Når Anne-Lise Ausland setter pennen mot papiret, blir 70 år borte på et øyeblikk.
«Å ja, selvfølgelig skal vi til farmor igjen – Lisa, Lisa, ropte mamma, ta på deg kåpen, nå drar vi! Ja, det er meg det – jeg heter Anne-Lise, men alle sa Lisa, og det er jo greit, for i min skoleklasse er det fire Anne-Liser, og da måtte vi liksom dele navnene».
– Historier blir ofte litt annerledes når de først er skrevet ned, enn når man bare sitter og prater, sier kvinnen bak teksten.
Her på Skovheim Allsenter er det blitt holdt ukentlige skrivekurs i fire år. Nå er flere av fortellingene fra beboerne blitt samlet i boken Det er jeg som har skrevet det.
LES MER: Måtte lage film for å bli skikkelig kjent med bestefar
Gjenkjennelige historier
78-åringen fra Oslo går nesten alltid tilbake til barndommens dal, når hun skal skrive historier med utgangspunkt i det dagsaktuelle emnet som skrivelæreren presenterer. Innledningen som er gjengitt ovenfor, har overskriften «Et navn». Etter 30 minutters skriving deler hun teksten med de andre kursdeltakerne ved å lese den høyt. Etter begeistrede tilbakemeldinger, er det deres tur til å lese det de har skrevet.
– Det er morsomt å få tilbakemeldinger fra skrivelærerne, som aldri retter på innholdet, men likevel kan gi oss gode litterære råd. Men også fra de andre deltakerne, som gjerne er på min alder eller eldre, og som kjenner seg igjen i tiden jeg skriver fra. Derfor er det så fint å høre deres historier også, sier Anne-Lise Ausland.
– Når vi skriver og snakker om ting vi har opplevd og tenker på, blir vi også kjent med hverandre på en ny måte. Dessuten er disse samlingene en fin måte å koble ut på, nesten som å komme inn i en annen verden, sier Ellen Levang Moen (87) fra Lillehammer.
LES OGSÅ: Slik er det å bli gammel
Like kreative som yngre
Oddgeir Synnes ved VID – Vitenskapelige Høyskole, Betanien i Bergen, var en del av en gruppe som tok initiativet til et tilsvarende skrivekurs for eldre i Bergen og Hordaland i 2000. Han tok senere doktorgrad i fortellinger fra 51 alvorlig syke mennesker i alderen 43 til 95 år.
Han kjenner til Kirkens Bymisjons prosjekt i Oslo, og synes det er flott at det fungerer så bra.
– Ut fra egne erfaringer, så overrasker det meg ikke. Eldre mennesker kan være like kreative som yngre, fordi kreativitet krever erfaring. Evnene våre trenger ikke å svekkes med årene. Dette har jeg også undervist både helsepersonell og prester om.
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
Synnes er opptatt av at man skal stimulere både eldre og syke – skriftlig så vel som muntlig.
– Når man ikke lenger greier å skrive, kan praten og samtalene ha en minst like viktig funksjon. Å få fortelle betyr mye, ikke minst å kunne vise andre sider av seg selv enn å være gammel, syk og til slutt døende. Aller viktigst viktigste i tekstene eller samtalene, er at deltakerne viser fram at de har vært viktige for andre mennesker og at andre mennesker har vært viktige for dem gjennom livet.
Fakta og fantasi
Forfatter og skrivelærer Kjersti Bronken Senderud (44) forteller at det viktigste ved disse kursene er å få deltakerne til å delta aktivt med så vel skriving som lesning og diskusjon.
– Slik kan de lære å ta språket i bruk på nye og egne måter. Vi har sett at særlig det å ytre seg i skrift, har stor personlig verdi for det enkelte menneske og dets plass i fellesskapet. Også i de tilfellene hvor det å skrive har vært en uvant måte å uttrykke seg på.
LES ELDREGARDEN: – Eg tok over garden som 19-åring og har slite der heile livet
Senderud debuterte med diktsamlingen Fremdeles i 1997, og har senere gitt ut flere diktsamlinger og en roman. Selv om dette ikke er et minnekurs, synes hun det er naturlig at deltakernes opplevelser gjennom et langt liv ofte blir utgangspunktet for det de skriver.
