Forvandlingens kunst

Få andre kunstnere har iscenesatt seg selv og sin egen utholdenhet så til de grader som Marina Abramović, som i vinter har vært gjenstand for en stor retrospektiv utstilling på Henie Onstad kunstsenter. Den nå 70 år gamle legenden veileder Lady Gaga på den ene siden og henter energi og livsvisdom hos brasilianske sjamaner på den andre. Mens fansen elsker henne, mener kritikere det blir for mye Marina Abramović.

«Gurustatusen» har bidratt til at hun har flyttet søkelyset mer bort fra seg selv og over på 
publikum, forteller direktør
ved Henie Onstad, Tone Hansen.

– Hun bruker sine egne erfaringer for å tilrettelegge for at andre skal kunne øke sin tilstede­værelse.

LES OGSÅ: Kunsten å skape klimaengasjement

Konsentrasjon

Denne fremgangsmåten er tydelig i Abramovićs nye arbeid i anledning kunstsenterets 50-års­jubileum nå i slutten av februar. Kunstneren er selv til stede, men verket er avhengig av andre menneskers deltakelse.

Tilstedeværelsen, som foregår sammen i stillhet, minner om meditasjon og mindfulness – en selvhjelpsmetode for å finne indre stabilitet. Derfra er veien kort til buddhisme, som Abramović først ble inspirert av på 1980-tallet, da hun reiste til Tibet og oppholdt seg blant munker.

– Jeg har aldri opplevd henne som en religiøs kunstner, men som en som er opptatt av å formidle en form for konsentrasjon, sier Hansen.

Konsentrasjon og tilstedeværelse er også essensen i The Artist is Present, verket som i 2010 virkelig gjorde henne kjent. I nær tre måneder satt Abramović på en stol, minst syv timer hver dag, på Museum of Modern Art i New York og stirret publikum inn i øynene.

En fri kunstner

– «I wanted to give people love and compassion» (jeg ønsket å gi folk kjærlighet og medfølelse), har Abramović sagt om The Artist is Present. Uten denne dype motivasjonen hadde hun nok ikke klart å holde ut så lenge, sier Aase-Hilde Brekke.

Brekke, som er kunstner og meditasjonslærer, har skrevet masteroppgave om det meditative i The Artist is Present. Brekke fant at hun bruker flere buddhistiske metoder i performancen.

Abramovićs er ute etter publikums reaksjoner og opplevelser, ifølge Brekke, som mener dette er uproblematisk fordi hun ikke forsøker å utgi seg for å være noe annet enn en kunstner.

– Verket igangsetter samtidig mange eksistensielle spørsmål, som «hva er ekte nærvær?», sier Brekke, som har møtt Abramović flere ganger.

Mens buddhisme, sjamanisme og meditasjon har inspirert Abramović i voksen alder, var oppveksten preget av kommunismen i Titos Jugoslavia, med innslag av ortodoks kristendom. I Lips of Tomas (1975) finnes kristne referanser som kors, selvpisking, pentagram og honning.

Fjernet distanse

Likevel er det ikke den religiøse symbolikken som står igjen som det sentrale i opplevelsen av Lips of Thomas, mener kunsthistoriker Katrine Elise Pedersen. Det er snarere hvordan Abramović, ved å utsette kroppen sin for smerte, fjernet den estetiske distansen mellom publikum og verk.

– Slik sett står erfaringen av Lips of Tomas i kontrast til måten vi forholder oss til mer tradisjonelle kunstverk på, sier Pedersen, som fordypet seg i performancekunst.

Etter å ha pisket seg selv, risset Abramović inn en femkantet stjerne i magen med barberblad, før hun la seg ned for å blø på et kors formet av to store isbolker. Etter 30 minutter orket ikke
publikum mer, grep inn og løftet kunstneren ned.

LES OGSÅ: Gjør kunst ut av flyktningkrise

Utlufting

Spenningen mellom selvkontroll og frigjørelse er påfallende hos Abramović. I Freeing the voice (1974) skrek hun helt til hun mistet stemmen. I Freeing the memory fra samme år tømte hun seg verbalt for alle ord som falt henne inn, mens hun i Freeing the Body danset naken helt til hun kollapset.

– Det rituelle er veldig tydelig i mange av Abramovics
arbeider. Det markerer overgang, transformasjon, forflytning av bevissthet og endring av publikums oppfatning, sier Brekke.

Overgang, transformasjon, indre og ytre forflytning. Da Abramović startet karrieren tidlig på 1970-tallet, entret hun en kunstscene i full gang med å definere seg selv på nytt. Skikkelser som Joseph Beuys, Yoko Ono og John Cage hadde snudd seg bort fra verket som noe materielt og tradisjonsbundet og over på det flyktige, det hverdagslige og det relasjonelle.

– Kroppens inntog i billedkunsten ga den kvinnelige kunstneren en ny frihet. Det moderne maleriet, med action-malere som Jackson Pollock, var blitt knyttet til det maskuline, mens Abramović ble en pioner i å teste kroppens grenser, sier Pedersen.

Abramovićs livshistorie er også blitt koblet til behovet for å rense seg, fjerne smerte og starte på nytt. Oppveksten med en voldelig mor, samt to opprivende samlivsbrudd, gir selvbiografien I Walk through Walls en sår grunntone.

Myten

Marina Abramovićs rolle i utviklingen av performancekunsten er udiskutabel. Samtidig skal det noe til å nå ut så bredt som hun har gjort de senere årene. Kunstneren er kjent som en strategisk merkevarebygger, men også som en som ikke går upåaktet gjennom rommet.

– Enkelte mennesker har en utstråling som man bare ikke klarer å konkurrere med, sier Tone Hansen.

Abramović er en markant personlighet som uttaler seg i store ord og kontraster, understreker Brekke.

– Hun skaper overskrifter. Samtidig skal det noe til å bære byrden av Abramovićs livshistorie. Kritikerne må også klare å se selvironien og humoren.