Setter Paulus og Marx i tospann

I arbeidet med en ny oversettelse av Karl Marx’ kjente skrift, har Leif Høghaug skjelt til de norske oversettelsene av Paulus.

– Temperamentet i språket er gjenkjennelig. Marx og Paulus har en felles litterær klangbunn som er påtagelig, mener Leif Høghaug.

Når Paulus bygger opp under et argument, legger han ifølge Høghaug først premisser som han deretter går imot.

– Slett ikke! sier Paulus og går i kritisk dialog med påstanden. Marx er som et litterært ekko: – Gar nicht! Marx bestrider de vedtatte sannhetene han vil bekjempe, forteller oversetteren.

Han ble kjent med Paulus før Marx. Historien om Paulus var der fra tidlig barndom, og Marx kom ikke lenge etter.

– Jeg så sammenhengene i hvordan de begge stilte de helt store spørsmålene – og hadde ambisjoner om å skape noe nytt og stort. Men det var store brytninger rundt dem og ideene ­deres. Rundt Marx var det manifester i hytt og pine, og Paulus hadde sterke konkurrenter. Det var ikke gitt at akkurat de to navnene skulle bli så store stolper i historien vår, mener Høghaug.

Hvis Marx og ­Paulus møtes i himmelen, har de mye å snakke om, sier oversetter Leif Høghaug.

Nytt og universelt

Han mener at begge står for noe nytt og universelt, og de har vågemot og ­intellektuell kraft som støtter opp under det budskapet de vil ha frem. Marx står i en kontekst der nye tenkesett er under utvikling, men mener den kommunistiske litteraturen tar feil, at argumentene ikke holder. Derfor skriver han sitt manifest.

– På samme måte blir Paulus etter sin dramatiske ­Damaskus-omvendelse en sentral skikkelse­ i etableringsfasen av en helt ny trosretning. Han kommer i tilsvarende opposisjon og blir ­politiker i en situasjon der det var splittelse blant de første kristne. Som i den kjente konflikten på møtet i Jerusalem i år 50, der ­uenigheten mellom Paulus og Peter uttrykkes i forskjellig syn på omskjæring. Her irettesetter Paulus sin trosfelle for ­inkonsekvens i argumentasjonen, og gjennom politisk kunst kommer de til et kompromiss, forteller Høghaug.

Oversetteren påpeker Paulus’ politiske rolle i starten av den totusenårige historien vi alle kjenner.

– De valgene Paulus tok da, var selvfølgelig helt avgjørende for religionen som siden har preget store deler av verden. Han spør ikke etter jøde eller greker, han går fra det lokale og ut i det universelle. De smålige, provinsielle tankene forkastes og han meisler ut et universelt argument. Slik Marx avslutter sitt manifest med å oppfordre: «Proletarer i alle land – forén dere!» Fra et rent filosofisk perspektiv er det utbytterikt å lese Marx og Paulus parallelt, mener Høghaug.

MIN TRO: Marx og Messias

Økende interesse

Under litteraturstudiene ble han gledelig overrasket over hvor sterkt samtidige filosofer interesserer seg for Paulus, som franske Alain Badiou med boken St. Paul – grunnlegger av universalismen.

– Badiou har fortid som ­maoist. Jeg tenker meg at han og hans samtidige hadde sin Damaskus-opplevelse når de fikk Maos Lille røde i hendene i 1966. Det snudde opp ned på deres verden. Dagens filosofer har lite til felles med trosaspektet hos Paulus, men de innser at det han bygget opp, har hatt en viss suksess. Og de er genuint opptatt av metodene og modellene han brukte for å utbre sine nye tanker og ideer. Blant dagens ­filosofer har Paulus status på linje med Platon og Aristoteles, sier Høghaug.

Marx hadde også lest sin Paulus.

– Selv om han forkaster religion, kommer han fra en protestantisk oppvekst og det religiøse er bakteppe for hans tenkning. Han hadde sine brytninger med samtidens teologer, men hadde et språk som var til forveksling likt med dem. Hovedforskjellen var selvfølgelig den materielle virkeligheten som Marx la som betingelse for sine ideer, sier Marx-oversetteren.

– Var Paulus kommunist?

– Ja, hvis vi forfølger Marx' tanker om hva kommunisme skal være, kan vi godt kalle ham det. Marx var opptatt av enkeltindividet – som forutsetning for å skape noe kollektivt. Marx' tanker om den enkelte er sterkt underkommunisert i vår forståelse av ham. De statene som har prøvd ut kommunismen – og endt opp i grusom­heter – har ikke lagt til grunn det Marx sier om at ingen kan eie et annet menneske. I kapitalismen blir mennesket arbeidskraft og vare, mens Marx understreker at enkeltindividet skal eie seg selv, sier Høghaug.

TEKSTVERKSTEDET: Paulus koser seg med egen svakhet

Sentralkomiteen

Oversetteren mener at kapitalismen i dag er i ferd med å sprenge seg selv.

– Manifestet fra 1848 er minst like aktuelt i dag, når kapitalismen er blitt til en religion som vi må bekjempe, sier Høghaug uten å skjule en politisk agenda.

Den nye oversettelsen av Det kommunistiske partis manifest utgis av en gruppe som kaller seg Sentralkomiteen, og er et idealistisk prosjekt.

– Vi ønsker å påvirke, dessuten er det stor litteratur som har noe å si oss i dag, sier Høghaug.

– Har de to ruvende skikkelsene Marx og Paulus et felles budskap?

– Jo mer jeg leser av dem, desto mer relevant blir det å sidestille dem. Sjangermessig står de nær hverandre og de deler analytisk evne og retorisk briljans. Begge våger det radikale spranget og bryter med tradisjon, lover og forordninger – for å etablere et sant, universelt budskap. Hvis Marx og Paulus møtes i himmelen, har de mye å snakke om!

LES OGSÅ: Misjonæren fikk endelig komme hjem til sin andre hjemby

Paralleller

Jorunn Økland er teologiprofessor og har forsket på Paulus. Hun ser det relevante i å sidestille Paulus og Marx.

– Når man trekker de lange linjene, står de i en felles tradisjon, den jødiske messianismen. Mange mener Marx’ sterke religionskritikk bunner i den konflikten han opplevde som ung. Med sin jødiske bakgrunn måtte familien foreta en pragmatisk konvertering til kristendommen for å overleve. Når han snakker om religion som opium for folket, anerkjenner han samtidig kraften den står for. Han bruker flere bibelske referanser som retorisk virkemiddel, sier Økland.

Hun ser likhetene mellom Marx og hva han mener den kommunistiske revolusjon bør bli – og Paulus’ rolle som gründer og misjonær i en tidlig fase av kristendommen.

– Både Marx og Engels studerte kristendommens tilblivelse, for å lære av hvordan den etablerte seg som en ny bevegelse. Begge bevegelsene er uttrykk for noe felles – som et behov som tilhører massene. Å påpeke Marx’ rolle som litteraturkritiker er et stort poeng, og jeg ser også opplagte paralleller mellom hans og Paulus’ temperamentsfulle språk. Og de dype analysene og den avanserte retorikken har de felles, sier hun.

LES OGSÅ: Frimerkesamler vil bli best på Paulus – men norske merker med kristent motiv har blitt borte

Marx og Engels

Hun påpeker at Engels har den historiske dybde­forståelsen, mens Marx har den litterære kraften og formuleringsevnen.

– Det er riktig at både Paulus og Marx tar utgangspunkt i enkeltindividet, samtidig er det vanskelig å forstå det i vår ­referanseramme, som er preget av individualisme. Paulus ­tenker seg at han er en del av noe ­større – Kristi kropp, og Marx representerer den store massen av arbeidere i alle land. Den ene gruppen samles rundt nattverdbordet, mens den andre stormer barrikadene. Men begge vektlegger at den enkeltes frihet – og ansvar – er grunnlag for det som fører videre inn i den kollektive tenkningen, sier Økland.

– Begge er utopiske tenkere, og det er en krevende øvelse å ha fokus på den enkeltes ukrenkelighet samtidig som man tar hensyn til en stor gruppe, sier hun.

Hun bekrefter økende interesse for tankegodset fra Paulus i dagens filosofiske fagmiljøer.

– Det som interesserer hos Paulus er det vi kan kalle revolusjonens øyeblikk, der noe helt nytt springer frem og får rotfeste. I vår desillusjonerte, post-kommunistiske periode kan vi vel også si at filosofene har forlatt Marx – og funnet Paulus i stedet.