*Av Bjørg Tulinius, Kristeligt Dagblad
Polsk-jødiske Zygmunt Bauman har selv opplevd å være på flukt. Nå opplever han et Europa der medmenneskeligheten er truet, og der framtidstroen er avløst av en drøm om den forjettede fortid.
All vreden kom overraskende på ham. Frykten for de fremmede som plutselig banket på Europas dør, og løsningene våre med høye piggtrådgjerder, spesialleire og høye stemmer som straks utpekte flyktninger og immigranter som «de andre» som skulle stenges ute. Som dem som truer oss og vårt samfunn.
Temaet var en viktig årsak til at et flertall av britene stemte Storbritannia ut av EU. «We just can't keep them out» – på norsk: «vi kan simpelthen ikke holde dem ute» – som det stod på forsiden av den engelske avisen The Sun i dagene før folkeavstemmingen.
– Jeg bestemte meg for å se nærmere på hva det er som skjer når folk som har flyktet fra krigens vold og brutalitet, avgjort ikke blir møtt med åpne armer, men i stedet sprer frykt blant de nasjonale folk i Europa. Den alminnelige anfektelsen ved å se folk på flukt, mennesker som drukner og overfylte flyktningleirer, er borte. Da reiser det seg en rekke spørsmål om etikk, sier Bauman.
LES MER OM BAUMAN: Refererte stadig til bibelske tekster
Flytende modernitet
Den verdenskjente sosiologen var sommeren 2016 aktuell med boken Strangers at out door, som på norsk ville hete Fremmede ved vår dør. Bauman, født 1925 i Polen, har selv vært immigrant. Som jøde flyktet han med familien til Russland da Tyskland invaderte Polen i 1939. I 1968 forlot han hjemlandet igjen da han som professor i Warszawa opplevde voksende antisemittisme. Han reiste til Israel for en kortere periode.
Han har bodd i Leeds siden 1971. I dag bor han alene i en stor villa, etter at hustruen døde og de tre døtrene har flyttet. I arbeidsværelset står familiebildene på kaminhyllen, og veggene er dekket av bøker fra gulv til tak. De fleste er om faget som ble hans store lidenskap, sosiologien. Bauman regnes som en av de førende sosiologer og samfunnstenkere i verden, på linje med navn som Ulrich Beck, Anthony Giddens og Michel Focault.
Zygmunt Bauman er ikke minst kjent for sitt begrep om «flytende modernitet». Det er hans beskrivelse av den verden vi lever i nå. Det er en verden som for Bauman kjennetegnes av at tidligere tiders faste strukturer som det livslange ansettelsesforhold, boligen og ekteskapet ikke lengre er sikre størrelser i livet. Det er snarere en verden hvor både en selv, jobben og partneren er blitt utbyttbare.
SPALTIST: Problemet med religiøst engasjement på vidvanke er ikke mangel på rasjonalitet og gjennomtenkning
Uro for framtiden
At globaliseringen har gjort mobilitet til et pluss, gjelder ifølge Bauman mest for en ny, global elite. De har lett for å bevege seg fritt rundt i verden, mens andre kan være tvunget til å bryte opp i jakt på nye steder. Det er nettopp i denne verden – den flytende moderniteten – han nå opplever at det ikke lenger bare er de fattigste og mest utsatte som føler seg redde og direkte truet av de fremmede som banker på vår dør.
– Migrasjoner er avgjort ikke et nytt fenomen. I hele menneskets historie har folk vandret, flyttet og emigrert. I nyere tid er det nok å vise til de mange skandinaver som emigrerte til USA. I Minnesota finnes det et helt distrikt der de snakker svensk. Etter 2. verdenskrig inviterte man folk til å reise til Europa fordi så mange menn var drept i krigen at man manglet arbeidskraft. Da var det ingen som ropte om at de fremmede kom og tok arbeidsplassene våre, sier Bauman.
– Det utløste ingen panikk, men i dag er det annerledes. Slik jeg ser det, har det blant annet noe å gjøre med at vi etter finanskrisen i 2008 har den første generasjonen etter krigen som er redde for at de ikke vil være i stand til å skape seg den samme posisjon i samfunnet som sine foreldre. Da er framtidstroen og optimismen avløst av frykt og usikkerhet, og da føles det som om alt er under forandring.
