Kultur

Rocket seg bort fra kristen arv

Marcus Mumford i Mumford & Sons vurderte, i likhet med brødrene i Kings Of Leon, å følge i pastorforeldrenes fotspor. Forskjellen på forkynnelse og forrykende rock kan være hårfin.

Det engelske folkrockbandet Mumford & Sons har med studioalbumene Sigh No More (2009) og Babel (2012) mottatt en Brit Award for beste britiske album, og én Grammy og seks Grammy-nominasjoner for en minst like stor suksess i USA. På det nye tredjealbumet Wilder Mind, har vokalist, gitarist, trommeslager og låtskriver Marcus Mumford (28) dreid mer i retning renskåren pop, mens tekstene er i det samme skjæringspunktet mellom fornyelseskristendommen og lovsangen han fikk gjennom pastorforeldrene Eleanor og John under oppveksten, og et senere liv som profilert rockemusiker og familiefar utenfor menighetsveggene. I rockesammenheng er historien langt ifra unik.

LES OGSÅ: Kings of Leons kroningsferd

Møtekampanjer

I boka The Incredible Rise of Mumford & Sons, fortelles det at foreldrene til Marcus Mumford ble omvendt til Gud, og forberedt til tjeneste for Herren, gjennom den amerikanske evangelisten John Wimber. Sammen stod de i bresjen for Vineyard-bevegelsen, senere også den såkalte «lattervekkelsen» i Toronto – med sønnene James og Marcus alltid med på flyttelassene.

Pastorforeldrene til Katy Perry hadde med sin datter på tilsvarende møtekampanjer. Brødrene Caleb, Jared og Nathan Followill, fulgte også pastorpappaen Ivan Leon på hans vekkelsesmøter i Sørstatene, før de startet et av dagens største rockeband, Kings Of Leon, sammen med fetteren Matthew Followill.

Nathan Followill tok eksamen ved Christian Life Academy i Nashville, mens Marcus Mumford startet sine teologistudier noen år senere. Ingen av dem var fremmede for å følge i sine foreldres forkynnerfotspor. At Marcus samtidig lyttet på morens gamle Bob Dylan-LP-er, fra tiden før hun ble frelst, gjorde at han gradvis orienterte seg mot en musikerkarriere i stedet. Gutten som skulle bli trommeslager i Kings Of Leon, gjorde det samme.

LES OGSÅ: Fan la én million på bordet for å realisere Extol-dokumentar

Jesus på håndleddet

Da Marcus Mumford traff Ben Lovett, startet de låtskrivningen til det som skulle bli Mumford & Sons braksuksess av et debutalbum. Et nøkkeltema og stridsemne i tekstene, var Marcus' stadig tiltagende frustrasjon rundt barndommens strenge kristentro: «Jeg ble revet mellom det å akseptere og feire Gud, og fornekte Ham og vende ham ryggen», uttaler han i den nye bandbiografien.

At forbildet Bob Dylan på slutten av 1970-tallet var blitt en født-på-ny-kristen, med tilhørighet i foreldrenes Vineyard-fellesskapet, hadde gjort nesten like sterkt inntrykk som at han et par år senere forlot både det kristne fellesskapet og den evangeliske teksttematikken i tekstene sine.

Ingen av artistene nevnt her har tatt et endelig oppgjør med troen de vokste opp med. Kanskje ville de sagt som Ulf Lundell svarte Svenska Journalen, da de flere år etter hans kristne omvendelse på midten av 1980-tallet spurte hvordan det stod til med troen: «Flammen har sloknat, men det glöder under askan».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Da Katy Perry, som i mars holdt en utsolgt konsert på Telenor Arena, valgte å trosse foreldrenes forbud mot å høre verdslig musikk for å satse på en pop-karriere, tatoverte hun Jesus på håndleddet for å minne seg selv om at hun en dag ville vende tilbake til Gud.

Samvittighet og fristelser

Det er historien fra 1950-tallet som gjentar seg: Elvis, Jerry Lee Lewis, Johnny Cash, Sam Cooke, Aretha Franklin og Marvin Gaye som ble dratt mellom menighetene de vokste opp i og de verdslige klubbene som lokket. Barnetro og dårlig samvittighet sloss med verdens fristelser.

U2 var en hårsbredd fra å bli oppløst etter at karrieren deres hadde tatt av for fullt midt på 1980-tallet. Det karismatiske miljøet Shalom i Dublin, som Bono, The Edge og Larry Mullen jr. hadde vært med i, mente et liv som rockestjerner var uforenlig med et kristent liv. U2-karene var umiddelbart enige, men valgte etter mye bønn og bibellesning å leve med konflikten.

Frank Black i The Pixies, indierockens moderband, led samme sjelekvaler i moren og stefarens menighet, Assemblies Of God - inntil han fikk høre Larry Norman på en kristen sommerleir. Tvil og tro skulle et sentralt tema i Pixies' tekster.

Gordon Gano i Violent Femmes valgte å fortsette som bassist i lovsanggruppa til pastorfaren, samtidig som han sang om sex og synd i postpunkbandet sitt. For ham var det ingen motsetning, selv om mange i begge leire mente noe annet.

Oppbrudd og opprør

De fleste artistene nevnt her fikk inn lovsang og gospel fra barnsben av. De fikk tidlig mulighet til å prøve seg foran en forsamling, uten å bli stemt ut av jury. De så forkynnere, ofte deres egne foreldre, få forsamlinger tent og på tå hev, slik karismatiske artister også gjorde. Da en ung Elvis ble kritisert for sine sensuelle kroppsbevegelser under et Ed Sullivan-show, sa han det var noe han hadde lært under talerstolen i pinsemenigheten hvor han satt sammen med foreldrene.

LES OGSÅ: Katy Perry: Fra gospeljente til popikon

Når likevel kirkerommet ofte har blitt for trangt, musikalsk, teologisk og menneskelig, har arven artistene har båret med seg videre i livet og karrieren vært både oppglødende og opprørende, altså selve livsnerven i rock'n roll.

Jerry Lee Lewis hadde ikke vært Jerry Lee Lewis hvis han ikke hadde vært mellom dobbel ild fra pinsemenigheten og det verdslige miljøet. Marcus Mumford ville ikke hatt samme klangbunn i låtene han skriver for Mumford & Sons, uten forkynnerforeldrenes påvirkning.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur