– Kritikeren som rendyrket smaksdommer synes jeg er ganske uinteressant. Spørsmålet om noe er bra eller dårlig kan heller bli del av en større samtale om hva kunst kan bidra med erkjennelsesmessig, sier Kjetil Røed.
Troen på kunsten som en helt særegen inngang til å forstå seg selv og tiden vi lever, går som en rød tråd gjennom dette intervjuet. Det er også en tiltakende interesse for det eksistensielle og etiske rommet i kunsten som gjør at Røed, etter mange år i feltet, graviterer mot akkurat Vårt Land, ifølge ham selv.
– Kunsten må plasseres i samfunnet, i hverdagslivet – og belyses der. Kanskje særlig i dag, når næringsspråket preger måten vi snakker om kunst på, er det maktpåliggende å forstå hva kunst kan tilføre oss som mennesker.
LES OGSÅ: Gjør kunst av flyktningkrise
Fortere og fortere
Røed røsker i modernismens opptatthet av form og berøringsangst for alt det mer eller mindre «trivielle» utenfor kunsten selv, i hvordan kunst omtales som «vare» – men også i det han ser på som medienes nedprioritering av kunstkritikken. Sistnevnte bekymring føyer seg inn i denne høstens debatt om kritikkens kår i de store norske avisene.
– På den ene siden er det gode tider for kritikken, fordi den får anerkjennelse fra politisk hold. Det finnes ti-tolv stipender, i tillegg til at Fritt Ord utlyser kritikerstipender med en bevisst strategi om å holde kritikken ved like. Problemet er at de store avisene nedprioriterer den seriøse kulturdekningen, den som gir folk frihet til å tenke og analysere på en skikkelig måte, hevder han.
– Hva mener du kommer i stedet for?
– Blant annet en mer og mer underholdningsorientert kritikk. Det skal lages lister, for eksempel «disse utstillingene får deg ut i naturen», som jeg selv også har skrevet. Det trenger ikke å være noe galt i det – det kan være en morsom måte å nå lesere på. Men blir det for mye slikt, er faren at man mister grepet om hva kunst er for noe, siden den i verste fall kan fremstå som et rekreasjonstilbud – en luksus – og ikke noe som egentlig betyr så mye for den enkelte og samfunnet.
– Jeg vil gjerne holde fast ved at kunsten er noe mer enn underholdning – et erkjennelsesmiddel som tar vare på ideer og synsvinkler som ellers ikke finnes i samfunnet. Men for å gjøre det må man også ha rom for kritikk som virkelig kan fordype seg i kunsten, sier Røed.
LES OGSÅ: Flyktninger vil ikke være råstoff for kunstnere
Migrasjon som kunst
Hvilke virkemidler er det som gjør kunsten annerledes enn for eksempel sakprosa og journalistikk, og som det er så viktig å få satt ord på? Røed bruker Vanessa Bairds aktuelle soloutstilling You are something else på Kunstnernes Hus som et eksempel. Bairds pastelltegninger dekker veggene, nesten som tapet, og viser flyktninger i Middelhavet sammen med figurer fra folkeeventyr og populærkultur i en heftig og obskøn miks.
– Baird skaper en sammensatt situasjon hvor det ikke er én ting som sies, men flere. Hun kombinerer stereotype, nesten rasistiske fremstillinger av flyktninger med norsk kunsthistorie – Munchs Skrik og Nøkken av Theodor Kittelsens. Verket gir ikke noen svar på migrasjonskrisen, men skaper et rom å tenke i som er annerledes, overraskende og tvetydig, sier Røed.
Han mener kunsten kan tilby nettopp dette stedet for å erfare kompleksistet og få tid til å tenke.
– Mange kunstnere har jobbet med flyktningkrisen. Kan kunsten også bli for politisk?
– Blir det for politisk, ender det opp som ren propaganda. Men jeg tror ikke man trenger å være så redd for det. Kunsten er redd for mange ting, blant annet for å være eksplisitt politisk. Jeg mener uansett det er viktigere å gjøre – eller si – det man føler er riktig i stedet for å engste seg for ikke å følge kodene i kunstsystemet. Det finnes også en redsel for religion og for den terapeutiske verdien av kunst – egentlig for alle former for praktisk nytte. Jeg tenker at alt dette er essensielle sider ved kunsten.
Troen på noe større
Det særegne tankerommet kunsten tilbyr, får Røed til å trekke paralleller til religion.
– Jeg tenker at kunst har mange fellestrekk med religion. For eksempel er ritualer viktig, også i kunsten. I vår tid, som er preget av så mye rastløshet og distraksjon, er det essensielt at man har steder man kan gå til for å få en pause og forslag til hvordan man skal se verden. Når du går inn i et galleri, forventer du deg noe av betydning, du ser ekstra nøye, og det i seg selv er ekstremt verdifullt.
Både religion og kunst hviler dessuten på en tro, fremhever Røed. Du må hengi deg, du må virkelig tro på at dette finnes, for å kunne delta.
– Troen opprettholdes av alle rekvisittene og begrepene – forestillingen verk, museet, den tenksomme oppmerksomheten. Men uten troen på at det finnes noe sånt som kunst, finnes ikke kunstverket.
LES OGSÅ: Dropper kutt for presse og kunst
Bacons portretter
Røed, som er litteraturviter, kom inn i kunstkritikken via litteraturen. Da han på starten av 2000-tallet skulle skrive om The Cocka Hola Company i Morgenbladet, insisterte han på at det var umulig å lese den uten å ta høyde for at forfatter Matias Faldbakken også var kunstner, og at det i boka fantes en vekselvirking mellom litteratur og kunst. Siden ble det kunst, litteratur og mer kunst. Nå er han ny redaktør i fagbladet Billedkunst, i tillegg til at han begynner som kritiker i Vårt Land rett over nyttår.
Men når var så første gang han skjønte at kunst kunne ha betydning for hvordan vi tenker om livene våre? Røed minnes en serie portretter av den britiske maleren Francis Bacon, som han så da han var ganske liten. Bildene viste forvrengte ansikter.
– Jeg prøvde å forstå hvorfor disse ansiktene var så rare. Det jeg kom frem til, var at det ytre og det indre ikke nødvendigvis er så strengt adskilt. Hvordan du ser ut og hvordan du ter deg har å gjøre med hvem du er inni deg, sier Kjetil Røed.