En skitten kjeller har blitt gjort om til et sykehus. Veggene og gulvet er flekkete av blod fra krigsofre. Det lukter svette, medisiner og gammelt blod. En liten, forbrent gutt på tre år blir brakt inn. Legene er travle, de er ikke å finne. Alene i rommet blir gutten liggende, sammen med ham er den svenske fotografen Niclas Hammerström. Det er krig i Syria. Hammerström er i Aleppo for å ta bildene.
Et bilde av en liten guttekropp i en rød t-skjorte, som blir skylt i land på den tyrkiske stranden Bodrum blir publisert. Frem til da hadde man snakket om flyktningkrisen i 2015 i statistikk og tall.
– Debatten rundt flyktningkrisen var iskald frem til da. Men bildet av Alan Kurdi som lå død på stranden, endret retorikken, forteller Hammerström.
En gryende morgen i september gikk tre år gamle Alan Kurdi sammen med sin fem år gamle storebror Ghalib, moren Rehana og faren Abdullah, ombord i en oppblåsbar gummibåt med plass til åtte mennesker. Det var 16 personer om bord. De skulle flykte over Middelhavet. Faren Abdullah var den eneste som overlevde.
LES OGSÅ: Her er flyktninger en vinneroppskrift
Empati
Professor ved Senter for krisepsykologi, Atle Dyregrov, sier at vi alle har et forhold til barn og det påvirker hvordan vi reagerer når vi ser barn i nød.
– Det rører ved hjerterøttene våre på en annen måte når vi ser et bilde av et barn som lider, enn når vi ser voksne, forteller Dyregrov.
Han forklarer det med at alle mennesker har et forhold til barn. Alle har vært barn selv. De fleste har eller kjenner barn. Da er det lett å identifisere seg med og kjenne medfølelse for barna vi ser. Vår empati stimuleres av gjenkjennelse. Når vi ser bilder av barn som lider, så treffer det strenger i vårt indre. Voksne aktiverer ikke empati på samme måte.
Han forteller også at barna setter i gang det biologiske tilknytningssystemet. Voksnes omsorg vekkes av lidende barn for å sikre artens overlevelse. Dette skjer uavhengig av hvor i verden vi måtte befinne oss.
– Det er for eksempel ingenting som er vanskeligere for profesjonelle hjelpere å møte enn døde eller sterkt skadede barn. På tvers av kulturer reagerer vi sterkt når vi ser et barn i nød, sier Dyregrov.
Et annet bilde som vekket stort engasjement for flyktningkrisen, var av eritreiske Elyad Dawit. En fisker bar den seks år gamle gutten opp av båten på øya Rhodos. En vannstripe renner fra selbulua han har på hodet. Da bildet ble tatt pustet han fortsatt svakt. Elyad Dawit døde senere av påkjenningene fra flukten over Middelhavet.
LES OGSÅ: Se Vårt Lands bilder fra 22. juli og minnemarkeringer i dagene som fulgte
Krigsjournalisten
I Aleppo i Syria er det farlig å være vestlig. Hammerström og hans journalistkollega må være i konstant bevegelse og kan ikke være et sted lenger enn i en halvtime. Angiverne til regimet er overalt.
Hammerström startet sin karriere i 1993 da han skrev kontrakt med den svenske avisen Aftonbladet som deres fotograf i USA. Han har dekket hendelser som terrorangrepet på tvillingtårnene i New York, bombingene i Oklahoma og utallige konflikter. November 2013 ble han og hans kollega Magnus Falkehed kidnappet i Syria og holdt i fangenskap i seks uker. Hammerström fikk blant annet en skuddskade i benet etter et fluktforsøk.
– Jeg har det fint nå. Men kidnappingen gjorde at jeg i dag snakker mer åpent med min familie om de opplevelsene jeg har vært igjennom på krigsreisene mine, forteller Hammerström.
LES OGSÅ: Disse barna kan få bli, mens foreldrene kastes ut av Norge
Hammerström har ikke alltid vært krigsfotograf. I starten var han sportsjournalist og har dekket sportshendelser som fotball VM i 1994, Sommer-OL i 1996 og en rekke av boksekampene til Mike Tyson. Etter OL i Salt Lake City bestemte han seg for å legge kameraet på hylla og startet en familiebedrift. Familien produserte og solgte hjelpemidler for funksjonshemmede. Så solgte han bedriften og var hjemmeværende pappa ett år. Da våknet trangen til å fotografere igjen. I 2011 startet han opp som frilansfotograf.
– Det er et indre driv til å fortelle historier. Håpet er å få folk til å bry seg om menneskene som må leve i krig, forteller Hammerström.
Utøya
I 2012 vant Hammerstrøm 2. premie i verdens største fotokonkurranse, World Press Photo, for sin bildereportasje fra Utøya 22. juli. I serien ser man også ofrene. Bildeserien skapte en stor debatt om den norske pressedekningen av hendelsen. Den danske bilderedaktøren i Politiken, Thomas Borberg, kritiserte norske medier for ikke våge å publisere bilder av ofrene på Utøya.
