Planleggingen av 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad er i gang. Og som Vårt Land har omtalt den siste uken, frykter tankesmien Skaperkraft at jubileet blir gjenstand for politisk polarisering. I diskusjonen som har fulgt, har både høyreorienterte og trøndere vært utpekt som mulige kuppmakere.
Ved forrige jubileum, i 1930, fryktet man derimot et kupp fra katolikkene.
Kløfter
Det forteller historiker Svein Ivar Angell, professor ved Universitetet i Bergen. Han har forsket på 900-årsmarkeringen. En av konklusjonene hans, er at markeringene i 1930 var ment å konsolidere Norge som en ung nasjon.
I en tid med mange samfunnsmessige kløfter, bidro jubileet til å gi det nasjonale nærmest et mystisk-religiøst preg:
– Jubileet fant sted i en særskilt historisk setting, i en mellomkrigstid preget av økonomisk og sosial krise, politisk splittelse. Samtidig var nasjonalstaten under press både fra høyre- og venstresiden, sier han, og forklarer:
– Arbeiderbevegelsen stilte programmatisk spørsmål ved nasjonalstaten som overordnet ramme for identifikasjon, mens deler av høyresiden sto for en etnisk basert nasjonalisme. Det var selvsagt mange motiv bak jubileet, men politisk ble minnet om Olav Haraldsson og Rikssamlingen sett som svært viktig for å dempe motsetningene i samfunnet, sier Angell.
Han siterer en av talene som ble holdt i anledning 900-årsjubileet på Stiklestad. Nemlig et foredrag av historiker og rektor ved Trondheims lærerhøyskole, Arne Bergsgård:
«Me treng sanneleg halda fast på alt som kan minna oss um kven me røynleg er. Det er i nasjonal sjølvupphaldingsdrift me har samla oss kring Olsok.»
Katolikker fikk nei
Den norske kirke sto sentralt i markeringene. Slik handlet 1930-jubileet om å løfte frem protestantisk kristendom og statskirkeordningen, påpeker Angell. Han viser til at Kong Haakon var hovedtaler under hovedarrangementet på Stiklestad som øverste representant for statskirken. På denne måten kom en bestemt norsk versjon av nasjonsidéen til uttrykk gjennom jubileet. En sammensmelting av det nasjonale og det religiøse, som også manifesterte seg som en slags religiøs nasjonalisme.
– Et utslag av dette, var at katolikkene knapt fikk lov til å delta på Stiklestad, bemerker historikeren.
Under Olsok fikk katolikkene holde katolsk gudstjeneste i et nytt kapell. Det var imidlertid så lite at menigheten måtte sitte utendørs. Samtidig pågikk en protestantisk messe i Stiklestad kirke, som ble overført via høyttaleranlegg. Katolikkene derimot, ble nektet å bruke høyttalere. Dette sa fylkesmannen nei til.
Uten Sanctus
Dagbladet konstaterte den gang lett ironisk at opptrinnet var «moderne religionskrig med høyttalere».
Angell mener imidlertid at katolisismefrykten var reell nok, og viser til høyrepolitikeren Sven Svensen. Han uttalte at «det er ikke tvil om at det er krefter i gjerde som vil nytte feiringen av de historiske minner til å puste nytt liv i den gamle Olav-kultus. Det vil neppe lykkes ... ordet sanctus hører ikke hjemme i vår protestantiske språkbruk».
– Var statskirken under reelt press?
– Spliden i samtiden ble tolket dit at tradisjonen sto under press. Vi må huske på at det den gang var store motsetninger innad i den protestantiske kristenheten, med en sterk lekmannsbevegelse, og klare motsetninger mellom konservative og liberale. Samtidig som Arbeiderbevegelsens holdning til kirken var svært uklar. Så her er ikke det ene uavhengig av det andre. Statskirketradisjonen ble sett som uttrykk for det nasjonale fellesskapet.
Nidarosstrid
Også i dag har flere tatt til orde for at de forestående markeringene av tusenårsjubileet må bli 'samlende'. KIFO-forsker Olaf Aagedal uttalte samtidig i Vårt Land nylig at «bak alle slike jubileer ligger det kommersielle, politiske og regionale interesser. Og vi vil nok se at Trøndelags-regionen vil ha sterke interesser i det å markere Stiklestad og Nidaros som Norges religiøse sentrum.»
Dette førte til et utspill fra Nidaros-biskop Herborg Finnset. Hun avviste at 2030 skulle bli et «Trønderjubileum».
I 1930, derimot, var ikke sentrum-periferi-debatten noen stor sak, forklarer Angell.
– Nidarosdomen var riktignok nyrestaurert, og at det pågikk regional identitetsbygging. Men den gang ser vi heller at det regionale går inn som del av nasjonsbyggingen, sier han.
Dette viste seg i den såkalte navnesaken. I 1930 ble nemlig Nidaros i en kort tid det offisielle navnet på byen som til da var kjent som Trondhjem.
Vedtaket var del av en fornorskningstrend. På samme tid ble for eksempel Fredrikshald til Halden og Kristiania til Oslo. Trondheim var imidlertid splittet. Et flertall av befolkningen hadde stemt nei til forslaget om å bytte navn til Nidaros. Andre jobbet knallhardt for det. Blant dem var nevnte rektor Arne Bergsgård. Da han brukte Nidaros-navnet i en tale, ble han pepet ut av Trondhjems-borgerne.
Nye spørsmål.
I 2008 sluttet samtlige partier på Stortinget seg til et det såkalte stat/kirke-forliket. Det innebar å endre de grunnlovsbestemte relasjonene mellom staten og Den norske kirke. Angell mener dette må føre til at man stiller noen grunnleggende spørsmål ved det forestående jubileet.
– Den gang representerte statskirken store deler av folket. I dag må vi spørre: Hvem skal egentlig snakke på vegne av hvem? Stortinget er jo hovedoppdragsgiver for jubileet, men hvem skal representere oss? Og hva er det vi minnes, er det Rikssamlingen eller Olav Haraldsson, eller hva? Det er der debatten bør stå, sier han.
– Er det så viktig å markere dette?
– Det er nok ulike meninger om i hvilken grad det er nødvendig å ha en slik feiring eller ikke. Selv synes jeg det er kjekt, men jeg mener det er viktig at dette blir en anledning til å se på seg selv med en mer kritisk ansats, sier Angell, som også etterlyste dette etter Grunnlovsjubileet i 2014.
– Grunnlovsjubileet hadde en positiv effekt, men man brukte ikke anledningen til å problematisere hva slags institusjon et nasjonalt jubileum egentlig er, sier historikeren.
