Kultur

Menn som blir igjen

Den nye norske skjønnlitteraturen er full av fåmælte menn som føler seg oversett. De er et lett bytte for høyrepopulister, mener forfatter Jonny Halberg.

«Før Bråten ligger Kroken, ei avsides dump hvor det står slengt en ti-tolv hus og et par småbruk tett sammen.»

Slik heter det i Jonny Halbergs samling med nyredigerte tekster, Like nord for kirka, som kom i fjor.

– Jeg ser noe både frastøtende og tiltrekkende med små, isolerte steder, sier forfatteren.

– I en virkelighet hvor det meste­ ser ut til å være gjennomlyst, finnes det fremdeles avkroker både geografisk og i menneskelige relasjoner som beholder en egenart, gjerne ut av stahet eller framskrittfiendtlighet.

Med flyktninger, sosial dumping og en teknologisk utvikling som medfører stadig færre jobber for ufaglærte, blåser en populistisk vind over Europa. I Nederland ble Geert Wilders høyrepopulistiske parti det nest største ved parlamentsvalget sist onsdag. I Frankrike kan Marine Le Pen bli én av to kandidater som konkurrerer i andre og siste valgomgang i mai. I disse dager kan norske Kroken virke som et interessant sted å undersøke kreftene bak populisme.

– Bygda kan gi uttrykk for et opprør, og ikke nødvendigvis fra venstresida, sier Halberg.

LES OGSÅ: Dobbeltdebuterer med arbeiderlitteratur

Overflødige menn

Tett på svenskegrensa, i indre østland, på Vestlandet og lengst nord, forteller SSB at kvinneandelen i ­enkelte kommuner er så lav som 43 prosent. Tall fra samme byrå, for 2015, viser at 35,4 prosent av landets kvinner har høyere ­utdanning, mot 28,6 prosent menn.

En del menn blir altså igjen på Kroken, mens kvinnene reiser­ til byen for å ta utdanning og drikke­ dobbel latte. Jonny Halberg ­mener overflødige menn kan være et lett bytte for krefter et stykke ut på høyre fløy.

– De biter på den såkalte elite­kritikken til Frp. Det er en billig­ arv fra Trump. Menn som sitter igjen uten å få tilfredstilt grunnleggende behov, ser etter noen å skylde på. Jeg må spørre: Hvem er eliten, og hvordan kan en mann i fullt alvor si at han får forringet livskvaliteten av ulv?

Flukten fra bygda

I Frode Gryttens novellesamling fra i fjor, møter vi «menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som er på veg ned. Einsame menn». De er, som tittelen forteller, Menn som ingen treng.

Selv flyktet Grytten fra en trang bygd mellom høye fjell, først gjennom folkebiblioteket og kinoen, deretter til Bergen.

– Maskene i sikkerhetsnettet har blitt grovere. Før i tida var det vanskelig å falle helt igjennom i Odda. Selv om du var utafor, selv om du hadde redusert kapasitet, hadde du en jobb og et sosialt nettverk.

Frode Grytten er bekymret på vegne av de fåmælte, sinte mennene.

– De kan fort ramle ut i rus og galskap. Det er ganske nådeløst. Hvis du ikke takler skolehver­dagen og alt annet som forventes av deg, har du ikke noe å stille opp med. Med nedbygging og automatisering i industrien, stilles det nå krav til utdanning også der.

Kunstnerisk reise

Jan Kristoffer Dale har kjent på kroppen å falle utenfor. Siden har han gjennomgått en forunderlig kulturell reise. Dale fullførte ikke videregående skole, men er nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for 2016. Novellesamlingen Arbeidsnevner gir stemme til menn som ikke makter å forlate hjembygda.

– Jeg har levd side om side med typene jeg skriver om. De kunne vært meg, hadde jeg blitt i bygda, og til dels har jeg vært dem. Hvis du ikke har artium, fagbrev ­eller høyere utdanning, tilhører du et filleproletariat som i dag har vanskelig for å finne trygt arbeid.

Frolendingen Dale taklet ikke skolehverdagen med tilhørende krav og sosial kamp.

– Jeg sleit med selvbildet. Jeg passet ikke inn, var overvektig, ble mobba.

Da flesteparten gikk ut fra skole­bygget med allmenn studiekompetanse, manglet Dale tysk. Han stengte seg inne på gutterommet.

– Jeg gjorde så godt jeg kunne.­ Fikk jobb på bryggeriet gjen-nom et bemanningsbyrå. Det var et hardt arbeid og usikkerheten var stor, jeg gikk på korte kontrakter.

Dales litterære figurer har en usikker jobb, de bor kanskje hjemme hos mor, det finnes ­ingen jenter å forelske seg i og fritida går med til å spise «snadderloff» på kroa.

– Det er en veldig skam knyttet­ til å bli igjen. Du ser at andre gjør karriere og får seg familie, mens du går hjemme. Kanskje må du stille opp for en syk far. Årene går, og før du vet ordet av det er far død og du må bli for å stelle for mor.

Utveien fant Dale gjennom å flykte inn i bøker og film. Forfattere som Raymond Carver og Larry Brown lærte Dale at motgang kan bli litteratur.

– Brown var ufaglært, Carver hadde arbeiderklassebakgrunn. De viste meg at også disse erfaringene, fra små steder, med tilsynelatende vanlige mennesker, er verdt å skrive om.

Dale flyttet til kjæresten i Bergen og begynte på Skrivekunst­akademiet.

– Det krever selvtillit å komme­
seg ut. Verden er i grunn et ganske skummelt sted og det er ikke alltid nødvendig å forlate bygda for å finne jobb og trygghet.

Et konsentrat

– Krister Larsen er verken norsklektor ­eller forfatter, forteller Kyrre Andreas­sen om hovedpersonen i sin roman For øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges, også den fra 2016.

– Han er et slags konsentrat av en type norske menn. Men jeg satte meg ikke ned for å skrive en roman om en marginalisert mann, jeg skriver ikke ut fra tema. Jeg skriver én setning, så skriver jeg én til. Gradvis gikk det opp for meg hvem jeg skreiv om.

Krister er en elektriker som ikke lenger kan jobbe som elektriker. Blant det som viste seg etter­som setningene ble mange, var en dårlig rygg, et lett pillemisbruk og en manglende evne til å kommunisere med omgiv­elsene.

– Jeg ville skrive fram en fyr uten forbehold, en som ikke måtte­ forsvares. Ingen ting er lettere enn å skape en sympatisk figur som sliter litt, da kan du skrive inn en syk mor eller en bikkje med tre bein.

Larsen har familie og bor i en mellomstor by, og er slik sett ikke representativ for menn som blir igjen. Men han stenger seg inne – i seg selv.

– Hvem er du når du ikke lenger kan være deg selv? Krister trenger noen å skylde på, det tror jeg gjelder mange som mister grepet på tilværelsen. Han skylder på alt og alle avhengig av situa­sjonen. Er han voldelig, er det rettsapparatet det er noe gærent med. Får han ikke resept, er det helsevesenet. Får han motbør fra kona, er det ryggen. På ett punkt er jeg helt på linje med Krister: I hans kritikk av det svadaspråket samfunnet bobler over av i dag.

Lykken på landet

Høyre­populismen i Europa er avhengig av bygdene. Det er på landsbygda­ at partier som nederlandske ­Partij voor de Vrijheid og franske Front national har størst ­gehør. Derfra er det kanskje lettere å få øye på en påstått grasrot­fiendtlig, urban elite. Det er disse bevegelsene som gir stemme til de marginaliserte. Men det er jo samtidig ikke slik at alle menn som blir boende på bygda, mangler jobb og mening og kvinne, verken i fiksjon eller virkelighet.

Kyrre Andreassen vokste opp på Rødberg øverst i Numedal. Novelledebuten fra 1997, Det er her du har venna dine, vokste ut av ambivalensen i å skulle forlate hjembygda.

– På en liten plass har mange gutter skjebnen­ eller lykken­ staket­ ut for seg. De er odelsgutter, skal overt­a maskinparken til ­faren, eller­ er på annet­ vis blinket ut en framtid i familie­businessen. Men det betyr ikke at de blir sittende ensomme og sinte igjen.

I boka skal én dra, en annen blir, en tredje flytter tilbake. Den behandler hva Andreassen kaller vanlig utflyttingsproblematikk.

– Urbanister kan nok tolke boka til å handle om alt som er fælt og rart på bygda, men det er en dobbelthet der. Kraftverket beskrives som noe som durer og går – en kilde til rastløshet, men også som «tung, sovende nattpust over bygda». Det finnes grunner til å komme seg ut, men også til å bli værende.

LES OGSÅ: Vår Fagre nye verden

Det går bra til slutt

Helene Guåker har skrevet bøker fra et univers til forveksling likt sitt oppvekstmiljø på Nes på Rings­aker. I romanen Vil ikke reise, kan ikke bli og langdiktet Kanskje det er hjertet bobler en nødvendighet opp i teksten. – Jeg må bort! Sistnevnte bok, fra 2016, slutter idet flukten er fullkommen. Hovedpersonen sitter på bussen med hybelnøkkelen klar. I bakruta krymper en bilinteressert­ gjeng med et annet ambisjonsnivå.

Hvordan forestiller du deg at det gikk med gutta som ble igjen?

– Å, det går bra med dem. De trengs der og de lever fine liv. De er ikke dumme eller slemme, de har en bygdas gatesmarthet – kan skru bil, er håndnemme. Det er mange jenter som vil ha en handy fyr. Dessuten er de ganske moderne menn, tar seg av ungene. Men én ting endrer seg ikke: Skal ­paret ut med bilen, er det alltid han som kjører.

LES OGSÅ: Dikt som skal appellere til ungdommen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur