Advarer mediene­ mot å overdekke ­terrorisme

Når det skjer et terrorangrep, som i Nice eller nå sist i Stockholm, ryddes NRK1 for underholdning, sport og populærvitenskap. Den vanlige, fastlagte TV-kvelden byttes ut med en flere timer lang sending med alvorlige nyhetsankere og et utvalg kommentatorer.

Samtidig skyves alle andre nyheter ned i periferien på nettavisene. De erstattes av saker som jevnlig oppdateres, under titler som «Dette vet vi nå», «Prinsesse gråter på direkten» og «Tar på seg ansvaret for handlingene».

– Jeg mener det ikke har noe for seg med endeløse direktesendinger, der alt settes til side for bilder av gater der ingenting skjer. Det kommer ingen ting nytt – bare en kvernende gjentakelse av hvor forskrekkelig det er, sier Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen (bildet).

– En begivenhet som den i Nice eller Stockholm er selvfølgelig rystende. Men det er en alvorlig form for kriminalitet, og må dekkes som det.

LES MER: – Viktig å rapportere terrorisme

LES MER: Ensomme ulver kjennetegner islamistisk terror

Væpnet propaganda

Masse­medier er en forutsetning for moderne terrorisme. Med revolveren og dynamitten kom muligheten for noen få til å drepe mange. Med dagspressen kom muligheten til å spre frykt i massene. Slik oppdaget antiimperialistiske anarkister et nytt politisk pressmiddel mot slutten av 1800-tallet.

Det forklarer Nick Sitter, som er professor i økonomi ved Handelshøyskolen BI, og som i vinter ga ut boka Terrorismens historie.

– Franskmennene døpte denne nye, politiske volden for la propagande par le fait, eller handlingens propaganda. Jeg har valgt å oversette begrepet til væpnet propaganda. Vold og kommunikasjon, er i dette tilfelle to sider av samme sak, forklarer Sitter.

Når det vanlige sendeskjemaet settes til side og nettavisene rydder fronten, passer det godt inn i terroristenes mediestrategi. En strategi som banalt nok går ut på å spre mest mulig frykt, skape splittelse i samfunnet og vise handlekraft for meningsfeller.

– Mediene skal absolutt ikke fortie, og sensur er ikke veien å gå, men de må ta sitt oppdrag på alvor. På hvilken måte bør terror dekkes? Hvor mye plass skal brukes? Og hvordan kan det framstilles på en nyansert måte som ikke nører opp under frykten? spør Sitter.

LES OGSÅ: Hatkriminalitet økte etter terror

Hysje ned

Han mener det har vist seg å være umulig å tie i hjel terror. For det første er det ikke praktisk mulig i dagens virvar av informasjon. Vi kan selv plukke og velge i mer eller mindre pålitelige nyhetskilder.

– Mediene må rapportere på en måte som bryter med, ikke bygger opp under, terroristenes propaganda. Derfor er det viktig at dekningen er nyansert, og at den ikke vinkles på en måte som skaper mer frykt, sier Sitter.

Et eksempel er den vedvarende debatten i Frankrike om hva som er årsaken til at unge arabere ramler ut i radikal islam.

– Skyldes det sosiale problemer, eller ungdomsopprør og nihilisme? På 1970-tallet var det noe ved tidsånden som rekrutterte ungdom til høyre- og venstreradikale miljøer. Kan det samme være tilfellet med islamisme i dag? spør Sitter.

Sober dekning

Han påpeker at den ene modellen passer godt inn i IS' rekrutteringsstrategi, mens den andre ikke gjør det.

Trenger vi å utsette oss for ­detaljene i det groteske, eller kan det formidles på et mer sobert vis? Joakim Hammerlin (bildet), som er lektor ved Nansenskolen og har skrevet to bøker om terrorisme, mener mediene i noen grad lar seg styre av sensasjonslyst. Under­søkelser har vist at aviser selger bedre dagen etter en terrorhandling.

– Massemediene må være påpasselige med å ikke være terroristens nyttige idiot. Jeg har fulgt dette feltet tett fra tvillingtårnene falt 11. september 2001. Siden den gang mener jeg å se en tendens til at hendelser slås opp enda større. Dessuten kappes mediene i større grad om å få ut detaljer rundt angrepet og å spekulere i hvem som står bak, mener Hammerlin.​

Da blir sjansen også større for feilrapportering.

– Det skjer rett som det er at en gruppering er tidlig ute med å ta på seg skylda. Når støvet har lagt seg og sikkerhetsmyndigheter har fått gjort undersøkelsene sine, viser seg å være andre som står bak.

LES MER: Islamistene svekker, men trusselnivået hevet

Polarisert debatt

Ett mål terrororganisasjoner har felles, uavhengig av politisk beveggrunn, er ønsket om å skape splittelse i samfunnet de går til angrep på.

– Til tross for at vi ikke har hatt noe islamistisk terroranslag på norsk jord, har ordskiftet i Norge i større grad gått i retning av en «vi og dem»-debatt, mener Joakim Hammerlin.

– Vi må spørre oss om vi ikke gjør islamistiske terrororganisasjoner en tjeneste når vi bygger opp under ideen om at muslimske og europeiske verdier er på kollisjonskurs.

Aviser og kringkastere må altså ta ansvar for hvordan terrorhendelser rapporteres, men også hva slags offentlighet de skaper, hvem som slipper til og hvilke meninger som former debatten.

– Politikere i for eksempel Frankrike, USA, Storbritannia og Norge har gått ut med totalt forskjellig retorikk etter terrorangrep. Francoise Hollande og George Bush jr. har svart med en aggressiv og krigshissende retorikk, mens Tony Blair og Jens Stoltenberg heller har manet til forsoning, mener Nick Sitter.

LES OGSÅ: Flere gjerningsmenn fra Sentral-Asia

Ikke rasjonelt

Hvis hvert dødsfall i trafikken hadde fått like mye oppmerksomhet som et terrorangrep, ville folk vært livredde for å kjøre bil. Men ifølge Katharina Wolff, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, er det ikke slik at vi blir mer skremt av en massiv dekning.

– Vi har jevnlig målt redselen for å bli rammet av et terrorangrep siden 2004, og folk blir ikke lettskremte selv om de utsettes for en mer omfattende mediedekning. Tvert imot svarer deltakerne at de opplever verden som et stadig tryggere sted, sier Wolff.​​ Disse tallene passer ikke alltid inn i historien journalister vil fortelle.

– Jeg har flere ganger opplevd at journalister har ringt meg, for å få meg til å uttale meg om «hvor redd folk kommer til å bli» etter en hendelse. Når jeg har svart at våre data viser at folk ikke kommer til å bli engstelige, har de heller tydd til noen som ikke viser til forskning, men som oppfordrer det norske folk til å ikke bli redde.

LES OGSÅ: – Vi frykter fra terror til TV-monstre

Bacon farligere enn terror

– Siden 2000 har færre enn 100 mennesker blitt drept av terror i Storbritannia, sa den israelske historikeren og forfatteren Yuval Noah Harari nylig til BBC.

Han ber oss sammenlikne det med antallet mennesker som har bukket under for sykdom, som er en halv million. Det leder videre til et retorisk spørsmål:

– Hvorfor er vi mer redde for terror enn bacon?

Ifølge Wolff er de færreste mennesker i stand til å utøve en rasjonell vurdering av risiko. Vi bedømmer risikoen for selv å bli rammet som for høy, inspirerte av hvor spektakulær og grusom en hendelse er.

– Derfor er folk mer redd for flystyrt enn lungebetennelse, til tross for at det statistisk sett burde være omvendt, sier Wolff.