– De eldre får skrive om det de har på hjertet, gjerne med en blanding av fakta og fantasi. Og naturligvis i den litterære sjangeren de vil, sier Senderud.
Hun mener det de eldre skriver ikke er så ulikt det man finner hos skjønnlitterære forfattere, som ofte har relasjoner, landskap og indre bilder som referanse.
– På dette skrivekurset er vi mest opptatt av å bekrefte den enkeltes skriftlige uttrykk. Ved at vi fokuserer på kvalitetene og det særegne i den enkeltes tekst, får hver og en også mer tillit til sin egen måte å orientere seg i språket på, sier Senderud.
– Jeg har alltid likt å skrive stiler, men nå opplever jeg en helt annen frihet til å uttrykke meg enn da jeg gikk på folkeskolen. Det er nydelig å slippe å tenke på grammatikk, sier Anne-Lise Ausland.
LES OGSÅ: Han satte eldres liv på dagsorden – døde på nyåret
For barn og barnebarn
Det var forfatteren Eli Sol Vallersnes som våren 2009 tok initiativet til et skrivekurs for eldre. Etter at Gudmund Fosse i Kirkens Bymisjon ble prosjektleder, og sørget for den praktiske tilretteleggingen, har rundt 300 personer mellom 47 og 100 år deltatt i prosjektet på ni sentre i regi av Kirkens Bymisjon.
Berit Brodahl (88) er én av dem. Moren hennes var også på Skovheim Allsenter, helt til hun ble 100 år.
– Dessverre var det ikke noe slikt skrivekurs da. Mor hadde helt sikkert hatt mye på hjertet. Nå blir det i stedet jeg som kan skrive om en far som var på hvalfangst under krigen, og andre ting som jeg har opplevd.
Aase Grønli (92) har fulgt skrivekurset på Skovheim Allsenter i to år. Hun har lest tekstene sine både for de fire barna sine, og flere av de elleve barnebarna.
– I mange år leste jeg stilene deres, nå kan de lese mine stiler. Naturligvis håper jeg at de vil ta vare på kladdebøkene med fortellingene mine, sier hun.
Ellen Levang Moen nikker samtykkende.
– Det er fint hvis det vi har skrevet kan bli tatt vare på, kanskje komme litt til nytte også. Selv om i hvert fall jeg blander inn litt eventyr, smiler hun.
– Da jeg ble spurt om å holde skrivekurs for eldre, hadde jeg en forestilling, eller fordom, om at jeg ikke passet til det. Men gjennom disse kursene har jeg fått en helt annen forståelse av alder. Det er jo en ressurs å ha mange ulike aldre og tider i seg, ikke en begrensning, sier Senderud.
LES ELDREGARDEN: – Jeg venner meg aldri til den tomme stolen ved kjøkkenbordet
Egen stemme
Prosjektlederen for skrivekurset for eldre, Gudmund Fosse, er seniorrådgiver for aldring og kultur i Kirkens Bymisjon. For ham føyer dette arbeidet seg naturlig inn i bymisjonens visjon om å tenke ut over fysisk pleie- og omsorgsbehov, slik han har inntrykk av sykehjem og eldresentre har lett for å gjøre.
– Kultur og åndelighet er en viktig del av oss, uansett alder og helsetilstand. Derfor må det tas på alvor, og bli en livslang læring og utvikling, på tross av alder og sykdom. I vårt moderne samfunn er det ofte yngre og friske mennesker som snakker på vegne av eldre og kanskje syke. Gjennom skriveprosjektet vi har satt i gang får de en egen stemme som ofte er en annen enn det bildet mediene ofte fremstiller. Det har med identitet og verdighet å gjøre, sier Fosse.
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
Han synes det flott at kladdebøkene som nå er kommet i bokform, kan bli en dokumentasjon på levd liv fra mennesker som sjelden har kommet til orde på denne måten.
– Vi har også laget en film om skriveprosjektet, som NRK har kjøpt. Prosjektet har vært på statsbudsjettet for 2015, men vi vet ikke hvordan støtten blir framover. Vi kommer til å kjempe for at dette arbeidet skal fortsette, så viktig har vi sett at det er, sier Gudmund Fosse.
LES MER: Berlinerfilharmonikerne til Røros
