Avviser teologisk isolasjon

– Er ikke teologien til for kirken og menneskelivet? spurte Åste Dokka, kommentator i Vårt Land, tirsdag. Hun kritiserer dagens teologer for å skrive for hverandre, og mener teologien i dag har «vendt seg bort fra menneskelivet og inn mot den akademiske samtalen».

Dokka, som har doktorgrad i teologi, skrev at hun i studietiden gjerne leste teologi for oppbyggelse. Men i dag sukker hun over bøker som er «så spesialiserte, så tunge og kompliserte at jeg ikke orker å lese dem.»

«Teologien og henvendelsen har skilt lag. Og som forlagsredaktør vil jeg hevde at verken oppbyggelseslitteraturen eller teologien har kommet heldig ut av det», skrev Dokka.

Uenig

Var det bedre før – da navn som Jacob Jervell og Inge Lønning, Rudolf Bultmann og Dietrich Bonhoeffer var stjernene på den akademiske himmelen?

– Nostalgi, mener Marius Timman Mjaaland, professor ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo. Mjaaland er helt uenig med Dokka og tviler på at de teologene hun nevner skrev mer tilgjengelig. Derimot hadde de en tendens til å isolere det teologiske ordskiftet, mener han.

– Dagens teologer er tydeligere i offentligheten, hevder han, og nevner svenske Jayne Svenungsson og danske Niels Henrik Gregersen som eksempler.

Også MF-professor Jan-Olav Henriksen er en som markerer seg i ordskiftet, nevner Mjaaland, og mener det er flere teologer på plass i samfunnsdebatten.

– Selv har jeg skrevet boken Systematisk teologi med tanke på en felles offentlighet, sier Mjaaland.

– Men den var da nokså tung for folk flest?

– Hvis du leser teologien Inge Lønning skrev, vil du se at han var langt mer akademisk. Det skrives og publiseres mer enn før, men det har ikke gjort oss mer innadvendte.

– Hvilken effekt har de akademiske publiseringspoengene?

– Det har betydd svært mye for vår institusjon. Mange er kritiske til publiseringspresset. Jeg vil si at det har fått flere til å skrive og øve seg til å bli gode til å skrive, svarer Mjaaland.

LES ÅSTE DOKKAS KOMMENTAR: Teologiens akademisering går hånd i hånd med den offentlige samtalens sekularisering.

Målevelde

– Jeg er ikke i tvil om at Dokka har rett i det hun skriver, sier derimot Per Eriksen, som er fast anmelder av teologisk og oppbyggelig litteratur i Vårt Land.

– Bøkene jeg anmelder er stort sett beregnet på populærmarkedet. Noen skriver altså for dette markedet, og det er kjempeviktig. Men det som gir prestisje, er å skrive for hverandre. Og dette blir mer og mer viktig, fordi man blir målt hele tiden på hvor mange fagartikler man skriver, og hvor de blir publisert. Og hele studiestedet er avhengig av dette økonomisk. Men gjennom det, blir det som egentlig er det viktige, sekundært: Studiestedene burde være til for kirken og samfunnet.

– Er det ikke likevel et element av nostalgi her?

– For å sitere en i NRK: Det er ikke det at ting var så mye bedre før, det er bare at det er så mye verre nå. For kirken er dette en kjempeviktig problemstilling. Hvis studiestedene blir for fokusert på forskning, kan det gi dårligere undervisning av studentene som skal ut i det virkelige livet. Skal man ut som små vitenskapsmenn i stedet for som prester? spør Eriksen.

Distanse

I sin kommentar peker Dokka på at både Menighetsfakultetet og Teologisk fakultet ved UiO er flinkest i klassen i måling av akademiske poeng.

– Poengene er en nødvendig del av det økonomiske grunnlaget vårt. I tillegg kommer de generelle kravene fra offentlige myndigheter, som forventer forskningsaktivitet på et visst nivå. Dette er faktorer som drar i retningen av akademiske tekster, sier Terje Hegertun, professor ved Menighetsfakultetet.

Han mener likevel Dokka har et viktig poeng: At teologien har kirken som sin kontekst.

– Jeg er glad for påpekningen hennes. Det er en for stor distanse fra det kirkelige praksisfeltet og den akademiske verden. Det går jo impulser i begge retninger, likevel tror jeg det som skrives på høyt akademisk nivå blir for krevende å absorbere for bredden i kirken. De færreste leser fagartikler, særlig når de er publisert i internasjonale organer. En stor utfordring for akademia er å skrive på måter som det kirkelig oppland får glede av, mener Hegertun.

Fritidsjobb

Nylig ga Hegertun ut to bøker om kirken som karismatisk og sakramentalt fellesskap. Den ene ble gitt ut på engelsk, var spekket med fotnoter og ga publiseringspoeng. Den andre ble gitt ut på norsk, var rettet mot lesere uten teologi-utdanning, men ga ikke et eneste publiseringspoeng.

Den siste var derfor et prosjekt han måtte bruke mye fritid på, forteller han.

– Fra min side er det et forsøk på å melde innsikter som er ervervet i det fagteologiske rom, men framstilt på en måte som skal bli forstått og komme til nytte for den som er over middels interessert i teologi, men ikke har en grad, sier Hegertun, som mener det alltid vil være en viss spenning.

– Det må foregå en faglig, teologisk debatt som kan virke utilgjengelig. Gjennom det kan det komme nyttige innsikter. Men de må formidles ved hjelp av et allment språk, sier han.

Moxnes

– Jeg tror ikke det er riktig å si at teologer bare skriver for hverandre, sier Turid Barth Pettersen.

Hun er tidligere forlagssjef i Bibelselskapet og Verbum, har fulgt markedet over tid, og peker på en rekke teologer som skriver bøker beregnet på et bredere publikum.

– Slike som Martin Lönnebo. Når han har utviklet hele sitt prosjekt rundt Kristus-kransen, så er ikke det for teologer. Det er for allmennheten. Og du har mange i denne kategorien, sier hun.

Knut Tveitereid, førsteamanuensis på NLA og tidligere Tunsberg-biskop Per Arne Dahl er eksempler. Hun trekker også frem svenske Thomas Sjödin og den irske teologen Ray Simpson.

– Og selvfølgelig Halvor Moxnes. Han når langt ut med sine bøker.

Luther etterlyst

Per Eriksen står foran bokhylla si når Vårt Land ringer.

– Noen gode forfattere som du vil anbefale?

– Det finnes selvfølgelig. Halvor 
Moxnes har kommet med bøker beregnet på det mer populære markedet, men de blir kanskje mer fagbøker i strikt forstand enn den litteraturen som Dokka nevner som sine favoritter fra litt tidligere. Man trenger ikke å være enige med dem alle, men noe av det store ved dem var at de var visjonære, at de tok debatten ut i det offentlige. Er det egentlig noen som gjør det samme i dag? spør Eriksen, men kommer ikke på aktuelle navn.

– Går man til kirkehistorien, var Martin Luther den som gjorde det mest radikalt. Ved det brøt han med hele sin tids måte å skrive teologisk litteratur på. Han feide alt annet av banen. Det hadde vært forfriskende hvis det skjedde i dag også, sier Eriksen.