Kultur

På barrikadene for musikken

Pianist Håkon Austbø stod på barrikadene i Paris i 1968. – Jeg er nok grunnleggende maktkritisk, sier 70-årsjubilanten feirer med Ravel.

– Er det fortsatt en elite i musikkmiljøet som har for mye makt?

– Maktstrukturene er fortsatt i for stor grad styrt av økonomiske krefter. Jeg har ytret meg kritisk, og har vært i opposisjon til denne maktopphopningen. Det har jeg nok til tider også fått lide for. Vi var mange som ville boikotte alle solistkonkurransene, som vi mente la altfor sterke føringer på unge musikeres karrierer. Mange interesser gjør seg gjeldende, og ofte er det de kjedeligste som vinner – fordi de passer inn i malen. De som våger noe nytt faller utenfor.

– Nå sitter du selv i juryer for slike konkurranser?

– Det stemmer, men jeg prøver fortsatt å bidra til forbedring, og ting har endret seg. En ny fare er at det er blitt så mange konkurranser at det går inflasjon i kåringene.

– Som ung student stod du på barrikadene i Paris i 1968?

– Ja, vi forskanset konservatoriet og fryktet angrep fra de høyreekstreme. Å stå der i kampens hete blant glasskår og smak av tåregass bygde nok opp under min maktkritiske holdning. Vi ble overvåket der, og også her hjemme har jeg funnet min egen mappe.

LES MER: Orgelspill fra øverste hylle

– På denne tiden arbeidet du med Olivier Messiaen, en av forrige århundres største komponister – han skal ha ytret en viss begeistring for dine fremførelser?

– Jeg fikk en anbefaling som var så panegyrisk at jeg nesten vegret meg for å bruke den. Hans påvirkning gjorde at jeg fikk en enda mer analytisk holdning til musikken – at man går svært grundig inn i musikken før man formidler den videre.

– På 70-årsdagen i dag holder du konsert og lanserer ny Ravel-CD. Når våknet interessen for hans musikk?

– Da jeg debuterte som 15-åring i Aulaen var Ravel en av de ferskeste oppdagelsene, og jeg spilte ett av hans Miroirs. Selv om det var det mest krevende på programmet, var kritikerne mer begeistret for det enn for Beethoven og Debussy. Ravel byr på utsøkte melodier, og et lag av stemmer og farger som fascinerte meg sterkt.

– Ravel ga sterke føringer om hvordan musikken skulle spilles, hvordan forholder du deg til det?

– Han uttrykte at slik det stod i notene – slik skulle det spilles. Selv var han nokså keitete som pianist, Stravinskij kalte ham klokkemakeren, med henblikk på noe mekanisk. Men betegnelsen passer nok bedre på Stravinskij selv. Ravels vakre melodier må få puste, musikken er full av følelser, men den må for all del ikke sentimentaliseres og bli svulstig. Man skal forstå og respektere notebildet, uten å skape for sterke bindinger. Mellomkrigstidens utøvelsespraksis var svært tro mot det noterte. Jeg har aldri bundet meg til samtidens rådende estetikk, som utøver kan jeg ikke gå på akkord med det jeg selv opplever som viktigst i musikken.

– Hva er det beste du opplever som musiker?

– Når jeg har levert noe som åpner en dør til noe folk ikke visste fantes. En musiker kan i beste fall løfte oss ut av hverdagen og skape helt ekstraordinære øyeblikk. Det må vi våge å sikte mot. Musikk lever ikke i en boble, løsrevet fra resten av livet.

– Trenger du stillhet?

– Ja, og aller helst i den norske fjellheimen. I dag er mange redde for stillheten, fordi de risikerer et møte med seg selv.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur