Scenen der ingen blir stemt ut

I kveld og de neste tre dagene går 52 unge på scenen for å framføre egne tekster. «Glokale stemmer» er en festival som feirer at TekstLab har holdt på i ti år.

I år er det i alt over tusen barn og unge som tar med seg sin egen låt, tekst, dans eller historie til TekstLab der de ganske gratis får hjelp av proffe folk til å ta sin stemme like til scenen. Vi har møtt tre av de unge på kulturhuset Sentralen i Oslo sentrum.

Mohammed Elhaji (14)

Han var på Biblo Tøyen, biblioteket der voksne ikke har adgang, da Mohammed og kameraten første gang fikk høre om TekstLab. De to hadde forsøkt seg på å rappe, men ble møtt med mobbing.

– Vi var ikke så interesserte, men da vi fikk høre at TekstLab hjalp unge med å finne sitt talent og kanskje øve, ble jeg nysgjerrig, forteller Mohammed.

Han er født i Norge med foreldre som kom hit fra Syria som palestinske flyktninger. Da Mohammed møtte TekstLab igjen på ungdomsklubben Dragen, var han i gang. Nå er kameraten med i studio for å jobbe med egne tekster.

– Det første jeg skrev var mest tull, uten refreng. Nå begynte jeg å finne ideer, skrive mer og ta det mer på alvor. Jeg skriver om hvilken verden vi lever vi, sier fjortenåringen.

I TekstLab-miljøet hadde han først ingen kjente.

- Nå hilser jeg på alle og møter stadig nye folk. Du vil tro vi har kjent hverandre siden barnehagen, forteller han.

Julie Vigeland (24)

Også Julie fra Vestby vil skryte av miljøet. Hennes første møte var på en konsert for et snaut år siden. Fine folk med sterke tekster og meninger, dette ville hun være med på. Nå kan hun fleipe med at hun er jenta fra bygda siden hun er en av de svært få som ikke er fra Oslo. Først på folkehøgskolen delte hun en egen tekst.

– Neste gang var her på Sentralen. Jeg sang om hvem jeg er, hva jeg vil, vil jeg komme dit? Hver gang vi har skrivekurs eller en opptreden, føler jeg mer og mer at vi hører sammen. Det skjer fordi vi får være sårbare. Det har jeg savnet, et sted hvor du har lov til å være hele deg. Over alt kan du møte noen som trekker deg litt ned. Her står du på for å bli bedre, og de andre pusher deg til å bli et hakk over deg selv. Det spiller ingen rolle hva du gjorde i går, om du har en god tekst som kommer fra inne i deg.

– Ingen er perfekte, skriver du?

– Ja det finnes ingen perfekt verden. I min krets var det ingen plass for meg fordi de så at jeg var annerledes. Jeg fornektet litt at jeg har cerebral parese. Jeg var ikke klar for å være med i gjengene i CP-foreningen. Der så jeg bare menneske som slet med ting jeg ikke definerte meg med. Ved å skrive har jeg turt å ta det - greit at jeg har et handikap, men jeg skal ikke la det trekke meg ned.

- Hva er drømmen?

– Kanskje å få lov til å bli en sanger eller forfatter som kan hjelpe andre til å se at du er du akkurat som du er. Alle skal vi fortelle vår historie, men du trenger ikke bli stjerne for å nå disse drømmene.

Ali Nejah (18)

li med artistnavnet ATK har drevet med rap i seks år. Det startet da rapperne Don Martin og Boss Castro hadde show på skolen hans. En kamerat trakk Ali fram foran stjernene der de satt i kantina og han hadde ikke noe valg. Resultatet ble at han ble invitert med i studio. Der lærte han etter hvert mer og mer, og fikk muligheten til å delta på festival.

– Gjennom Tekstlab fikk jeg veiledning på hvordan jeg skal bevege meg på scenen. Før var jeg kjedelig på scenen for å si det enkelt. Jeg visste ingenting om hvordan teksten skal gå på bølger. Miljøet er slik at vi støtter hverandre. Unge får hjelp, men ikke ved å styre dem. Det er et sted der du ikke trenger å bli «judga» av noen. Alle hjelper hverandre til å nå målene, sier Ali.

– Hvilke råd vil du gi Mohammed?

– Først av alt å være deg selv 100 prosent, ikke bry deg om hvordan andre vil du skal drive med musikk, alle har sin stil, sier Ali.