En trassig ­gjeter

– Vi blir jo samlet på, hvis vi er heldige, sier poet Torgeir Rebolledo Pedersen.

– Og så prøver vi å samle selv. Vi er både passive og aktive, vi blir gjett og vi gjeter. Det er en metafor for eksistensen jeg har brukt, i boka her.

Telle sauer

Det er en del telling på gang i Rebolledo Pedersens nyeste diktsamling Sauesankertanker. Den er også frist­ende å telle rundt: Forfatteren utgav sin første diktsamling Tidr for 35 år siden. Da var han 34 år gammel, noe som da var den gjennomsnittlige debutant­alderen for forfattere. Han har en rekke utgivelser bak seg, og er nå 69 år gammel. Sauesankertanker handler mye om tid og aldring.

– En gang var jeg med på sauesanking oppe i Valdres, sier ­Rebolledo Pedersen.

– Vi fant en sau som hadde veltet, og lå med beina rett opp. Den hadde ligget der – Gud veit, kanskje et par uker?

– Hvis de går ute hele sommeren, kan de etter hvert bli veldig ulltunge. Da har de lett for å velte, og kommer ikke rundt igjen. De ligger bare og spreller. Det er et uttrykk for hvor sårbare vi er. Jeg har tenkt på det som et bilde. Vi er fri, ute på sommeren, friske og unge. Ja, vi er heldige om vi kommer på fjellbeite. Men så blir vi henta ned igjen, klipt og kanskje slakta.

Hyrdediktningen har lang tradisjon i litteraturhistorien. ­Rebolledo Pedersen kommer fort inn på den portugisiske dikteren Fernando Pessoa.

Innhegningen

Gjennom det han kalte «heteronymer» skrev Pessoa i ulike dikterpersonlig­heter. En av disse personlighetene var Alberto ­Caeiro, den forelskede gjeteren.

– På den ene siden er poeten den aktive, sankeren. Man gjeter minnene sine, bildene som flimrer forbi, tankene. Men det handler også om å bli gjett. Å bli elsket. Du er aldri helt fri, og det er kanskje fint.

Rebolledo Pedersen tenker seg om et øyeblikk.

– Det er på en måte en moralsk innhegning jeg tenker på. Innhegningen du har defineres på mange måter av andre, og i det du krysser den, blir det trøbbel. Samtidig er det noen grenser man bør overskride.

[ LES MER: Det er noe barneskoleaktig i hvordan litteraturen knyttes til idealer om demokrati og respekt. ]

Jegerinnstinkt

En terskel Rebolledo Pedersen har villet overstige i den nye boka, er det å skrive om aldrende kjærlighet. I diktsamlingen raser et par mot hverandre til en av dem kommer med kraftsalven: «på min gravstein får jeg det vel skriftlig at du elsket meg?»

– Jeg har alltid prøvd å sette­ min egen tilværelse i relieff, uten å bli privat, sier Rebolledo ­Pedersen.

– Nå har jeg skrevet ganske åpenhjertig om det å bli eldre, og det å være en eldre elsker, som mann. Jeg prøver ikke å ­romantisere forholdet til kjæresten min. Jeg er veldig romantisk av legning, hvis man kan si det, men også opptatt av at vi trenger­ grenser.

I kjølvannet av metoo-debatten har tematikken vært høyaktuell. Rebolledo Pedersen legger ikke skjul på at han nok har hatt et visst jegerinstinkt overfor det motsatte kjønn.

– Akkurat som vi gjeter og blir gjetet, er vi også jegere som blir jaktet på, sier han.

– Begjæret vårt har vi jo uansett, men der kommer det med innhegningen inn. Vi må kontrollere begjæret. Menn kan ikke fly rundt som noen tullinger. Det er jo helt forferdelig!

Han legger trykk på det siste ordet, og ser nesten forbløffet ut.

– Vi må jo oppføre oss, vi òg!

[ LES MER: Det snakkes om en ny patos i litteraturen, mer voldsom enn inderlig.  ]

Guder og myter

– Jesus kaller seg den gode hyrde. Moralen du snakker om, blir den gitt utenfra?

– Det er klart religionen setter seg kulturelt og politisk i et samfunn. For eksempel kravet om mest mulig likeverd mellom folk, det er jo kristen morallære. Og Jesus, myten om Jesus har vært veldig viktig for meg.

