Boken Wilse. Mitt Norge kom denne uken (Press forlag) og viser den store bredden i Wilses fotokunst. Boken vektlegger hans nyskapende fotografering – øyeblikksbildet, nye motivvalg i tillegg til det rent dokumentariske, og ikke minst hans personlige signatur gjennom personlig nærvær og fotografisk fortellerkunst.
Nærvær
Fotograf Morten Krogvold mener Wilse var banebrytende innen portrettfotografi.
– Bildet av de tre jentene fra 1912 griper deg med klo – og sitrer av nærvær. 3 søskende fra Gudvangen har en uhyre spennende fortelling i seg. Du ser at disse jentene ikke fikk godteri hver dag. Det slår meg hvor voksne de er i uttrykket. Ansiktene er alvorlige, de er helt sikkert allerede i arbeid – de ser ut som landsens koner. Barn ser ikke sånn ut i dag, disse går nesten i ett med naturen – det er allerede noe værbitt i måten de fremstår på, selv om de er kledd opp for anledningen. I dag blir barn fotografert hele tiden. Den gangen var slike øyeblikk magiske, for de som ble tatt bilde av – og Wilse fanget magien gjennom sin intense tilstedeværelse. Og han brukte sjelden mer enn to plater på hvert motiv, forteller Krogvold.
LES OGSÅ: Ser Motorpsycho i bibelsk lys
Norges kamp
Krogvold leser mye av personlighetene gjennom det ene bildet, og ser det også som et symbol på det Norge som ble kjempet frem i forrige århundre.
– Det er noe uskyldsrent over de tre jentene som griper meg sterkt. Hun i midten kommuniserer mest, og skakker litt imøtekommende på hodet. Den yngste er mer undrende til situasjonen, mens hun til høyre er den trygge. Møtet med barna er så sterkt at jeg uvilkårlig begynner å lure på hvordan det gikk med dem. De visste i hvert fall ikke at de ville bli mangfoldiggjort i tusenvis av eksemplarer – og havne om hovedoppslag i en bok som blir liggende under mange juletrær 103 år senere. Der kommer magien inn; lysets møte med sølvet – som blir til et øyeblikk for evigheten, tenker Krogvold.
Wilse kom tilbake til Norge i 1900, etter 16 år i USA, der han hadde gjort karriere som fotograf. Meningen var å dra tilbake etter ett år, men han ble i Norge og har etterlatt seg vår kanskje viktigste fotografiske dokumentasjon av land og folk. Et identitetsskapende arbeid som nå er tatt opp som en del av vår dokumentarv, som en del av UNESCOs verdensarvregister.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Kongehuset
– Han må ha hatt en naturlig autoritet, en positiv selvtillit som skapte nærhet til menneskene han fotograferte – og som ga ham innpass helt inn i kongehuset. Hans bilder av Kong Haakon på ski er unike, han fikk en enestående mulighet til å følge de kongelige på nært hold. De bildene forteller også om en mann med psykologisk innsikt, og en stor, visuell fortellerevne, mener Krogvold.
Krogvold er imponert over Wilses visuelle blikk, men også hans enorme produksjon.
– Han var et arbeidsjern som overgår Michelangelos mangeårige slit under taket i Det sixtinske kapell. Ingen slår Wilse på arbeidsmoral. Han tok seg frem til fots og på sykkel, med adskillige kilo fotografisk utstyr. Og han må ha frosset! Tenk deg Finnmarksvidda midtvinters, og valne fingre som skulle betjene kamera på Lofotfiske. Dette var en tid før Goretex-sko og termodresser, og gjør arbeidet hans enda mer imponerende – ikke minst satt opp mot dagens fotografer som suser rundt med digitalt utstyr i firhjulstrekkere. Han må ha vært et utrolig robust menneske, både fysisk og mentalt, mener Krogvold.
