Den kulturelle pengesekken

Onsdag og torsdag denne uken feirer Norsk kulturråd sin 50-årige historie med jubileumskonferanse i Harstad.

Eit eige rom heter boka om rådets historie. Der sammenligner forfatter Alfred Fidjestøl ins titusjonen med en mann uten minne: «Eit slik fortapt menneske­ som plutseleg er hamna ein plass, og som verken kan gjere greie for kven han er, eller kvifor han har havna der han er.»

– Med det mener jeg at det er manglende forståelse i offentligheten for hva som har vært tanken bak rådet. Med politiske­ skifter­ ser vi gang på gang at politikere vil dundre inn og endre­. Vi ser stadig nye ministere som vil reformere uten å forstå grunnlaget for at rådet i sin tid ble dannet, forteller Fidjestøl.

Bort fra makt

Eit eige rom er ment å sette ord på ideen bak rådet. Kunstnere og eksperter skulle bort fra Storting og regjering for å avgjøre hva som var god kunst og hvem som skulle få produsere den.

– Poenget var at politikere ikke skulle kunne legge seg opp i det konkrete innholdet i kunsten.

LES OGSÅ: Mangler visjoner for norsk musikkarv

I etterkrigstida trodde man at økt velstand, mer fritid og større­ tilgang på utdanning, skulle gi et oppsving for norsk kultur.

Det motsatte viste seg å være tilfellet. Det ble produsert mindre skjønnlitteratur, og salget av teaterbilletter falt drastisk.

– Da Norsk kulturfond ble opprettet i 1964, etterfulgt av Kulturrådet i 1965, var skjønnlitteraturens posisjon avgjørende­. I første omgang gikk en tredjedel av pengene til innkjøp av ny, norsk skjønnlitteratur. All ny skjønnlitteratur fra de organiserte forlagene ble kjøpt inn. Det viste seg å ha god effekt, sier Fidjestøl.

Nymotens ræl

Utover på 1960-tallet ble det utgitt store mengder norsk lyrikk, og ikke alle var enig i at denne nymotens poesien burde kjøpes inn med offentlig midler.

– Senterpartiets Jon Leirfall leste modernistisk lyrikk fra Stortingets talerstol for å understreke at innkjøpsordningen rettferdiggjorde det han avskrev som meningsløst rabbel. Det kan være at kvaliteten var varierende, men dikterne i Profil-generasjonen, og blant annet Kjartan Fløgstad, debuterte på denne tida.

LES OGSÅ: Kun én norsk barnebok laget for nettbrett

Ifølge Fidjestøl er dette betegnende for hva debatten rundt Kulturrådet har handlet om i disse­ femti åra. Hva er god kultur, og hvem er rusta til å avgjøre det?

Ny vri

Med den nåværende regjeringa har kulturrådet fått mer penger å bestemme over. Sist har det blitt kjent at det antakelig­ blir kroken på døra for den nåværende knutepunkt- ordningen for norske festivaler.

Seinere i år skal fem av Kulturrådets medlemmer byttes ut.

– Det blir spennende å se hva regjeringa gjør når de skal utnevne nye medlemmer. De har gått langt i å bekrefte at de ønsker en annen type kompetanse. Det skal ikke lenger kun være kunstnere og forståsegpåere, men også folk med bakgrunn fra for eksempel økonomi og ledelse.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Der mange av avgjørelsene­ tidligere har skjedd i selve rådet­, tror Fidjestøl vi vil se en utvikling der mer av makta skal delegeres lenger ned i systemet.

– Avgjørelsene skal ikke skje høyt på strå. Det kan virkelig bli et eget rom hvis rådet blir sittende uten reell makt og de faktiske beslutningene skjer i fagutvalgene, sier Fidjestøl.

Frihet i fagfeltet

Knut Olav Åmås er direktør i Fritt ord. Han håper rådet vil satse på nyskaping og at ressurspersoner i rådet­ vil ta aktiv del i norsk kulturdebatt framover.

– Når fem av rådets medlemmer skal byttes ut, vil regjeringen prioritere en annen kompetanse. Hvilken betydning tror du det vil ha for Kulturrådet?

– Det vil gi rådet mulighet til å fungere som et hvilket som helst styre i Kultur-Norge gjennom å tenke strategisk og overordnet, mens fagutvalgene vil få større frihet og større myndighet innenfor sitt fagfelt, sier Åmås.

LES OGSÅ: Åmås skal lede medieutvalg

Pål Buset

pal.buset@vl.no