LES MER: Da Fedrelandet ble Gud
Bank i bordet
Til forskjell fra før, mener filosofen at det nå er den store middelklassen som føler seg usikre på framtiden.
– I stedet for å snakke om middelklasse, kan man nå snakke om et prekariat, (ordet kommer fra den engelske professor i arbeidsmarkedspolitikk Guy Standing, og er en sammentrekning av ordene prekær, eller utsatt, og proletariat, red. anm.). Det er mennesker som har forsøkt å følge den veien som var den sikre, har arbeidet hardt og forsøkt å spare opp penger, men oppdager at det ikke lenger holder. De oppdager at den gamle oppskriften på en sikker tilværelse ikke duger og at alt kan være tapt fra den ene dagen til den andre. Folk er derfor allerede i en nervøs tilstand, når den fremmede eller flyktningen banker på, sier Zygmunt Bauman og banker tre ganger med neven på bordplaten mellom oss.
Han finner fram den krumme pipa og spør om det er greit at han tenner den. Han stryker en fyrstikk og fortsetter.
– Det er et nytt fenomen. For opp igjen historien har det vært underklassen eller de helt utenfor klassene, som har følt seg truet når en ny gruppe truer deres posisjon. Det skjedde for eksempel da slavene ble frie. Da kunne the white trash se en tidligere slave som før hadde status under deres egen, plutselig bli naboen deres. Eller enda verre, konkurrent om samme jobb.
– De som føler seg forbigått, oversett eller forlatt, har aldri ønsket at en enda lavere gruppe skal oppnå de samme rettigheter som dem selv. Derfor kan man foreslå at den nye gruppen ikke skal ha like rettigheter som dem selv, og at de blir sendt i gettoer eller leire slik vi ser det nå. Nå ser vi altså denne mekanismen hos middelklassen. Det har ført til gjerder og murer, en Brexit-kampanje her i landet og en Donald Trump- valgkamp i USA som nettopp spiller på denne frykten for dem utenfra.
Velutdannet trussel
Når også middelklassen føler seg truet, henger det blant annet sammen med den nye fremmedes karakter. For mens en frisatt slave kunne være en trussel for den hvite fattige med liten eller ingen utdannelse, så er mange av dagens flyktninger og immigranter annerledes.
– Mange av dem er velutdannete, hadde gode jobber der de kom fra og hørte derfor til overklassen i sine hjemland. Nå kommer de her på flukt fra krig, og blir derfor også en påminnelse om at all følelse av sikkerhet er en illusjon og at det samme kan skje med oss. Med et sitat fra Bertolt Brecht, så er de budbærere av dårlige nyheter.
Men det er noe vi helt overser i vår frykt for fremtiden, mener Zygmunt Bauman.
I virkeligheten er vi alle gjensidig avhengige av hverandre og har alltid vært det. I dag ser vi det helt konkret fordi vi selv, kommunikasjonen vår og ideene våre er grenseoverskridende, og intet menneske, land eller område kan gjøre noe uten at det påvirker andre.
– Ulrich Beck sa det fint like før han døde, at den helt store selvmotsigelsen i dag er at vi allerede er kastet inn i en kosmopolitisk verden, men vi har ennå ikke begynt å utvikle en kosmopolitisk bevissthet. Utfordringen er med andre ord ikke ny. Helt fra vi var samlere og jegere – og skapte den første overgang fra den primitive flokk til en stamme og senere til en stat, et imperium eller en union – har det handlet om en overgang fra det vi kjenner til ideen om et fellesskap. Se på Danmark for eksempel. Du kommer jo aldri til å møte alle dansker. Nasjonalstaten er også en abstraksjon. Og for britene er selv den europeiske identiteten åpenbart en for stor abstraksjon, sier Bauman som selv hadde håpet på et fortsatt ja til EU-medlemskap i Storbritannia.
LES MER: En materialists bekjennelser
Unik mulighet
– Hver gang vi har utvidet fellesskapet, har vi inkludert nye mennesker, men samtidig har vi ekskludert andre. Inkluderingen har bestått i å utpeke en felles Annen, en felles fiende. For første gang har vi imidlertid nå muligheten til å gjøre noe annet: Hvis vi vil oppnå en kosmopolitisk bevissthet, må vi integrere uten å atskille eller ekskludere. Det har vi aldri gjort før.
– Men i stedet for å se på dette som en ny mulighet, opplever vi et ønske om å vende tilbake. Der det før fantes utopister med forestillinger om en bedre framtid, er Utopia i dag avløst av Retropia der man gjør seg forestillinger om en bedre fortid og ønsker seg tilbake. Det ser du for eksempel svært tydelig i den politiske retorikken i dag.
I sin siste bok skriver Zygmunt Bauman blant annet at «menneskeheten er i krise - og det finnes ingen annen utgang på krisen enn menneskelig solidaritet». I en tid hvor individet føler seg truet på egen overlevelse og eksistens, har menneskeligheten, solidariteten og moralen vanskelige kår. Gjennom sin tenkning har Bauman derfor også vært opptatt av å finne fram til et forslag om en etikk i en tid hvor flyktige relasjoner, usikkerhet og frykt preger mange menneskers hverdag.
– Tidligere fantes det nedskrevne forbud og regler slik vi kjenner dem fra Bibelen. Senere kom opplysningsfilosofer som Immanuel Kant og fremhevet fornuften som den menneskelige garanti for moralske imperativer. Personlig mener jeg imidlertid at det er tenkere som franske Emmanuel Levinas og danske K. E. Løgstrup som er de største moralfilosofene. De peker begge på at moralen er irrasjonell. At den ikke er gitt på forhånd, men at det hele tiden er opp til den enkelte å forholde seg til hva som i den gitte situasjon er det etisk riktige å gjøre.
Kongstanke
– Løgstrup snakker om en uttalt fordring, at vi godt vet at det er noe vi bør gjøre, men at vi ikke kan finne det som en nedskrevet lov eller fasit. Og Levinas snakker om at fordringen blir tydelig når du står ansikt til ansikt med Den Andre. Men at det så er opp til deg selv å åpne den eller utfolde den. Slik jeg ser det, betyr derfor det å være moralsk ansvarlig at du selv tar ansvaret for din egen moralske ansvarlighet.
Det har alltid vært en av Zygmunt Baumans kongstanker at vi konstant må fortsette med å stille spørsmål. Både ved vår egen dømmekraft, moral og menneskesyn, men også på et overordnet samfunnsmessig plan. At vår oppgave, og særlig sosiologiens oppgave, er å forhindre at den utspørringen stopper eller når fram til en tro på at det endelige svar er funnet.
– Jeg ser heller ikke historien som en fremadskridende prosess, men som en pendel. Og pendelens svingninger har med menneskelivets helt store ambivalens å gjøre, nemlig forholdet mellom sikkerhet og frihet. Verden er ganske enkelt skapt slik at du kun kan få mer av det ene ved å avgi noe av det andre. Hvis du vil ha mer frihet, må du gi fra deg noe sikkerhet, og vil du har mer sikkerhet, må du avgi frihet.
– Da Freud skrev om «Das Unbehagen in der Kultur» i 1930, mente han at mange av våre problemer skyldtes at vi hadde avgitt for mye av vår frihet for å oppnå større sikkerhet. I dag tror jeg han ville si det motsatte. At vi i de siste 50 årene har forsøkt å fjerne så mange regler og begrensninger som mulig i jakten på mer frihet, men at denne friheten har hatt en pris.
LES MER: Hyperintellektuelt forsvar for Gud
Pendelen svinger
Den prisen beskriver Bauman blant annet i sin nye bok som en privatisering av usikkerhetene ved den menneskelige eksistens, hvor ansvaret for å takle dem er lagt over på det enkelte individs skuldre.
– Men jeg tror vi er ved et vendepunkt nå hvor pendelen svinger den andre veien og flere kanskje er modne og klare til å gi fra seg noen personlige frihetsrettigheter for å gjenskape noe av den tapte sikkerhet. Ikke forstått som personlig sikkerhet fra kriminelle, immigranter eller andre, men eksistensiell sikkerhet, sier Zygmunt Bauman.
Oversatt av Arne Guttormsen