Engasjert litteratur må sprenge norske rammer
Norske forfattarar vil gjerne skrive engasjert litteratur, men det er mange som ikkje får det til. Det er mykje på grunn av den litterære tradisjonen vi står i, meiner forfattar Lars Petter Sveen.
– Kvifor skal det å skrive, krinse inn mot det personlege? spør forfattar Lars Petter Sveen.
Lars O. Flydal
Fleire gonger har det blitt etterlyst engasjement og samfunnskritikk blant norske samtidsforfattarar, og reaksjonen på etterlysinga er ofte ein motstand som botnar i ei oppfatning av engasjement som einstydande med moralisme. «Når det frå tid til anna blir etterlyst større engasjement blant unge forfattarar, får eg ofte ei guffen kjensle av at det er ein ganske bestemt type engasjement ein spør etter», sa Roskva Koritzinsky under ein debatt på litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor.
Freddy Fjellheim uttalte nyleg til Vårt Land at det kan verke som ein del forfattarar er redde for at det inneber ei forflating av litteraturen å skrive aktivistisk. Engasjement og litterær kvalitet blir ofte sett opp som motpolar i den offentlege samtalen kring norsk samtidslitteratur, men er det slik at dei som skriv engasjert, skriv dårlegare litteratur?
Meistre det litterære
Bestill abonnement her
KJØP
