Kultur

Hellig vin

Blod og druer presses ut og blir til vin i kalken.

Bilde 1 av 2

Mandag denne uken: Jeg leser i en bok av Harry Fett fra 1911 at det skal henge et maleri i Borre kirke utenfor Horten, med motivet «Kristus i vinpressen». Tirsdag formiddag: Etter en drøy times kjøring fra Oslo blir jeg låst inn i den over ni hundre år gamle steinkirken av sogneprest Carl-Ove Fæster.

Presten forteller at Borre kirke i middelalderen var nest viktigste pilegrimsmål i Norge etter Nidarosdomen. Mest berømt for det gigantiske Borre-korset fra 1200-tallet. Men jeg er mer interessert i maleriet som henger på nordveggen av kirken. Kunstneren er ukjent, det er sannsynligvis malt på begynnelsen av 1700-tallet. Egentlig et vakkert bilde, til tross for motivets groteske gru: Kristus står i persekaret og tråkker vindruene, mens blodet fosser ut av såret i siden og blander seg i druesaften.

Dette er Jesu blod, bokstavelig talt, men det renner ganske pent og pyntelig ned i kalken nederst til venstre i bildet. I bildet ses også torturinstrumentene: nagler, spyd, pisk, eddiksvampen på en stokk, og i forgrunnen terningene soldatene brukte til å trekke lodd om klærne hans.

LES OGSÅ: I noen kirker spilles der ikke musikk i fastetiden. Det passer med John Cage, tenker jeg.

Katolsk motiv

Maleriet i Borre er det fineste av sitt slag i Norge, mener kunsthistoriker Elisabeth Andersen ved Norsk institutt for kulturminneforskning. Men det fins flere, forteller hun. En noe mer grotesk variant henger i Haug kirke på Ringerike. Der spruter blodet fra alle fem sår og den fryktelige skrustikken dominerer øverste del av bildet. Kristus står i vinpressen i minst tre kirker også i Trøndelag: Tydal, Beitstad og Nes kirke i Bjugn. Og det finnes en berømt utskjæring i alterringen i Giske kirke på Sunnmøre.

Alle disse er laget etter reformasjonen. Men motivet er avgjort katolsk. Blod er lik vin, vin er lik blod. Motivet dukket først opp på 1100-tallet, og finnes i ulike varianter i kirker, klostre og museer; på malerier, skulpturer og kobberstikk. Det var opprinnelig et gammeltestamentlig forvarsel på Jesu lidelse og et bilde på nattverden, hentet fra Jesaia 63,3 og 6. Og her er guden er sint: «I vinpressen tråkket jeg alene ... Saften deres sprutet på klærne mine ... Jeg trampet folkene ned i min vrede og knuste dem i min harme, og blodet deres lot jeg renne til jorden.» Også i Åpenbaringen 19,5 er «vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme ...».

LES OGSÅ: Uten vin, ingen nattverd, og uten nattverd, ingen gudstjeneste.

Hos benediktiner-teologen Rupert fra Deutz (d. 1129) finner vi en ganske annen og mildere tone: «Kristus arbeidet i vinpressen ved å gi sitt liv for oss, som en drue ble han presset under vekten av korset, vinen flommet fra hans kropp idet hans ånd utåndet ...» Her er ikke lenger noen vredens druer. Det er det heller ikke i middelalderens bilder av Kristus i vinpressen. Det virker mer som at «Ecce homo»-motivet og «Smertenes mann» smelter sammen med den plagende mannen i vinpressen.

Men det er skremmende å se på flere av bildene hvordan Faderen er avbildet oppå vinpressen. Der presser han aktivt korset ned over sin sønn, som om han vil trykke ut mer blod og vin for menneskenes skyld. Etter å ha sett den glimrende (og skremmende) serien «Herrens veier» på NRK2, kan jeg ikke la være å tenke at bildet av denne sinna-guden som straffende far må ha ødelagt mangt et bånd mellom fedre og sønner gjennom historien helt til i dag.

I det bloddryppende bildet til venstre, fra et tysk manuskript rundt år 1500, sitter også Faderen oppå pressen. Ingen tvil om at sønnen lider oppå drueklasene, men han bøyer seg i lydighet under farens vrede vilje. En engel fanger opp blodet fra siden direkte i kalken, mens vinbøndene under gjør jobben sin. De tapper denne smertens blanding av druer og blod i vinfatene, og ikke rett i nattverdskalken som på bildet i Borre kirke.

Vin til alle

Jeg kom også over en visjon av Den hellige Birgitta av Sverige, en av tidenes største kvinnelige teologer og mystikere. På 1300-tallet skrev hun nettopp om Kristus i vinpressen, i første bind av sine Himmelske åpenbaringer (rettere sagt, det er Gud Fader selv som fører ordet):

«Hans kött blev pressat som i en vinpress. Ty såsom människan syndade i alla lemmar, så tillfyllestgjorde denne min Son i alla lemmar. Min Sons hår var utbrett, hans senor uttänjda, hans leder avbrutna, hans ben sargade, hans händer och fötter genomborrade; hans sinne var bedrövat, hans hjärta var hemsökt av sorg, och hans inälvor trängdes ända in mot ryggen ty människan syndade i alla lemmar.» (kap. 45)

Dette er alvor. Det er blod og vin. Vinen er blodet, ikke noe symbol. Mens Martin Luther så dette ganske annerledes. Vinen ble symbol. Man skulle jo dermed tro at nattverden ble mindre viktig etter reformasjonen. Men vinen fikk faktisk en større utbredelse. Kalkene i kirken vokste i omfang. De måtte jo ha plass til vin til hele menigheten. Alle skulle nå få smake, ikke bare prestene.

Pionerer

Kristus i vinpressen var et populært motiv langt inn på 1700-tallet, to hundre år etter reformasjonen. Også hos tidenes største lutherske kunstner, Johann Sebastian Bach, dukker det opp i en av kantatene: «Kun han alene, han, har tråkket vinpressen og holdt stand i smertens kval, for å redde de fortapte til høyest pris.» (BWV 43, anonym librettist).

Bildet i Borre er tross alt blant de vakreste i sitt slag. Det er nesten som om Kristus poserer, og vinen minner mer om druer enn blod. På Hallingstad gård, bare noen hundre meter fra Borre kirke, ble det faktisk produsert kvalitetsvin av pinot noir de fem siste årgangene på 1990-tallet. Pionerene Svein Erik og Turid Hansen drev der verdens nordligste vingård! Vinen gikk under navnet Espirit d’Edvard Munch, den var ment for samlere og kostet over femten hundre kroner flasken! Kvaliteten var anstendig og produksjonen begrenset til 75 kasser per pr år. Men i 1999 ble 300 flasker av samme vin solgt som «Pilegrimsvin», til en femtedel av prisen, i samarbeid med Pilegrimskontoret i Oslo.

Dessverre ble nesten alle vinstokkene på Hallingstad gård rykket opp av nye eiere i 2016. Men 200 av dem ble plantet om på Dal gård i Re, mellom Åsgårdstrand og Borre. Der planlegger de en begrenset vinproduksjon fra Norges eldste pinot noir-stokker i årene som kommer. Og de får hjelp av et stadig varmere klima.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur