Kultur

Fra stigma til status

Hver femte nordmann har en tatovering. Fra å være et fenomen knyttet til kriminelle og sjøfolk, er tatoveringer blitt bred populærkultur.

1 av 2

Professor i visuell kommunikasjon ved Åbo universitet, Fred Andersson, har forsket på tatoveringens historie.

– De siste årene har vi hatt en eksplosiv økning i antall mennesker som tatoverer seg, den store endringen kom rundt 2000-årsskiftet.

Fra å være en stigmatiserende­ attributt er tatoveringer blitt ­alminnelige, og de bæres mer synlig enn før.

– Akkurat nå ser jeg på den norske serien Vikingane. Der er heltene rikt tatoverte, men dette er mer et utslag av dagens popu­lærkultur, enn det har ­røtter i historien. Men det er ikke usannsynlig at vikingene hadde tatoveringer, selv om det er lite ­dokumentert.

LES MER: De mest populære kristen-tatoveringene

Ismannen

Det eldste funnet av en tatovering fant man på Øtzi, eller Ismannen, som ble funnet i de italienske alpene i 1991. Han hadde vært nedfrosset i over 5.000 år, og huden var godt ­bevart. Den viste flere tatoveringer, som lignet på strekkoder.

– De kan ha hatt både estetiske­ og helsemessige funksjoner. Øtzi hadde leddbetennelse, og flere av tatoveringene var plassert på utsatte steder rundt leddene­ – sannsynligvis for å gi en ­helende effekt på plagene, sier Andersson.

Det er også funnet flere tusen år gamle tatoveringer på mumifiserte kropper fra Egypt, Sør-Amerika, Sibir og Kina. Men tato­veringens historie er lite dokumentert, fordi det er gjort få funn av mennesker med huden intakt.

– Vi har tatovert, piercet og pyntet oss helt siden urtiden. Årsakene har vært ulike: for å vekke frykt, for å markere til­hørighet til en gruppe – eller som et rent forskjønnende element på kroppen – og for å gjøre oss seksuelt attraktive.

Tatoveringer har også blitt brukt som riter for å markere at man blir voksen, at man er kriger eller har en spesiell posisjon i et samfunn.

Kongelig

Tatoveringskunsten­ kom etter hvert til Europa, ikke minst fra Midtøsten. Her var faktisk det engelske kongehuset en pådriver. Dronning Victorias sønn, prins Edvard (senere Kong Edvard 7., og far til vår dronning Maud) var i Jerusalem med den britiske armeen på slutten av 1800-tallet. Der var tatoveringskunsten velutviklet, og prinsen fikk tatoveringer som viste at han hadde besøkt den hellige byen.

– Når eliten og til og med de kongelige gjorde dette, fikk det ringvirkninger, og høyere ­offiserer anbefalte soldatene å tatovere­ inn sin tilhørighet til armeen.­ Jeg er ikke helt sikker på om dronning Victoria applauderte den nye moten, sier han.

Men siden den gang har ­tatoveringer vært mye forbundet med kriminelle og sjøfarende.

– Sjøfolk kom til steder der de utførte kunsten, og ville vise hvor de hadde vært. Men det å bære en tatovering ga lenge et stigma. I dag er det borte, nå er det en allmenn aksept for tatovering – og en sterkt økende bruk av denne måten å pynte seg på.

– I Sverige har profilerte kjendiser som Bjørn Ranelid og ­Mikael Persbrandt fremstått med tatoveringer, for ikke å snakke om Zlatan – fotballspillere uten tatoveringer er nærmest blitt et unntak, sier Andersson.

LES MER: Hva sier Bibelen om tatoveringer?

Kvinner

Nå er tatovering blitt en akseptert og utbredt del av det postmoderne samfunnet, ­påvirket av gamle kulturer i Egypt, Oseania og Afrika. Og det forbindes heller ikke med noe aggressivt og maskulint, i dag er det en overvekt av kvinner som tatoverer seg.

– Berberne i Nord-Afrika har for eksempel tradisjon med henna-­farging, som fortsatt lever.

Tatoveringskunsten fikk sent innpass i Norden.

– Det kan ha sammenheng med vår lutherske ansvarsmoral, om å leve enkelt og ikke pynte seg, sier forskeren.

Motetrend

Han advarer litt mot bare å se på fenomenet som en motetrend.

– Det er veldig ulik bevissthet rundt hva man går rundt med på kroppen. Noen er sterkt knyttet til symbolene de bærer, men hos mange er det nok lite bevissthet om hva mønstre og symboler uttrykker.

– Det er noe radikalt ved det å utsmykke seg med noe som aldri kan fjernes. Man bør tenke seg om, det er jo litt ugreit å oppdage at man går rundt og signaliserer noe man slett ikke står for, sier Andersson.

LES MER: Søker helbredelse gjennom tatoveringer

Norsk studie

Førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Bergen, Dominic Sagoe, har gjort den første breddestudien om tatovering blant nordmenn. Over 15.000 ble spurt, og hver femte voksne meldte at de har minst én tatovering. I aldersgruppen 19–29 år er andelen 35 prosent.

– Den sosiale aksepten er blitt bred, økningen er mest markant i de yngre aldersgruppene, og det er en liten overvekt av kvinner som tatoverer seg. Den mest ­typiske er en kvinne over 19 år, hun er utadvendt og omgjengelig, mer overvektig enn gjennomsnittet – og psykisk ustabilitet er også en faktor som gjør det mer sannsynlig at du tatoverer deg, sier Sagoe.

Begrunnelsene for å pynte kroppen på denne måten er ikke bare estetiske.

– Det er en ny form for identitetsbygging, og mange ser på det som noe som styrker deres egen personlighet. Gruppetil­hørighet er også en faktor, og den kan være politisk, etnisk ­eller religiøs – og en gruppe som stikker seg ut er kroppsbyggere. Har du brukt anabole steroider, er det 3,5 ganger så høy sannsynlighet for at du har tatovert deg, sier han.

Ulik sosial og økonomisk bakgrunn gir lite utslag på om du velger å tatovere deg.

– Men de med høyere utdanning skjuler oftere tatoveringen, mye fordi de har jobber der tatovering ikke er akseptert, sier Sagoe.

Helserisiko

Margareta Wallin Peterson er professor i zoologisk cellefysiologi ved Göteborgs Universitet. Hun har nylig skrevet en populærvitenskapelig artikkel om tatoveringer.

Hun konstaterer at det finnes lite reguleringer eller lovgivning på området.

– Sammenlignet med legemidler er det litt merkelig, tatovørene bruker gjerne fargestoffer som ikke er testet på eventuelle virkninger på mennesker. Og hvem som helst kan startet et tatoveringsstudio, det er ingen krav om sertifisering. Men i Sverige finnes det en bransjeforening som tar hygiene på alvor, og det virker ikke som tatoveringer utgjør noen stor helserisiko. Og mange har stor glede av sine tatoveringer, sier hun.

Angrer

Hun viser til internasjonal forskning som viser at de tatoverte deler seg i tre like store grupper. En tredjedel er veldig fornøyd, en like stor del er nøytral – mens den siste tredje­delen angrer.

– I dag er det letter å fjerne tatoveringer enn før, med laserteknologi. Men det er dyrt, gjerne 10–20 ganger det tatoveringen kostet, og tar ikke alle fargene like godt. Mitt råd er at man tenker seg godt om – og ikke minst frem i tid, før man gjør den permanente utsmykningen av kroppen. Det er ikke sikkert tatoveringen stemmer like godt med livssituasjonen, og relasjonene dine om ti år, sier Margareta Wallin Peterson.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur