– Min drømmearena for kammermusikk

– Jeg gleder meg, men er også veldig spent. Da jeg kom til Risør­festivalen var det til dekket bord, nå skal alt skapes fra grunnen av. Mye skal på plass de siste dagene, men den rammen Baroniet i Rosendal gir er fantastisk. Naturen, suset fra 350 års historie, den fine parken og nå en helt ny konsertsal på den gamle låven gir til sammen en helt unik arena for kammermusikk, forteller Andsnes.

Han har gjort sommerkonserter i den røde sal på Baroniet ­siden han var 22 år gammel, og regner det som ett av de mest intime konsertarenaene han har spilt i. På samme måte som Risør­festivalen og Festspillene i Bergen er det blitt et ankerfeste i hans musikalske karriere.

LES MER: Andsnes med egen festival

Låve

– Åpningskonserten blir også ilddåpen for den helt nye konsertsalen. Sauene er kastet ut og på låven vil det sitte 460 mennesker som jeg tror vi skal gi store, musikalske opplevelser, forteller han og legger ikke skjul på et høyt ambisjonsnivå.

Den langstrakte låven er en utfordring akustisk.

– Vi tar i bruk helt ny teknologi gjennom et digitalt-akustisk anlegg. Jeg var i utgangspunkt skeptisk, men systemet har ­totalt forandret mitt forhold til hva man kan skape av lyd ved hjelp av elektronikk. Mitt første møte med teknologien var på åpningskonserten i Fosnavåg kulturhus. Poenget er at det lages et lydbilde som du ikke tenker over er behandlet digitalt. Det er som å gå inn i en naturlig akustikk, elektronisk foredlet uten at du merker det, forteller han begeistret.

Med seg har han et sterkt knippe norske og internasjonale­ ­artister, musikere han selv setter stor pris – og har valgt fra øverste hylle.

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA

Naturen, suset fra 350 års historie, den fine parken og nå en helt ny konsertsal på den gamle låven gir til sammen en helt unik arena for kammermusikk.

Leif Ove Andsnes

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA

LES OGSÅ: – Festivalen har vært en hjørnestein i livet mitt, sier Andsnes

Stjernelag

– Vilde Frang, Guro Kleven Hagen, Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og ­Eivind Holtsmark Ringstad er eksempler på norske strykere som tross ung alder allerede er etablerte og ettertraktede solister.­ De er blitt så mange at vi faktisk må ha en ekstra bevissthet om å gi dem plass på våre egne arenaer, mener han.

Tema for festivalen er 1828 – Franz Schuberts siste leveår. Alle konsertene har ett Schubert-verk fra dette året. Han hadde en enorm produksjon de siste ­månedene av sitt liv, blant annet Strykekvintetten og de tre siste pianosonatene som er bautaer i det repertoaret.

– Det finnes en rekke romantiske myter rundt hans sykdom og vei mot døden, det er kanskje blitt litt mye fokus på angst og dødsbevissthet. Vi snakker også om en epoke der man dyrket ­melankolien. Mytene stemmer ikke helt, faktum er at han tok timer i kontrapunkt helt til det siste – det ligger et visst fremtidshåp i det. Schubert vekslet alltid mellom lys og mørke – store dybder­ og sterke lengsler. Men selv i dødsåret er det et spenn mellom desperasjon og lykkerus – og ikke minst undring. Mens Beethoven tar tak og har et klart mål, flyter Schubert av gårde som en bekk der du møter små ­mirakler underveis. Schubert­ sniker seg under huden på en helt ­annen måte enn ­Beethoven, forteller Andsnes.

LES OGSÅ: Andsnes og Trio Mediæval på New York Times sin liste

Lengsel

– Jeg opplever stadig å bli hypnotisert av undring over Schuberts univers. Hans sterke lengsler understrekes i hans eget utsagn: – Der jeg ikke er – er jeg lykkeligst! Robert Schumann snakket om «himmelske lengder» i musikken hans, og pianisten Alfred Brendel beskriver uttrykket som søvngjengeraktig.

Andsnes skal selv fremføre Schwanengesang sammen med barytonen Matthias Goerne.

LES OGSÅ: Bergensfest til siste tone

– Navnet på verket var ikke hans eget, men passer absolutt. Denne musikken utgjør noe av det flotteste – og mest fortettede­ jeg vet om av sanger. Her er Schubert forut for sin tid. «Dobbeltgjengeren», med tekst av Heinrich Heine, fremstår som et ekspresjonistisk Munch-Skrik. Min pianistkollega Andras Schiff sier at denne sangen alene har mer drama enn alle Wagners operaer til sammen. Det sier sitt.

Samtidsuttrykket er representert ved Jörg Widmann og John Harbison.

– Den delen av programmet henspeiler også på Schubert. Harbisons pianokvartett Hallusinasjoner er en fantasi over Schuberts dødsdag og Widmanns Idyll og avgrunn er svevende – og veldig Schubertsk, sier Andsnes.