Kultur

‘Se til fortidens tidsskrifter’

Dagens norske tidsskrifter når nesten opp til sine forgjengere når det gjelder å sette dagsorden. Men de bør se ut av Europa, mener ­redaktør.

– Vi kan lære av fortidens tidsskrifter når det gjelder å stille spørsmål ved gamle ideer og dogmer.

– Tidsskrifter handler også om å kunne sitte stille og rolig, og bli ­opplyst, sier Bente Riise, redaktør i Norsk Tidsskriftforening.

Det sier Bente Riise, redaktør i Norsk Tidsskriftforening (bildet). Opphevelsen av jødeparagrafen i 1851, er blant de demokratiske gjennombruddene hvor tidsskrifter har vært involvert.

– Arbeiderforeningens blad kjempet mot loven i flere år, og skrev at den var en skam for landet, sier historiker Mona Ringvej (bildet). Noen år tidligere ble ideene om ytringsfrihet og folkestyre kjent gjennom tidsskriftene.

– De snappet opp impulser fra grasrotnivå i samfunnet, men spredte også opplysningstidens ideer til vanlige folk. Den revolusjonerende hendelsen det var å skrive en grunnlov, hadde bred forankring i folket fordi tankegodset hadde sirkulert i flere tiår.

LES MER: I Eurozine møter 33 nasjoner til tankeutveksling 

Spillerom

– Sammen med avisene var tidsskriftene alfa og omega for at man fikk en offentlig samtale. Kunnskap og meninger ble spredt blant borgerskapet, handelsfolk og håndverkere, på tvers av landegrenser, sier Aina Nøding, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket.

Det første tidsskriftet så dagens lys i Frankrike i 1665. Et par måneder senere dukket et annet opp i England, og snart var de å se over hele Europa.

– Det begynte som en kommunikasjonskanal for vitenskap mellom de lærde, en erstatning for å skrive brev om bøker, oppdagelser og ideer. Formatet ble raskt plukket opp til anvendelse for allmennheten, til å inneholde mote, moralske spørsmål og ­leserbrev, sier Nøding.

I løpet av 1700-tallet kom og gikk nærmere 200 tidsskrifter i Danmark-Norge. Det første norske kom i 1760, og het «Ugentlige korte Afhandlinger om adskillige og hvær på sin Maade nyttige og opbyggelige Ting». Samtidig ble de mer spesialiserte, og kunne handle om jus og medisin, eller være rettet mot kvinner og barn. Kongemakten brukte sensur og høye portokostnader for å ­begrense det trykte ord, og ­avisene hadde verken lov til å trykke utenlandske nyheter ­eller ytre politiske meninger. Men tidsskriftene, som ikke trykket nyheter, hadde større spillerom.

– Hva som foregikk i Frankrike under revolusjonen, diskuteres primært i tidsskriftene. Både kommentarjournalistikk og ­litteraturkritikk startet i dem, sier Nøding.

LES MER: Substans er viktigst.

Frihet

– Til en viss grad er tidsskrifter i forkant av problemstillinger også i dag, sier Riise. Da hun var redaktør, skrev Syn og Segn om russiske homofile kunstnere som fikk asyl i USA.

– Et halvår etterpå eksploderte dette temaet i mediene.

I det idealistiske tidsskriftet Utflukts kommende nummer om stortingsvalget, finnes en tekst om vårens valg i Serbia. Medredaktør Solveig Nygaard Langvad mener det er dekket for lite i mediene.

– Det kan skyldes at man ikke vil utfordre det gode forholdet mellom den nye presidenten og EU. Skribenten Biljana Dragisic skriver om valgjuks og demonstrasjoner, og mener landet har fått en ny diktator. Hun bruker Utflukt til å fortelle noe mange ikke kjenner til.

Redaktør i Samtiden, Christian­ Kjelstrup, mener tidsskriftene har en nærmest ubegrenset frihet i en tid der mediene er underlagt mange begrensninger. Med ­vårens nummer om Koranen ­ønsket han å lage en ny åpning i debatten om islam.

– Både å ta den hellige boka ned fra pidestallen og diskutere den fritt, og å trekke ikke-muslimske nordmenn nærmere en kultur og religion mange har sterke meninger om, men ikke kjenner.

Hvorvidt det lyktes, er han usikker på.

– Med jevne mellomrom sier folk at de har fått større forståelse – men ikke nødvendigvis toleranse – for islam.

Riise mener tidsskriftenes ­bidrag til den offentlige samtalen er mange. En av dem er en ­artikkel i Vinduet i 2014, som satte­ fart i debatten om tildelingen av Ibsenprisen til forfatteren Peter Handke.

– Også Fett hadde et innflytelsesrikt nummer om trakassering, som het «Ikke min skyld».

LES MER: – Tidsskriftene kan redde kritikken

LES MER: Gir ordet til minoritetene.

Deloffentlighet

Nytt Norsk Tidsskrift har et uttalt mål om å bidra med innsikt og profilert ­argumentasjon i norsk offentlig debatt. Juryen som i mai kåret NNT til Årets tidsskrift, fremhevet bladets betydning for to sentrale debatter i akademia i 2016: Hva vi skal med humaniora, og formidlingens betydning for forskningen. På spørsmål fra Vårt Land om i hvilken grad disse nådde ut i en bredere offentlighet, trekker redaktør ­Vidar Enebakk frem et åpent debattmøte på Litteraturhuset, som ble streamet direkte via Morgenbladets Portalen. Den ble omtalt av den høyskoleeide nettavisen Khrono, et studentarrangement ved Universitetet i Oslo og nettstedet Rektors blogg. Men i hvilken grad representerer disse akademiske knutepunktene, offentligheten?

– Det er viktig at Norge består av mange deloffentligheter, sier Bente Riise. Hun mener at tidsskriftene bør strebe etter innflytelse innen sine felt, men at ikke alt på trykk trenger å skape debatt.

– Tidsskrifter handler også om å kunne sitte stille og rolig, og bli opplyst.

Hun ønsker at redaktørene løfter blikket opp fra den europeiske andedammen.

– Hvem tenker de spreke tankene i arabisk tankeliv? Er det noen spennende damer i Egypt?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur