Synnøve og søsteren Kari Grøtteland van Pelt er klar med albumet Med sang og gitar i fjellheimen. Sangene «Jesus, la meg knele ned ved foten av ditt kors», «I Saw The Light» og «Blowing In The Wind» flyter naturlig over i hverandre.
– Naturen er Guds gode gave til menneskene. Der jeg vokste opp, var den så tydelig til stede døgnet rundt, at den ble en naturlig del av tilværelsen og livene våre. Like naturlig som at vi i barndomshjemmet vårt hørte på all slags musikk, uten at det var snakk om at noe var mer verdslig og syndig enn andre ting. Den innstillingen har jeg tatt med meg videre i livet.
Naturdikt
Allerede da hun var fem år, husker Synnøve at hun i familiesammenkomster stod på en stol og sang alle versene til sangevangelistene Kjell og Odds «Å, hvor Gud er god mot meg». Hun sang også sanger om himmelen, men var mer opptatt av alt skaperen hadde å by på av skjønnhet og opplevelser her på jorda.
– Mange av diktene jeg begynte å tonesette på slutten av 1990-tallet, handlet om naturen. Ei diktbok av Halldis Reigstad, brukte jeg mye. Hun hadde også en tydelig kristen tone i diktene sine. Det passet sammen. Det passet meg.
At Synnøve mistet en av søstrene sine i kreft, tror hun også var med å forme musikken hun begynte å skrive.
– Det handler om livets sårbarhet. Og om å bry seg mens vi har hverandre.
LES MER: Vekkelsesmusikken som sovnet
Foreviget skaperverket
Synnøve vokste opp på fjellgården Grøtteland i Bjerkreim, sammen med foreldrene, fire søsken, en dreng, sju kuer, 35 sauer og en hest. Naturen var vill, frodig og vakker, med alle årstidenes farger. Den burde foreviges, tenkte hun. Den minnet henne om hvor hun kom fra, og hva hun ville bruke livet sitt til. Da hun ble 12 år, ga faren henne et fotoapparat. Hun begynte straks å ta bilder av blomstene og sommerfuglene, bekker og fosser og fugler. Særlig Fossekallen, som hun så sitte på steiner eller isflak og dykke etter mat.
– Bildene minnet meg om naturens orden, om en tanke bak som var vanskelig å fatte, men ikke så vanskelig å tro på. De gjorde det lettere for meg å fatte Guds eksistens.
LES MER: Vil ha mer mangfold i kristen ungdomsmusikk
«Syng meir om Jesus!»
Det var den to år eldre søsteren Kari, som lærte henne å spille gitar. Tidlig i tenårene hadde hun vært med i pop-band og sunget til dans, mens lillesøsteren – fra hun var 13 år – fikk lov til å bære bandutstyret. En kveld fikk Kari stod og sang, fikk hun se Synnøve danse med en eldre gutt. Da ble det brått slutt på dansebandlivet.
Da Synnøve var 16 år, ble hun med Leiv Holstads Ten Senter-arbeid i Stavanger. Siden har hun fortsatt og synge for innsatte i fengsler – i regi av Prison Fellowship i Rogaland. Da grepene Kari prentet inn med henne satt slik de skulle, slapp søstrene knapt taket i instrumentene sine. De sang på gater, i parker, på ferjeleier og bedehus. De hadde med gitarene på haiketurer og reiser. De hadde hørt platene til Hans Inge Fagervik og Curt & Roland, og lært seg sangene deres. Men de hadde også hørt Neil Diamond, Cat Stevens, Joan Baez og The Everly Brothers.
– Vi sang og vi sang, og ingen bad oss holde opp. Ingen reagerte heller på at noen av sangene var for kristelige.
LES MER: Valgte forkynnerkallet framfor operaen
Dikt og naturbilder
I 1983 overtok hun familiegården Grøtteland. Hun bor der fremdeles, sammen med mannen sin. De tre barna deres er flyttet ut. Sang- og musikkvirksomheten er trappet opp. Synnøve reiser rundt alene, med sang og gitarspill, andakter og diktlesning til egne naturbilder. Fremdeles tar hun sangoppdrag med søsteren Kari, men også sammen med venninnen Liv Valbjørg Bakke, som hun har gitt ut tre album sammen med.
– Fremdeles synger jeg overalt. I menigheter, Frelsesarmeen, eldresentre, historielag, på puben og i fengsler. Som alltid henvender meg til alle typer mennesker, uansett miljø og livssituasjon.
LES MER: Gud og musikken ble redningen
Ropte og skålte
Etter å ha sunget på det lokale bedehuset, tok hun samme kveld med seg gitaren til puben like nedenfor. Også der var hun annonsert, også der var det smekkfullt. Mens bedehusfolket hadde latt seg bevege av de evangeliske sangene, ropte og skålte pubgjestene begeistret for de samme sangene.
– Det jeg husker best, er likevel en høyrøstet mannestemme som sang annenstemmen på hele «I Saw The Light».
Pubeieren var så fornøyd med opptredenen, at han straks inviterte henne tilbake. Da tok Synnøve med seg Kari. De la inn litt flere countrysanger, blant annet «Try A Little Kindness». Begge hadde tatt på seg cowboyhatt.
– Er responsen på konsertene i fengslene like bra?
– Ja. Den sangen som har gjort sterkest inntrykk på de innsatte, er «Det lyse ei stjerne». Responsen jeg har fått fra de innsatte, viser at det ofte er ting de kjenner igjen fra sin egen barndom som gjør sterkest inntrykk.
I bokhylla har Synnøve fire ringpermer fulle av positive tilbakemeldinger på sangene sine.
– Da er det ikke så farlig at jeg nok aldri vil få dekket utgiftene til plateinnspillingene.