– Du kaller det en myte?

– Jeg tenker på hetero­nymene til Pessoa igjen. Kanskje man kan tenke seg at apostlene som har skrevet evangeliene er en slags heteronymer, de også. Dikter­personligheter som har fortalt historien om Jesus ut fra sine ståsteder.

– I ungdommen var jeg personlig kristen, men så tok jeg ­avstand på et tidspunkt. Nå tror jeg ikke på én Gud, men på mange­ guder. Jeg trenger ikke å kalle meg monoteist. Kanskje er jeg også litt panteist. Jeg tror det er guder i trærne. Jeg er veldig opptatt av trær. Jeg tror det er gode guder mange steder, jeg.

Politisk og poetisk

Filosofen­ Friedrich Nietzsche knyttet saueflokken til en undertrykkende og feig lydighet i kristendommen.

– Er ikke saueflokken et ganske forhatt bilde?

– Jo, det har den vært. Men som lyriker er det kanskje en av de konsensusgrensene man skal tråkke over.

– Vi er jo aldri helt fri, gjentar Rebolledo Pedersen, og med ett er det som et ungdommelig engasjement blusser opp i ham.

– Hvem er det som setter grens­ene i dagens samfunn? Skal liksom politikerne gjøre det – de har jo abdisert! Næringslivet har overtatt. Og næringslivet settes det ingen grenser for. Store selskaper som ikke betaler skatt og driver folkemord, indirekte og direkte – dem settes det ikke grenser for. Så hva skal vi gjøre? Hva skal enkeltmennesket gjøre?

– Jo, vi må engasjere oss. Både politisk og poetisk. Vi må det.

Blir bare verre

Sauesankermotivet handler også om å sanke sammen ulike stadier av livet, tenker Rebolledo Pedersen.

– Det er en ettertankebok. Noen av disse tankene har blitt slipt fine over lang tid. Jeg ser dem for meg som sånne finslipte, flate steiner, som folk kan kaste utover vannet og få til å sprette. Jeg vil slipe tankene sånn at folk kan ha glede av å ta i dem.

Det er et privilegium å skrive, mener forfatteren. Samtidig er han tydelig på at det har satt ham i en sårbar situasjon.

– Det blir bare verre og verre, egentlig, det med å skrive.

– Kanskje ambisjonene har blitt høyere og fallet større. Men jeg prøver å trosse det. Jeg føler at jeg er såpass sterk psykisk at jeg klarer det. Jeg mistet jo sønnen min da han var 21 år gammel. Jeg klarer å skrive om det, noe jeg særlig gjorde i Åstedsblomster som kom i 2015. Men det var et tungt slag. Når du skriver om det blir du utsatt.

Flokken

Også Sauesankertanker handler om å miste.

– Miste uskyld, eller... Ringe inn, slippe ut, det er det som gjennomsyrer denne boka her: tap.

– Men også det å finne, legger Rebolledo Pedersen til.

– Den bortkomne sauen – det er masse fra Bibelen her – det er jo den kulturkretsen vi har å ta av. Den har jeg egentlig alltid forholdt meg til.

– Har du noen opplevelse av at det finnes beskyttelse, at du har en hyrde?

– Ja, jeg føler det. Jeg har en sånn eksistensiell trygghet inni meg. Den er vanskelig å ta fra meg. Og så har jeg en følelse av at det er noen som passer på meg – men hvem det er, det vet jeg ikke helt, altså. Kanskje det gode, de gode gudene.

Rebolledo Pedersen forteller om morfaren, en meksikansk poet som døde ung og aldri fikk møte nevøen sin.

– Men han ser etter meg. Jeg har gjort mye tull i mitt liv, men jeg har vært heldig fordi han har passet på meg. Jeg brøt jo egentlig med min fars forventninger og knyttet meg til mors familie.­ Jeg har knyttet meg mer til ­Rebolledo-slekta.

– Sier det også noe om behovet for flokken?

Rebolledo Pedersen nikker.

– Man ønsker å finne en plass i fellesskapet. Det er viktigere nå enn noen sinne. Det vil ikke si at du skal gi opp en individualitet.

Og så kommer det, det som er summen av det han har prøvd å sirkle inn gjennom boka:

– Det gode finnes, men det må passes på.

– Det gode må gjetes.