Ei god bokhylle preges av at bøkene er lest. Sant nok, men ikke helt. Ei god bokhylle består av bøker en har lest, har lyst til å lese eller bøker som står der og du vet at de står der og det er nok. De husker, for deg – og besøkes ved behov. Bøkene mine har alltid tid til meg, de er aldri opptatt (som Cicero sa).
Sønderlest
Gode bokryddere innser (ofte smertelig) at tidene forandrer seg. Noen bøker holder til jul, noen i to år (knapt), noen ti og de udødelige «evig» – fordi de representerer det evige, det dypest menneskelige, den langstrakte erkjennelsen, det (for hver enkelt) uunnværlige. Det uunnværlige kan være enkelt som bare det, men en mester har tatt i det og forvandlet det til noe mer enn ord. De som forventningsvis holder i to år og som eldes fort, bør ekspederes ut med det samme, det kjennes bare tungt og tomt at de er der. De som varer ti, evalueres ved hver rydding – mens de «evige» er pålen i enhver boksamling, de du har et intimt og overveldende forhold til, lest eller ei. De byttes ut når de er sønderlest, ikke før (– skjønt ingen ting er som å lese en sønderlest bok!).
Én inn, én ut
Jeg har nettopp ryddet, foranledningen var tilfeldig og helt uten beregning. Jeg så at Transit forlag hadde kommet med friske og mer komplette versjoner av James Fenimore Coopers store indianer&hvit-fortellinger (Stifinner), Jules Vernes ekstraordinære reiser (En verdensomseiling under havet og Kaptein Hatteras), Montgomerys Anne fra Bjørkely og Sewells barneklassisker Silkesvarten –hvada med de gamle, de kronglet oversatte, forkortede som sto i hylla? Ikke et av klodens mest knusende problemer, men rystelse er en rystelse som kan føre til større rystelser. De er altså på plass, doggfriske arvtakere til det som tidligere var forkortet og nå «umoderne», utenlandsk eller norsk. Dermed er jeg antakelig kommet til det velsignede stadium at én bok inn, betyr én bok ut. Men det ble mer, mye mer, kasse på kasse. Prøv! – det er forfriskende, rett og slett rensende å kvitte seg med det som bare er der, som en vissen blomst.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Bokrydderen gjør en vesentlig, men ant, oppdagelse: Bøkene du lånte vekk, er ikke der(!). Sikkert som snøen. Det ligger i sakens natur – det du liker best, det som betyr mest for deg, anbefaler du til andre - de spør om de kan få låne og du har et svakt hjerte for sånt og sier, «selvfølgelig!». Og der blir de, for de likte den også. Og hvem lånte egentlig hva ...?
Forlagets ærlige ansikt
Hos mange av oss er «hullene» erstattet av paperbacks, gjerne Gyldendals «lanternebibliotek», 500 titler som gikk gjennom et par, tre tiår og som nå avdekker sin glans på loppemarked og i bruktbutikker. Deilige bøker. Bokvennen forlag har tatt opp igjen tråden for oss som låner ut uvørent (og alle andre), innen et par uker og i god tid før sommerbrisen er de ute med ti uunngåelige «klassikere» i tynn perm og nydelig design: Bokvennen klassikere. I renovasjonsprosessen tyr jeg til mange av dem: Dostojevskijs Forbrytelse og straff, Gogols Døde sjeler, Baudelaires Det vondes Blomar, Goethes Valgslektskapene, Rabelais Pantagruel, Julio Cortázars Paradis, Balzacs Far Goriot, Kafkas Fortellinger, Tsjekovs Noveller og Bulgakovs Hundehjertet. Bøker jeg har lest, men mistet. Bøker jeg ikke har lest, bare hørt om og som jeg skjønner på forlagets ærlige ansikt at jeg vil ha godt av å lese. Bøker jeg tror jeg har lest, men det har jeg aldeles ikke. De går inn i hyllene. Frisk pust.
Som i romanene
Midt under ryddingen, altså min, kom jeg i prat med en person som, som barn, ukentlig ble avstraffet med husarrest i farens bibliotek. Fri soning, på en måte. Vedkommende kunne redegjøre for de fleste klassikere, han hadde lest og husket dem, levd på dem – for ikke å si overlevd. Han siterte med hånden på hjertet Kierkegaard (som også var der, naturligvis), som meddelte at «de fleste klager over at det i romanene ikke foregår som i virkeligheten. Jeg klager over at det i virkeligheten ikke foregår som i romanene». Paradoksalt nok, han ble «straffet» inn til en større virkelighet. På psykologispråket heter det at «dette reddet ham».
Resten må ut
Det er ikke mye som kan måle seg med en ryddet bokhylle. Ryddet etter «eget behov», etter standard, etter «energiutslipp», etter det som gir meg de lange «reisene». Som muskler i et rom. «Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok», sa Jens Bjørneboe.
Det er nettopp det. Resten må ut (– følelsesmessige rystelser kan forventes).
Referanser # Bokvennens klassikerserie: Fjodor Dostojevskij: Forbrytelse og straff Nikolai Gogol: Døde sjeler Charles Baudelaire: Det vondes Blomar Joahnn Wolfgang von Goethe: Valgslektskapene Francois Rabelai: Pantagruel Julio Cortázar: Paradis Honoré de Balzac: Far Goriot Franz Kafka: Fortellinger Anton Tsjekov: Noveller Mikhail Bulgakov: Hundehjertet
Transit forlag: James Fenimore Cooper: Stifinner, Jules Verne: En verdensomseiling under havet og Kaptein Hatteras Lucy Montgomery: Anne fra Bjørkely Anna Sewell: Silkesvarten