Dyregrov påpeker at de døde har krav på respekt. Samtidig forstår han hvorfor bildene må tas.
– Det er et vanskelig moralsk dilemma. På den ene siden handler det om at grusomheter må dokumenteres for å gi oss kunnskap om konfliktene og lidelsene rundt oss. Samtidig virker lyd og bilde veldig sterkt på oss mennesker, forteller han. Det er slike sterke inntrykk som kan gi gjenopplevelser senere.
Dyregrov forteller at han har møtt pårørende som har blitt opprørt over å se bilder som kun viser skoene til den de har mistet. I motsetning til sanser som lukt og berøring, trenger ikke lyd og bilde en ytre stimuli for å igangsette reaksjoner. Vi kan få påtrengende minner av bilder vi tar inn av lidende barn.
– Det er ingenting vi reagerer så kraftig på som når vi ser et barn lide, sier Dyregrov.
Hammerström har sett mennesker lide i krigssoner som få av oss kan forestille oss. Han forteller at han alltid forsøker å vise så mye respekt som mulig overfor dem han fotograferer, men at det er en vanskelig balansegang.
LES OGSÅ: Terrordekningen kan gjøre oss handlingslammede og unyanserte
De ikoniske bildene
I 1972 var det bildet av ni år gamle Kim Phuc i Vietnam som rystet verden. Bildet av jenta som rev av seg klærne mens hun flyktet fra napalmbombene er det første mange av oss tenker på når det er snakk om bilder som endret verden. Fotografen Nick Ut har fortalt i intervjuer i ettertid at Phuc ropte «For varmt, for varmt» mens hun løp skrikende fra bombene. Det sies at den jevne amerikaner fikk øynene opp for grusomhetene som ble begått på sivile i Vietnamkrigen som følge av det bildet. Krigen tok slutt seks måneder etter at bildet ble tatt.
Hammerström forteller at krigsreisene også er en påkjenning.
– Selv om jeg også kjenner på gråten når jeg ser grusomhetene så kan jeg ikke gråte. Jeg må skille mellom hvem jeg er som profesjonell fotograf og hvem jeg er som privatperson, forteller Hammerström.
I 1993 publiserte New York Times bildet av en utsultet jente i Sudan med en ventende gribb bak seg. Sudan var i sin andre borgerkrig og preget av sterk hungersnød. Fotografen Kevin Carter skal ha stått i 20 minutter og ventet på å ta bildet av den avmagrede jenta. Bildet skapte en debatt på 1990-tallet hvorvidt fotografen skulle ha grepet inn og hjulpet jenta. Magasinet fikk så mange henvendelser at de til slutt kom med en uttalelse om at jenta hadde kommet seg til en matstasjon, men de ikke visste om hun hadde klart seg. Carter vant Pulizer-prisen for bildet det påfølgende året. To år senere tok fotografen livet av seg og skal blant annet ha skrevet at han ikke ble kvitt minnene av de utsultede barna.
Som psykologspesialist har Dyregrov møtt mange mennesker som har mistet sine kjære. Han forteller at det å overleve sitt barn er det verste et menneske kan oppleve. Selv om man kan bygge seg et godt liv i etterkant av å ha mistet sitt barn, blir livet aldri det samme. Sorgen endrer en og følelsen av meningsløshet kan bli overveldende. Dette forklarer Dyregrov med at det å miste et barn snur livsbanen på hodet. Å overleve sitt barn føles unaturlig.
LES OGSÅ: Korleis kan Gud sjå på dette? tenkte rettsmedisiner Torleiv Ole Rognum etter Utøya-massakren
Aleppo
Hammerström står inne i den skitne, blodflekkete kjelleren som nå fungerer som et sykehus. For noen måneder siden hadde de et stort sykehus i dette området i Aleppo, men det ble bombet. Medisinsk personell og pasienter ble drept. Nå holder de til i et vanlig hus fordi det er tryggere.
Det er rolig når Hammerström først kommer inn på sykehuset. Men så skjer det noe. En mengde pasienter kommer inn. Den siste av dem er en tre år gammel gutt på en båre. Leger og sykepleiere løper rundt for å pleie de sårede. Alt går fort. I fem minutter er Hammerstrøm alene med gutten som minner ham om hans egen sønn. Men dette barnet har løse hudfiller over hele ansiktet og kroppen. Overhuden er kun en svart, tynn, forbrent hinne over det som har blitt til rosa og hvite brannsår. Øynene er hovne, det ene halvlukket. Tårene er der, men han gråter ikke. I det åpne øyet ser man at han har grønnbrune øyne. Hammerstrøm tar opp kamerautstyret. Tre år gamle øyne ser rett på Hammerstrøm og kameraet mens bildet blir tatt. Gutten ligger på siden og holder den ene hånden opp. Lubne barnefingre med fillete hud. Den lille hånda strekker seg etter fotografens hånd og tar et tak i en av Hammerstrøms fingre. Og holder den fast.