Denne artikkelen er skrevet av Asle Jøssang
Det er mange år siden nå, men jeg husker det som om det skjedde i går; den gang jeg ble utfordret av en indianerkvinne i Bolivia. Hun så på meg med et oppgitt blikk og sukket: «Ay, gringito» – du skjønner bare ingenting!
Det jeg ikke skjønte, var at sjelen til hennes avdøde mor romsterte oppunder taket om nettene og pønsket ut hvem i familien hun skulle ta med seg inn i døden. Det var fordi hun ville hevne seg. Hun var tydeligvis ikke fornøyd med alle ritualene familien hadde gjennomført i forbindelse med hennes død.
Dette er noe sprøyt, tenkte jeg, og forsøkte å trøste kvinnen med noen alternative, og etter min mening bedre forklaringer. Som at lydene kanskje bare skyldtes vinden som rusket i takplatene. Men nei.
LES OGSÅ: Kulturministeren kan ikke pålegge imamer å snakke norsk
Jeg var misjonæren som var kommet for å gi befolkningen i landsbyen Acacio en bedre tro, ja, den riktige gudstroen. Isteden fikk jeg noen dyrekjøpte lærdommer om hva religion er og gjør i folks liv. Og om hvordan en må å gå frem dersom en fortsatt mener å ha noe verdifullt å tilby.
Sammevevd
I vårt sekulariserte samfunn i Norge er gudstro og religion blitt noe som holdes adskilt fra andre deler av samfunnslivet. Selv om både juss og økonomi og politikk har rot i verdimessige forhold hentet fra kristendommen, har ikke soknepresten noe med å skrive ut verken medisinske respekter eller å søke Guds råd om hvor idrettshallen skal bygges.
Religionsfrihet er opplagt fordi religion ikke lenger har noen kvalifiserende følger for borgerskap og deltakelse i samfunnssystemet.
Mange andre steder rundt om i verden er det ikke slik. I Acacio var det umulig å skille mellom åndelige og materielle forhold i livet. Der er religion en del av det meste som foregår i samfunnet.
LES OGSÅ: Human-Etisk Forbund fortsetter kampen mot statskirke
Metoden fra misjonsskolen om å nærme seg andres religion ved å studere trosinnhold og ritenes religiøse hensikt hjalp ikke stort. Det var en intellektualisert tilnærming, som antropologen Talal Assad kritiserer for å være formet av vestlig dualistisk tankegang.
Sosial samhandling
Det forløsende grepet for å komme på sporet av religionens mange ansikter, ble å fokusere på hva religion gjør i folks liv. Hvor den forekommer den og hvorfor. Det hjalp å «plassere» religion i det sosiale livet, å møte den i form av sosiale begivenheter. Det karakteristiske ved sosial samhandling er at uansett hva som er det viktigste motivet, skjer det andre ting samtidig.
Den årlige fiestaen for skytshelgenen Tata Extaltació i Acacio hadde primært en religiøs begrunnelse. Men det å møtes for å bekrefte samhørighet og tilhørighet til bygda var også viktig. Sponsing av festen, med store utgifter til mat, drikke, musikk og fyrverkeri, var en prestisjesak som senere kunne veksles om til politisk støtte ved det neste valget til kommunale verv. Mange hushold tjente etterlengtede penger på å leie ut husly til tilreisende. Og så videre.
Et kraftig lim
Selv i sektor- pregede samfunn som det norske, kommer det flerfunksjonelle perspektivet til syne. Leseren kan selv forsøkte å tenke på julefeiringens mange funksjoner i samfunnet. Ulike sider ved feiringen har ulik betydning for folk. De ulike interessene forsterker hverandre innbyrdes og gir samlet sett drahjelp til å vedlikeholde skikken.
Av oppholdet i Acacio lærte jeg noen viktige ting om hvorfor religion utgjør en kraftig og seiglivet realitet i folks liv. Stikkordet er primærsosialisering. Religion læres og tilegnes i en emosjonelt nær og trygg kontekst hvor man er omgitt av menneskene som betyr mest i ens liv. Dette gir gode vekstforhold for at det man lærer og tilegner seg oppleves som normalt og troverdig; ja, så selvfølgelig at utenforstående som måtte nøle får beskjed om at de ikke har skjønt noen ting!
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
Kulturell og religiøs læring smelter sammen med bygging av identitet og opplevelse av tilhørighet. Viktigere enn hva man tror, er hvem man tror sammen med.
Et nytt miljø
Her kommer også økonomi inn i bildet. Mange samfunn der ute er fortsatt kollektivistisk organisert. Der hvor materielle forhold er enkle og begrensede, er folk avhengige av å hjelpe hverandre med arbeidskraft for å få alt til. Felles religion er med på å styrke samholdet og forsikre samarbeidet. Det er et kraftig lim.
Å komme inn i et kollektivistisk samfunn for å tilby en alternativ tro, var ikke lett. Et av de smarteste spørsmålene jeg fikk var: «Går det an å leve av å være en protestantisk kristen?»
LES HOVEDSAKEN: De er kristne og sterkt kritiske til islam. Der stopper likheten
Mannen tenkte på alt han kunne risikere å miste dersom han ble omvendt og ikke lenger kunne «stoles» på av de andre.
Vi sto overfor sekundærsosialiseringens utfordringer, som handler om å bli integrert i et nytt miljø, i dette tilfellet den lutherske forsamlingen. En persons omvendelse kan provosere «de etterlatte», som opplever seg stemplet som annenrangs.
Forankring
Å bygge et tillitsforhold til nye gruppemedlemmer kan ta tid. I ettertid ser jeg at vi burde vært enda mer opptatt av folks helhetlige situasjon. Frafall skyltes nok ikke bare at «Ordet falt på steingrunn».
Sekundærsosialisering er en sårbar prosess. Den mangler den trygge og langsgående forankringen som med realisme og ekthet bærer gjennom livets mange sider. Det kan være fristende å skynde på den nye sosialiseringen ved å intensivere varmen, entusiasmen og engasjementet.
Artiklene i Vårt Land om utbrente Jesus-ungdommer viser hva som lett skjer når sekundærsosialisering blir overopphetet.
Asle Jøssang er sosialantropolog og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen