Kultur

– Vårt kristne engasjement fant støtte i Marx

Karl Marx beskrev religion som folkets opium. Likevel ble han ­omfavnet av kristne radikalere under 68-bevegelsen. De forente samfunns­kritikken hans med en utvidet forståelse av synd.

Bilde 1 av 3

Om du googler «opium for folket» kommer det drøssevis av ­religionskritiske utsagn, som ­viser til den tyske filosofen Karl Marx: «Religion er opium for ­folket», låter utsagnet, som er hentet fra Kritikk av Hegels rettsfilosofi. Lørdag 5. april fyller tenkeren bak Kapitalen og Det kommunistiske manifest 200 år.

– Sitatet henger sammen med Marx sitt syn på ideologi. For ham innebar ideologi en systematisk produksjon av usannheter, skapt av dem som har makt, for å hindre andre i å oppdage hvor urettferdig fordelingen av goder var, sier Jan Inge Sørbø, professor ved Høgskolen i Volda.

– Ideologien sier da: De rike er rike fordi de har fortjent det. De fattige er fattige fordi de er udugelige. I den sammenhengen fungerer religionen som opium: Det får fattige til å forsone seg med sin skjebne.

Falsk oversettelse

Tore Lindholm, professor emeritus i menneskerettigheter, påpeker imidlertid at oversettelsen «opium for folket» er unøyaktig.

– Det er en falsk oversettelse, Marx sa aldri det. På tysk skrev han at religion «ist das Opium des Volks», altså: Religion er folkets opium. Sier man at religion er opium for folket antyder man at religionen ovenfra og ned brukes som et middel for manipulasjon. Men i stedet mener Marx at religionen er det folk trøster seg med, og ikke et rent undertrykkelsesverktøy.

Lindholm påpeker likevel at Marx slett ikke var noen religionsfremmende tenker.

– Han er ingen venn av religion, og derfor kan du kanskje lure på hvordan kristne kunne ha sansen for Marx. Men det skyldes nok at Marx fremmer solidaritet med de fattige og sultne, på en måte som harmonerer med Jesu bergpreken.

I 1976 utkom antologien Samtale om sosialisme og kristendom på Luther forlag.

LES OGSÅ: 1968 endret Den norsk kirke for alltid

Uttrykk for misnøye

Blant bidragsyterne var Trond Skard Dokka, Audgunn Oltedal og Geir Gundersen. Over 40 år senere oppfordrer vi Gundersen til å fortsette samtalen.

– Opplevde dere som kristne at religionskritikken til Marx var et problem?

– Jo da, vi diskuterte det. Men det miljøet jeg tilhørte, som var sterkt rotfestet i norske motkulturer som bedehus og det lavkirkelige, vi var såpass trygge på religionens plass i tilværelsen at den siden av Marx ikke interesserte oss stort.

Gundersen legger til at Marx også anså religion som et uttrykk for menneskelig misnøye med tingenes tilstand.

– I kraft av sine forestillinger om det hinsidige, og behovet for frelse og forløsning, blir religionen et uttrykk for utilfredshet. Og den forestillingen kunne vi slutte oss til.

Utvidet syndsbegrep

For Gundersen og hans likesinnede ga Marx' analyser dessuten en kjærkommen utvidelse av ­begrepet synd.

– Som motkulturelle ble vi ­inspirert av marxistisk tenkning til å finne et dypere og mer utvid­et syndsbegrep enn det som ble brukt på bedehuset og i pietismen – nemlig strukturell synd.

– Strukturell synd?

– Det handler om den urettferdigheten som finnes i samfunnets strukturer. Vi kom fra vekkelseskristendommen og gikk inn i dette med vekkelsens brann. Og det sosialetiske engasjementet vårt fant støtte i Marx.

Selv om synd ikke var noe viktig begrep for Marx, kunne altså oppmerksomheten mot den strukturelle urettferdigheten i samfunnet forenes med kristen sosialetikk. Tore Lindholm utdyper:

– Den strukturelle synden står for de ufordragelige samfunnsforholdene, som likevel ikke kan reduseres til enkeltpersoners­ handlinger. Som at industri­arbeideren tvinges til å selge ­arbeidskraften sin billig for i det hele tatt å ha en jobb. Systemet setter premissene for livet ditt, uten at enkeltpersoner kan holdes ansvarlig, sier Lindholm.

– Men kunne man ikke ­appellere til bedriftseiernes gode gjerninger?

– Jo, og det var også industri­eiere som ble sosialdemokrater. Men den strukturelle synden dreier seg om misforhold som reproduseres av systemet, slik at makten forblir i hendene til de få.

LES OGSÅ: 68-symbolet Rudi Dutschke så på Jesus som den største revolusjonære

Nærhetsetikken

– Kan begrepet om strukturell synd være en reaksjon blant kristne på at den kristne etikken gjerne er en nærhetsetikk, som handler om å gjøre gode gjerninger overfor sin Neste, heller enn å endre systemet radikalt?

– Jeg er enig i premissene for spørsmålet, altså at det kan finnes en nærhetstenkning i den kristne etikken. Men det er vanskelig å svare enkelt på spørsmålet. For hvem er din neste? Din neste er jo også den som investeringene dine får konsekvenser for, om bedriften din for eksempel investerer i gambling, horehus eller våpen. Da er Nesten ikke bare mor, barn og naboer – men alle som rammes av handlingene dine, sier Lindholm.

– Så du har aldri sett det som uforenlig å være religiøs og opptatt av Marx samtidig?

– Jeg tror din problemstilling er litt sånn som min onkel som var antroposof. Da han holdt tale i bryllupet mitt for 50 år siden, sa han: ‘Ah, Tore – du er marxist! Og lutheraner! På én gang!’ Da tenkte jeg bare: Stakkars deg, dette får være ditt problem.

LES OGSÅ: Kristensosialismen var sentral i etableringen av SV

Ingen motsetning

Heller ikke Jan Inge Sørbø ser det som noe stort paradoks at kristne interesserte seg for en religions­kritisk tenker.

– Det går fint. Det betyr at du ikke slutter deg til alt Marx skrev, som hans materialistiske syn. Men man kan være enig i at religion i mange tilfeller holder folk i tømme som lojale samfunnsborgere. Det er en fare som ligger innbakt i religionen, også i vår tid.

Sørbø mener det kan være vanskelig å være kristen marxist om du anser Marx' skrifter som ufeilbarlige.

– Men du må heller se på ham som en moralfilosof med fundamental respekt for fattige og undertrykte, og en fremragende samfunnsforsker, som analyserte­ skjevheter i samfunnet.

Til markeds

Tore Lindholm brukte mange år på å studere Marx, og planla lenge et større verk om ham – inntil han oppdaget at en kanadisk filosof allerede hadde skrevet en bok som var bedre enn han selv ville klare. Da viet hans seg heller til forskning på menneskerettigheter. Likevel er han overbevist om at Marx' tekster fortsatt er viktige.

– Tankene om at folk havner på markedet og gjør ting de ikke egentlig vil – det tror jeg har mye for seg. Hvordan vi fremmedgjøres av systemet vi er med på å reprodusere. Der spiller Marx fortsatt en betydelig rolle, sier Lindholm.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur