Slår du ikke inn åpne dører nå? spurte min kulturkompetente kollega da jeg beklaget meg over nasjonalsangen.
Jeg hadde nevnt de mindre brukte versene i Ja vi elsker. De om Olav som malte korset med sitt blod (og noen liter av andres også, men alle skjønner jo at man må knuse noen egg), om bøndene som brynte øksene sine (ikke til vedhogst), om ildspåsettelse av en viss by på svenskegrensen, om det ærefulle i å dø i krig, og ellers stort sett bare bråk og spetakkel.
«Det har vært nevnt før», gjentok kollegaen min, og bekreftet at det også gjaldt kritikken av kvinnesynet til Bjørnstjerne Bjørnson. Vel var Bjørnson forut for sin tid i noe, men nasjonalsangens bilde av kvinner hører hjemme i 1863. Da var det ennå 16 år til hans kollega Henrik Ibsen skulle skrive Et dukkehjem. I Ja vi elsker er mødrenes bidrag til nasjonsbyggingen at de «har grett» – det nevnes til gjengjeld flere ganger. Riktignok nevnes det også at de en gang stod «opp og strede», men det var så utypisk at Bjørnson måtte ha med: «som de vare menn».
Følg oss på Facebook og Twitter!
Men det er ikke nok å kritisere nasjonalsangen, man må ha et alternativ også. Mitt lille land er en fin sang, men stort sett bare når Maria Mena synger den. Andre stemmer på Fagert er landet og en jeg kjenner har foreslått at vi ganske enkelt stryker de versene av Ja vi elsker som vi ikke elsker, det vil si de fleste.
Selv har jeg ikke sterke meninger om nasjonalsangen, men vil bare nevne, litt ydmykt, at knapt noen sang har skapt så mye stolthet, i hvert fall i min slekt, som Bergensiana: Jeg tog min nystemte. Riktignok handler den om én bestemt by, men hva har ikke Bergen betydd for landet? Mer enn Halden, som er nevnt i Ja vi elsker. Uten Bergen hadde vi neppe hatt internasjonale forbindelser, språket hadde vært noe helt annet, og sannsynligvis folkesjelen også. Bergen er ganske enkelt den norske malen.
Det skal ikke stå på oss bergensere, vi er rause og deler gjerne.
LES OGSÅ: Så drikker vi oss dumme
