe det dere ikke vet noe om?» «Vi tilber fordi vi ikke vet.»
Dette blir den røde tråden i forestillingen: Å vise at Jesus – hans fødsel, eksistens og død – er et mysterium, umulig å fatte, likevel mulig å trekkes mot og bli berørt av.
Verket består av monologer og sanger lagt i munnen på personer som var vitne til Jesu siste dager: En tjener hos ypperstepresten, en tjenestejente i Kaifas' hus, en skriftlærd, disippelen Johannes, Simon fra Kyrene som bar Jesu kors, kvinnen som ble grepet i hor, en soldat, en militær kommandant, Maria, Jesu mor, og Maria Magdalena.
Et kirkerom er ikke nødvendigvis velegnet til å formidle scenekunst. Men kunstnerisk leder Berit Aarrestad har løst det praktiske på en god måte. Hun lar skuespillere og solister bevege seg på et avlangt scenegolv som strekker seg i kirkeskipets lengderetning med en tverrarm på midten. Publikum ser godt fordi scenen er bygd cirka én meter opp. Der tverrarmen krysser det avlange golvet, blir det reist en bjelke av lysende pleksiglass som illuderer Jesu kors. Det fungerer meget bra.
Les også: Bok skulle gis bort etter ryddesjau – nå er teksten blitt pasjonsspill
Sterk tekst
Det kan innvendes at Pasjon 2019 gir mer for øret enn for øynene. Hendelser fra evangeliene forutsettes kjent og antydes med enkle, virkningsfulle midler, som at Simon fra Kyrene tvinges til å bære Jesu kors.
Det hjelper godt at teksten står i et programhefte og at lyden er utmerket. Slik oppfatter vi at yppersteprestens tjener sier at fangen Jesus var så stille, så myndig «at vi alle ble brakt til taushet.» Kaifas' tjenestepike føler med mannen som stilles for retten midt på natten: «Jeg skjønner fortsatt ikke hva de hadde imot ham, han var ingen morder, ingen kjeltring, ingen tyv.»
Den skriftlærde føler seg truffet av Jesus: «Han hadde stukket hull på den menneskelige visdommens blære, og uforklarlig nok ble han stående taus mens den spydde sin galle over ham.» Slik blir de alle grepet av det mysteriøse ved Jesus. Selv kommandanten som beordrer korsfestelsen, sier: «Hvis man kunne se uskyld, så var det i hans øyne, hvis man kunne høre sannhet, var det i hans stemme.»
Oppstandelsen, det merkeligste i fortellingen om Jesus, er meget krevende å skildre kunstnerisk. Men Toppings utsagn i Sindre Skeies oversettelse er genialt: «I stillhet snudde han verden opp ned, og forlot graven, ikke ødelagt, men ryddig, som en omtenksom gjest som reiser tidlig.»
Les også: Maria Magdalena på kyrkjeturné
Musikken
Pasjon 2019 kalles «En pasjon. Et mysteriespill. Et rekviem». Det gjenspeiles i Wolfgang Plagges vakre, meditative musikk. Korsangerne framfører ledd fra katolsk rekviemmesse og latinske pasjonstekster som går i dialog med det tidsvitnene forteller eller synger solistisk, som Requiem æternam donna eis, Domine (Gi dem evig hvile, Herre) eller Stabat mater dolorosa (Sto der moren, fylt av smerte). Skuespillere og sangsolister har en tilstedeværelse som gjør inntrykk, og Plagges musikk framhever tekstens sentrale ord slik at vi fanger inn essensen.
Korsangerne står mellom domkirkens søyler i kirkeskipet og framme i koret og omslutter publikum. Slik blir vi sittende i en vev av tekst og musikk. Den vokser seg tettere i løpet av forestillingen og blir til en meditasjon over mysteriet Jesus som griper.
Så slås det varme lyset på idet Maria Magdalena finner Jesu tomme grav og får møte ham. Hun er den som gikk i dialog med barna i starten, de som svarte «vi tilber, fordi vi ikke vet».
Berit Aarrestad og hennes team skal ha ros for måten de løfter fram Jesus liv og død på, nettopp ved å framheve det gåtefulle.