Tsjekkisk romantikk

– Etter kritikerros og internasjonal oppmerksomhet for debut­albumet med Sjostakovitsj og Borgstrøm – blir det tøft å følge opp?

– Ja, det gikk jo ganske bra, jeg fikk jo en del lovord for den. Jeg er jo spent på mottagelsen nå, og forventningene skrus vel opp enda et hakk. Men jeg liker å bli stilt krav til, det gir en følelse av å bli tatt på alvor.

– Nå har du valgt tsjekkisk ­musikk – av Antonin Dvořák og Josef Suk?

– Det var et naturlig valg, jeg vokste opp med Dvořák-konserten. Det begynte med at lillebroren min som toåring stabbet bort til CD-spilleren og ville høre Dvořák. Da var jeg selv syv-åtte år, og musikken hadde et tonespråk som fengslet meg umiddelbart. Dvořák er lyden av Tsjekkia, og står i samme posisjon som vi tilegner Grieg. Som musikalsk landsfader hentet han mye fra folkemusikken, også i likhet med Grieg. I valg av repertoar er jeg alltid ute etter melodiske linjer, og gjerne med en rik klangfarge som ligger under – der er det rikelige mengder å hente fra Dvořák.

– Er du romantiker?

– Det har jeg ikke tenkt så mye på, men jeg er vel kanskje det. Når jeg tenker etter velger jeg ofte musikk fra det romantiske repertoaret, der er det jo litt å velge i. Josef Suk var Dvořáks svigersønn, og gikk litt videre fra nasjonalromantikken, men hans Love song er høyst romantisk. Den fikk jeg inn gjennom en konkurranse i Tsjekkia som ti­åring. Storesøster Ragnhild konkurrerte i årsklassen over meg, der var Suks Kjærlighetssang obligatorisk program. Det gjorde­ at jeg fikk høre den kanskje 30 ganger. Den snek seg inn og tok en plass i hjertet mitt – den er både rørende og intens. Sangen har fulgt meg siden – og har vært god å ha i tunge stunder.

– Du har også fått ditt eget ­orkesterarrangement av ­Josef Suks Love song til den nye ­platen?

– Ja, det var opprinnelig et klaverstykke, så kom versjonen med fiolin. Men jeg tenkte at det sterkt poetiske uttrykket ville ha godt av orkesterklangen – og en god venn i Berliner Philharmoniker gjorde det for meg. Verket er fra en drømmeverden og forteller en kjærlighetshistorie, med vekselvis lys og mørk stemme fra de to partene. Det er hyperromantisk om ulykkelig kjærlighet – men paret ender opp sammen til slutt – i himmelen.

– Hva vil du treffe hos de som lytter?

– Det er en mektig følelse når du klarer å knytte emosjonell kontakt med publikum. Selv i en konsentrert solistrolle merker jeg små signaler fra publikum – om det er en utveksling av energi – det er et viktig mål for den musikalske kommunikasjonen.

– Hva trenger du av påfyll for å bli en god formidler?

– Jeg søker alltid tilbake til Valdres-naturen. En solist-karriere blir i stor grad en storby-tilværelse, og jeg liker å se meg rundt i verden. Men jeg lengter etter roen og harmonien i fjellheimen.

[ Les flere intervjuer i serien Åndsverkstedet her  ]