– Jeg er beskyldt for å ville stoppe ytringsfrihet for religiøse. Det er absurd og selvfølgelig helt feil, sier Marianne Sunde om hvorfor hun skrev leserinnlegget «Fri oss fra religiøst preik» i Aftenposten tidligere denne uka.
Hun syntes Aftenposten krysset en grense da de publiserte biskop Per Arne Dahls tekst i etterkant av Nice-terroren på kronikkplass, og mener at det like gjerne kunne ha vært en preken. I tillegg mener hun avisa gir mye spalteplass til få, utvalgte religiøse stemmer.
– I åtte år har for eksempel Espen Ottosen og Mohammed Usman Rana blitt betalt for å tenke høyt med seg selv. På denne måten får de stor definisjonsmakt. Jeg savner et mangfold av kristne og muslimske stemmer som filosoferer og setter et mer kritisk søkelys på den plassen religion har fått.
Hun reagerer også på at ungdomsspaltene har vært preget av mange unge, religiøse stemmer.
– Sist uke var det en som oppfordret leserne til å be for IS i en overskrift over en hel side. Det er fint at ungdom engasjerer seg mot urett i verden og har tro på bønnens kraft, men jeg synes det tar litt av i Aftenpostens redaksjon.
LES OGSÅ: – Pressen kan overdrive religionens relevans
Korsfareren i Aftenposten
Knut Olav Åmås var kultur- og debattredaktør i Aftenposten fra 2006 til 2013. Han er en av de som har vært med på å gi religion mer oppmerksomhet.
– Da jeg begynte i Aftenposten, prøvde jeg å bryte med den sekulære ensidigheten som hadde dominert norske medier, og gjort dem uegnet til å forstå og kritisere religion som samfunnsfenomen og makt, sier Åmås.
Han begynte derfor å trekke inn religiøse stemmer, blant andre Bushra Ishaq, Mohammad Usman Rana, Maria Fongen og Espen Ottosen. Ifølge Åmås ble behovet for å kritisere religion ekstra prekært fra starten av karikaturstriden i 2005/2006.
– Religioner har svært mye makt, både sosialt, kulturelt og mentalt. Kirken er dessuten en viktig seremonimester for brede lag av befolkningen, det så vi blant annet i forbindelse med 22. juli. Sekulært ensidige hovedstadsmedier har også i noen tiår underspilt hvor viktig lekmannslutheranismen og katolisismen er blitt i Norge.
– Er det en fare for å overdrive fokuset på religion, spesielt i politiske saker der religiøst forankrede argumenter har mindre relevans?
– Ja, norsk integreringsdebatt er tidvis i ferd med å bli en monoman debatt om Islam og muslimer. Det holder ikke. Det er veldig mye med integrering som ikke har med religion å gjøre. For å kunne kritisere religion, trenger vi å hente inn religiøse stemmer som hjelper oss til å forstå den innenfra. Sundes posisjon om at religion er en privatsak har nok noen tilhengere, men det er umulig å forstå og kritisere religion som sosial og politisk makt hvis religion ikke skulle være medietema, sier han.
I dag er Åmås direktør i Fritt Ord, og mener alle søknadene stiftelsen mottar om støtte til religiøse prosjekt, vitner om at religion er en samfunnskraft på godt og vondt.
LES OGSÅ: Pilegrimstur ble fineste sommerferie for ikke-troende Åmås
Mer religion
Dagbladets Martine Aurdal støtter Åmås i at religiøse krefter ikke blir borte, bare vi overser dem.
– Vi lever i en tid da polariseringen øker, og religion er en viktig del av folks liv og spiller en rolle i mange samfunnsspørsmål. Kunnskap om religion er viktig for å forstå samfunnet. Selv vi som vil ha et skarpt skille mellom religion og politikk, må anerkjenne at progressiv reform også kan skje gjennom teologi, sier Aurdal, som er debattredaktør i Dagbladet, en av Norges mest religionskritiske aviser.
Hun mener at en må gå inn i de teologiske prinsippene for å bekjempe meningene. Hun er uenig med Sunde i at det er irrelevant å høre på religiøse stemmer som Ottosen og Usman Rana, fordi det åpner opp for motinnlegg.
– Vi må synliggjøre at religiøse påbud, som for eksempel hijab, kan tolkes ulikt blant muslimer.
– Hvor går grensene for Dagbladet når det gjelder hva dere kan publisere?
– Det har jeg grublet mye på. Jeg har kommet til at religion er viktig, men jeg er forsiktig med ren forkynnelse. Teksten til Per Arne Dahl i forbindelse med Nice-terroren nærmer seg dette, sier Aurdal.
Hun presiserer at de aldri lar innlegg forbli uimotsagte, og trykker alltid et motinnlegg. Men mediene kan ifølge Aurdal ikke utelate religiøse stemmer når det er så mange av dem.
– Religiøst forankrede argumenter må frem når de er relevante for å belyse religiøs praksis som er politisk, sier hun, og legger til at det er en komplisert journalistisk øvelse å publisere religiøst stoff på en klok måte.
LES OGSÅ: Hallgeir Reiten trekker anmeldelsen mot Dagbladet
Definerer virkeligheten
Marianne Sunde er enig med Åmås og Aulie i at vi må ha kunnskap for å forstå religion, men savner mer kritisk vurdering i redaksjonene av hva som blir meningsdannende.
– Det mediene trykker, former opinionen. Når Aftenposten fokuserer overdrevent på religion, bidrar det til å styrke enkelte religiøse krefters rolle i samfunnet.
Hun vil selv ikke fortelle hva slags livssyn hun har, men reagerer på at hun blir omtalt av andre som ateist og sekulær.
– Jeg har ikke sagt hvor jeg står religiøst, fordi jeg mener det er en privatsak. Men det er pussig at folk antar at jeg ikke er religiøs, bare fordi jeg kritiserer mediedekningen av religion.
LES OGSÅ: Advarer mot overdose religion i media