Oppstandelse om kristelig språk

«Det ble oppstandelse.»

«Han er musikkfrelst.»

«Keeperen ble syndebukken.»

«Skikkelig hallelujastemning.»

Slike ord og vendinger viser hvordan vår kristelige kulturarv gjennomsyrer språket vårt. Kunnskap om bibelfortellinger og kristelig tankegods er en forutsetning for å kunne forstå mye i det norske språket, også i alminnelig hverdagssamtale.

Men deler av språket vårt med kristelig og religiøst opphav, er utrydningstruet, på samme måte som klimatrusselen går utover mangfoldet i naturen.

[ Les alt fra Bøker her ]

Ekstra tørt

«Ørkenvandring» kan være et eksempel. Jeg har hatt ungdomspanel og spurt dem om hva dette ordet betyr. Ut ifra sammenhengen forstår de at det er noe som er kjedelig. Kanskje noe «ekstra tørt», som en foreslo.

Ja, de er ikke helt på jordet, for å bruke en metafor fra bondesamfunnets språk (som også er på vikende front). Men for den gjengse ungdom er ørkenvandring abstrakt uten spesifikk ­betydning utover at det oppfattes som et adjektiv med negativt innhold. Opprinnelsesfortellingen er ikke kjent for disse, den om israelsfolkets 40 år lange og strevsomme vandring i ørkenen.

Dette eksemplet viser hvordan en oppvoksende generasjon som får mindre opplæring om den kristne kulturarven enn sine foreldre, også går glipp av et språk med referanser og dypere­liggende meninger.

Gamle ord

Under arbeidet med Glemmeboka samlet jeg inn gamle ord, hverdagsord, som var vanlige i foreldrenes oppvekst, men som dagens ungdom enten ikke kjenner til eller er ord som høres gammeldagse ut. Boka inneholder 1400 slike ord og tilhørende tekster, og et av kapitlene tar for seg nettopp glemmeord med religiøs tilknytning.

«Syndebukk» står listet opp der. Syndebukk er i språkdebatter også blitt brukt som eksempel på et ord hvor opprinnelsen er glemt og hvor man gradvis har begynt å bruke ordet i feil betydning. Dette er nå blitt så vanlig at ordet har to ulike betydninger.

Opprinnelig la israelsfolket sine synder over på bukken som så ble ofret ved å bli sendt ut i ørkenen. Metaforen er at noen urettmessig tar skylden for andres synder, slik også Jesus gjorde. Men nå er det mer og mer vanlig at ordet også brukes om den som får skylda for noe, uavhengig av ansvar.

Andre uttrykk med bibelske røtter som går ut av hver­dagsspråket, er for eksempel slike som tiende, nestekjærlighet, perleporten og skriftlærd.

Stå for presten

Den kristne kulturen i kirkeliv og bedehus byr også på sine gloser. Her var det også et vokabular alminnelige ungdommer ikke lenger drar kjensel på. Det kan være emissær, guddomskilde og mannakorn. Og også det at konfirmantene står for presten. Får man ung hjelp i en butikk for kjøkkenutstyr, kan man heller ikke forvente at bedehuskjele assosieres med en ekstra stor kaffekjele.

Jeg samlet inn gamle ord fra venner på Facebook, og mange skrev flanellograf. Da tenker man gjerne på søndagsskolen med figurer av Jesus, disiplene, sauer og engler – som sånn delvis hang på plass. Det er tydelig at ordet for akkurat disse figurene vekker gode, nostalgiske minner fra søndagsskolen.

Glemte ord finnes på alle felter i hverdagslivet, det gjelder ikke bare kristelige ord og uttrykk. Telefonbenken er ikke lenger noe relevant møbel. Og en ung gutt forstod ikke mora da hun ba ham «snakke tydelig inn i røret» så hun kunne høre ham bedre i telefonen. Solliv og polvotter er fra et annet motebilde, den gangen man lekte med kruttlappistoler og apachesykler og det kunne være pausefisker eller hallodamer på fjernsynsskjermen.

Språk og verdier

Verdiene i samfunnet er også i endring slik at det påvirker språket. At gleden over å skulle få barn kunne omtales som å havne i uløkka når omstendighetene ikke var som ønsket, hører den gamle tiden til. Dette skildres forresten godt i høstens NRK-serie Lykkeland som foregår i Stavanger omkring 1970. I samme kategori faller moralske merkelapper som uekte barn og løsunge, og vendinger som å måtte gifte seg.

Blant ord som eldes, er det også de som indikerte et inkluderende samfunn. For eksempel et halvlodd i Pengelotteriet. Alle skulle få ta del i drømmen om å bli rik, til og med de som ikke hadde råd skulle få kjøpe pengelodd – riktignok til halv pris og med halv gevinst. Hele skokken, hele hurven og klubbfølelse er også gamle ord med positiv aura om fellesskap.

Bondespråket

Kristenfeltets ord er ikke alene om å gå tilbake. «Gøy på landet»-ordene rammes av at andelen som er sysselsatt i landbruket, har gått fra 25 prosent til 2,5 prosent i løpet av to generasjoner. Slik blir bondespråket et minoritetsspråk folk flest ikke har et nært forhold til. Det samme skjer også med sirkusene som knapt nok eksisterer lenger. En innholdsrik merkelapp som sirkusdirektør blir blass. Og hvilke ungdommer kan forstå metaforen om å bli ivrig av å kjenne lukten av sagmugg, for ikke å si kunsten med å ha mange baller i lufta eller å gå på stram line?

Tidevannet

Trenger vi en oppstandelse for å kjempe for å beholde gamle kristne ord? Språket og språkendringene speiler tiden. Dagens tradisjoner har en gang også vært nye og i brudd med tidligere tider. I Ja, vi elsker synger vi både «takk din store Gud!», om at Gud beskytter landet, og «har den Herre stille lempet så vi vant vår rett». Det var naturlig i offentligheten i siste del av 1800-tallet. En slik nasjonalsang ville aldri blitt til i dag, samtidig som det knapt er noen som vil oppdatere teksten til tidsånden i dag. Slik tror jeg man fortsatt vil si Fader vår om bønnen som for flere år siden ble omdøpt til Vår Far. Å stå imot språkendringer blir som å holde igjen tidevannet. Men man kan gjerne holde i hevd gamle ord og uttrykk som har spesielle tradisjoner og innsikter i seg.