Forskning på barns utvikling skaper etiske dilemmaer

Problemstillingen melder seg gjennom Dunedin-studien som nylig ble presentert under Eilert Sundt-dagene ved Universitetet i Oslo.

Dunedin-studien er oppkalt etter en by på New Zealand, der drøyt 1000 barn født i 72/73 er fulgt av et bredt utvalg av forskere, helt frem til i dag. Nå er de midt i 40-årene, og de fleste har barn selv.

Deres fysiske helse er blitt målt, men Dunedin-studien har utviklet seg til å bli ekstra sterk på målinger av motorikk, intelligens og språkforståelse helt fra 3-års alder. Ut fra resultatene gjør denne forskningen at man nå mener å kunne peke ut en gruppe på ca. 20 prosent – som man vet blir den «kostbare» delen av befolkningen i et samfunn. I den andre enden av skalaen finnes en litt større gruppe som man kan peke ut som de som ikke vil belaste velferdsbudsjettene.

Langtidsstudie

– Styrken til Dunedin-undersøkelsen ligger i at de har klart å følge en så stor gruppe over så lang tid, hele 95 prosent er etter 40 år fortsatt med i studien, sier førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Evalill Bølstad Karevold.

Hun har fulgt studien lenge og bekrefter at den er en viktig referanse i faget.

– Undersøkelsen peker ut risikofaktorer og sårbare grupper, og stiller oss overfor utfordringer om hvor målrettet vi skal være når vi setter inn ressurser for å forebygge skjevutvikling hos barn og unge. Studien har høy status på fagfeltet, men det diskuteres om hvor sterkt man skal målrette virkemidler mot de gruppene som virker mest utsatte.

Forebygging

Hennes tilnærming til undersøkelsen går på at den påpeker et tydelig behov for å styrke forebygging på universelt nivå så tidlig som mulig i barneårene.

– Kompetansen er varierende og tilfeldig. Bedre utviklingspsykologisk kompetanse må inn på et tidspunkt før det slår ut i stigmatisering – og det blir nødvendig med brannslokking på individnivå. Tidlig innsats vil øke mulighetene for å utjevne forskjeller i skjevutvikling, sier hun.

– Det mest nyttige ved Dunedin-studien er at den påpeker viktige tendenser som kan hjelpe forskningen på både utvikling og forebygging videre. Den identifiserer risiko- og beskyttelsesfaktorer, som igjen må vurderes kritisk i et bredt samfunnsperspektiv, sier Karevold.

Ny kunnskap

Filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsen ved Universitet i Bergen advarer mot i hvor stor grad man skal nyttiggjøre seg slik informasjon som det Dunedin-undersøkelsen gir.

– Det finnes ingen prinsipiell grense for hvor tidlig vi kan sette inn tiltak overfor barn som blir alvorlig forsømt. Det har vi som samfunn bestemt at vi skal gjøre. Men hvis man i treårsalder kan peke ut en gruppe på 20 prosent som vil klare seg dårlig, og bli en stor utgiftspost for samfunnet, bør ikke det være mer enn ett instrument i en stor verktøykasse. Ingen er dømt til en gitt skjebne, denne gruppen vil også ha en fremtid som er åpen og ubestemt, sier Svendsen.

– Individene innenfor denne 20 prosentsgruppen vil ha store forskjeller seg i mellom, og må ikke reduseres til å være representanter for en gitt gruppe.

Han påpeker at det ikke finnes en eneste normativ samfunnsteori som ikke har likhet som grunnleggende ideal. Absolutt likhet er likevel ikke gjennomførbart, uansett samfunnssystem.

– Et ideal om like muligheter for alle, kan bare realiseres under forutsetning av at man forskjellsbehandler. Behandler vi alle helt likt, skapes ulikhet, fordi forutsetningene alltid vil være ulike, sier han.

Likhetstanke

Han mener at en mulighetslikhet er umulig å oppnå, uten uforholdsmessige store inngrep.

– For å oppnå det, måtte vi for eksempel oppløse familien, som kanskje er den faktoren som påvirker oss sterkest. Hvis vi vil skape høyere grad av likhet, må vi alltid spørre: med henblikk på hva? Om vi klarer å skape likhet i ett henseende, vil det generere ulikhet på et annet felt.

– Vi vet at i høy- og mellominntektsland vil et helt likt helsetilbud til alle, føre til at kvinner lever lenger enn menn. Men det er ikke så mange som synes det er en god idé å svekke helsetilbudet overfor kvinnene, for å utjevne den ulikheten. All diskusjon om hvilke tiltak vi bruker for å skape likhet, må også inkludere hvilke ulikheter vi samtidig skaper, påpeker Svendsen.

Tidlig innsats

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er opptatt av å styrke innsatsen tidlig, mot barn som har behov for ekstra oppfølging.

– Det kan kreve både kløkt og mot å foreslå ekstra tiltak for enkeltelever, men vi må ikke tillate at noen henger etter. Alle forstår at man ikke kan kreve like mye av alle, men alle skal oppleve å bli løftet frem – og få kjenne på mestringsfølelse. Det reelle dilemmaet i skolen i dag, er hvordan vi skal greie å gi ekstra oppfølging til de som trenger det, uten å ekskludere og peke på en vei mot klientifisering. Vi må for all del ikke underminere elevenes selvbilde, sier kunnskapsministeren.

Han mener skolen har vært for sent ute med tiltak.

– De som ikke klarer å knekke lesekoden sammen med de andre, vil oppleve mye frustrasjon og fortvilelse – og vi risikerer at de blir værende utenfor. I 5. klasse hjelper det ikke at du har vært snill og pliktoppfyllende, hvis du ikke har fått den hjelpen du trengte for å få på plass basisferdighetene – da kan det være for sent med ekstra innsats, mener Røe Isaksen.

Stigmatisering

Filosof Henrik Syse understreker at målrettede tiltak i tidlig alder ikke nødvendigvis må virke stigmatiserende.

– Tvert i mot. Målretting som innrømmer at vi utvikler oss i forskjellig tempo, vil ha positiv effekt. Vi må aldri gi opp å støtte opp under det enkelte menneskets mulighet til å utvikle seg. Mestring skaper selvtillit. Jeg tror at målrettet ekstrainnsats kan motvirke både mobbing og stigmatisering i skolen, sier Syse.

Han ser på forskningsresultatene med interesse, selv om han også ser dilemmaene de kan representere.

– Vi stilles overfor ny kunnskap, og i dette tilfelle utfordrer det oss til å gjøre mer – tidligere. Jeg er redd vi til tider har tatt enhetsskoletanken for langt, og at det er bra at vi åpner for mer differensiering, så lenge det gjøres innenfor et godt fellesskap der kampen mot mobbing står høyt. Det handler om å styrke hvert enkelt individ på deres eget nivå og i det rette tempo, sier Henrik Syse.