Da Frida Ånnevik våget å møte seg selv

Det nye albumet er en oppfølger til fjorårets Her bor. De to søsterplatene er likevel forskjellige: Mens den første handler om tilhørighet sett gjennom en observatørs øyne, er den siste et direkte og personlig møte med artisten og mennesket Frida Ånnevik.

– Tekstene handler om andres, men også mine egne, forventninger til hvem jeg bør være, sammenlignet med den jeg egentlig er. Lenge utsatte jeg et direkte møte med den jeg var, det virket for krevende. Etter hvert ble det mer krevende å ikke gjøre det, sier 33-åringen.

LES MER: Jenter med musikalsk og tekstlig mot

Gutt

På hjemstedet Ridabu utenfor Hamar har hun tatt med seg uttrykket «en får værra som'n er når'n itte vart som en sku'» fra Hamar-kollegaene Ole Ivars. Hun kjente tidlig at hun ikke var slik hun skulle være. Både samfunnet og nærmiljøet definerte jo tydelig jenters og gutters rolle: Hvordan de skulle se ut og oppføre seg. Slik hun også selv lenge definerte det, fordi hun trodde det skulle være sånn.

At hun tidlig i livet følte seg mer som gutt enn jente, er omsider blitt en sang kalt «Gutt»: «Tatt for å være gutt, var jeg så lett å ta feil av? Men jeg slapp det ikke ut, det fikk brenne og svi seg inn».

– Lenge trodde jeg aldri at jeg skulle våge å skrive om dette, innrømmer hun.

Møtet med en kvinnelig kollega før en konsert på Hamar, fikk henne på andre tanker.

– Hun sa at også hun hadde kjent seg mer som gutt enn jente. Det var befriende, nærmest forløsende, å høre henne si det: Vi var jo flere som hadde kjent på det samme.

LES MER: Kvinner tar kommandoen i mannsdominert blues

Ikke tabu lenger

Frida Ånnevik ble tidlig klar over at hun var homofil, eller «skeiv» som hun foretrekker å kalle det.

– En god stund så jeg på det som et problem jeg måtte finne ut av. Det var jo ikke slik jeg skulle være, tenkte jeg.

Gradvis opplevde hun at det politiske klimaet, og de fleste menneskers holdninger, endret seg i synet på ulike seksuelle legninger og praksis.

– Det er ikke tabu lenger, selv om kampen ikke er over. Når Knut Arild Hareide kunne gå i homoparade i Oslos gater, har det skjedd noe. Samtidig kom det jo negative reaksjoner på at han gikk der. Det er fint slik holdninger blir belyst, slik det også var at det ble kjent at nazister marsjerte mot «homolobbyen». Slikt må ikke hysjes ned.

LES MER: Magnus Grønneberg synger Egil Hovland

Tåle seg selv.

For Frida Ånnevik handler prosessen hun har vært igjennom om å tåle seg selv, å kunne være seg selv – i møte med kjønnskategorier, men også andre kategorier hun opplever litt for bombastiske og trange.

– Er det derfor du på Flyge fra fremdeles foretrekker å beskrive følelsene og tankene dine i stedet for å proklamere det?

– Det må bli så tydelig som det passer meg. Hvis en ung jente eller gutt kjenner seg igjen i det jeg beskriver, kan det kanskje gjøre ting litt lettere. – Egentlig, fortsetter hun etter en liten tenke­pause, og et lite smil, – så er det jo på tide at jeg er blitt så voksen at jeg våger å skrive sanger om dette. Jeg driver med kunst, og da kan jeg skrive ting slik jeg vil. Jeg føler ikke at jeg beskriver tankene og følelsene mine, og heller ikke at jeg proklamerer. Jeg gjør noe midt i mellom.

LES MER: – Mange barn elsker rock og blues

Solidaritetserklæring.

Hun tar en slurk av kaffen, der vi sitter på kafeen på Sentralen i Oslo. Hun ba om «kaffe med mjølk». I tillegg til to Spellemannpriser, har hun fått Hedmark fylkeskommunes kulturpris og Prøysenprisen. Og apropos sistnevnte:­ I Ove Røsbaks biografi om Prøysen, kommer det frem at også Prøysen var homofil, uten at det ble offentlig kjent mens han levde.

– For meg handlet det om at en større del av meg enn hva som hadde vært tilfelle tidligere, også hadde behov for å vise det fram. Det var som en solidaritets­erklæring mellom to sider av meg.

Frida Ånnevik visste tidlig at guttefølelsen hun bar på ikke bare hadde dukket opp, men at hun faktisk var slik.

– Likevel tenkte jeg: «Jeg tar det ikke nå, det orker jeg ikke. Dette venter jeg med».

Hun fortsatte å vente lenger enn hun først hadde tenkt.

– En stund tenkte jeg at jeg kanskje ble «normal» igjen, at det ville gå over. Derfor ville jeg heller ikke snakke med foreldrene mine om det. Midt oppi slitet rundt det, husker jeg at det også var litt spennende å være annerledes enn de andre jeg kjente.

LES MER: – Bluesen kommer fra kirken

Bibelhistorier

Den kvinnelige samboeren hennes kommer fra et kristent hjem.

– Det har vært spennende å bli kjent med bakgrunnen hennes. Jeg har lært meg flere av søndagsskolesangene som samboeren min vokste opp med.

Bibelen var ikke en ukjent bok for henne før hun traff kjæresten sin.

– Pappa har alltid hatt stor bibel­interesse og -kunnskap, og det har smittet over på meg: Bibelfortellingene representerer det moralske grunnlaget i det samfunnet som har formet oss.

Det nye livet

Av og til tenker hun på alt annet som kunne ha stått i Bibelen, sett i lys av for eksempel hvordan tekstutvalget som er med, og det som ikke ble med, er et resultat av tiden det er skrevet i.

– Det hender jeg fletter det bibelske og mine egne tekster inn i hverandre, som på «Lilith» på den nye plata. Lilith var Adams første kone, og sangen min er blitt en moderne skilsmissehistorie.

Det hender Frida Ånnevik også tenker på hva tro innebærer, fordi hun stadig må forholde seg til den.

– Troen angår meg, fordi mange som tror snakker høyt om hvordan vi bør leve, og tolker den samtiden vi lever i ut fra en tro som jeg synes også må følge med i tiden. Samtidig representerer Jesus det gode, og det nye livet; det som skjer hver gang et barn kommer til verden.

LES OGSÅ: Ønsker seg mer av jazzens improvisasjon i kirken