Kultur

Brandfarlige trosprestasjoner

Henrik Ibsens Brand er og blir et slit av en trosforestilling. Utfordringen er om teatret gir oss et møte med oss selv eller med en innbilt fiende.

ANMELDELSE: Du kan som John-Christian Alsaker gjøre scenebildene stilskarpe,­ og som Ketil Bang-Hansen regissere menneskemøter dramatisk presist i formen og få skuespillerne med deg i alle dine intensjoner. Du kan hyre en av forestillingens minst utagerende og derfor mest Brand-farlige skuespillere, Svein Tindberg, men du kan aldri ta fra Brand at han er en provoserende drittstøvel og en livsfarlig stabukk, eller som har karakteriseres i programheftet: «denne uutgrunnelege og motsetningsfylte trusberserken».

LES MER: Ibsens blikk på ekstremismen

Banker løs

Gjennom to og en halv time banker berserken løs med all sin blinde tro. Selv om han krever de største offer av seg selv, er han nådeløs også mot sin kjære Agnes (Agnes Kittelsen). Det er ikke nok at hun yter de største ofre, også sinnelaget må være på plass. Det som brenner i Brand er troen og ikke håpet og kjærligheten.

Utfordringen er om teatret evner å gjøre denne brysomme Brand til noe annet enn et møte med en trosfanatisme som vi lett plasserer hos andre enn oss selv. Kanskje er ikke det mulig uten at vi plasserer oss fullstendig tilbake i 1800-tallets tankeunivers eller skriver om Ibsen.

LES MER: Ser frem til Brand-premiere

Driver oss

Det Norske Teatrets topplag presenterer en insisterende forestilling med så mye tempo og rytme som Ibsens versedrama tillater. Riktignok står det tidvis truende stille, og iblant glipper forståelsen av Edvard Hoems gode gjendiktning, men uroen biter seg umiddelbart fast og slipper ikke taket. Med Agnes' ord om mannen kan vi si at forestillingen driver oss, den leder oss ikke.

Et av mange dramatiske høyde­punkt utspiller seg i duellen mellom Brand og Einar (Mads Ousdal) når sistnevnte er tilbake med en nyfrelst nidkjærhet. I sin siste forestilling på teatret er Britt Langlie nærmest nifs som Brands gamle mor.

Følg oss på Facebook og Twitter

Troens vesen

I tradisjonen etter Kaj Munks Ordet har Det Norske Teatret vært banebrytende i sin satsing på å bringe spørsmål om tro og livssyn til scenen. Evangeliet etter Markus, Apostlenes gjerninger og Abrahams barn har samlet tusenvis ikke bare i Oslo, men også på lange turneer rundt i landet.

Mens den moderne teatertekst har det med å gå i oppløsning i regiteatrets syrebad, har trioen Svein Tindberg, Kjetil Bang-Hansen og John-Christian Alsaker valgt å underlegge seg hellige tekster i en grad som forbauser. Her er det troens eller snarere nidkjærhetens psyke som undersøkes.

Ikke bare prest

Dette har Ibsen selv sagt: «At Brand er prest, er i grunnen uvæsentligt, fordringen, intet eller alt, gælder på alle punkter i livet, i kærligheden, i kunsten og så videre». Skal vi kjøpe Ibsens premiss at det ikke nødvendigvis handler om å være fanatisk troende og at det slettes ikke er avgjørende at Brand er en prest?

Er det slik at vi alle er nødt til å tenke «alt eller intet» – i yrkes­utøvelse, i venneforhold og i selve kjærligheten? Finnes det en Brand i næringslivet, i politikken og ideelle organisasjoner? Disse spørsmålene prøver ikke denne forestillingen å gi direkte svar på. De må vi finne selv.

Terroristsporet

I et forhåndsintervju her i avisen er det antydet at teksten er farlig aktuell med en «skummel parallell til Paris». Tanken er at Brand-teksten vil kaste lys over fanatismen og vise hvor ille det kan gå når noen tror de eier sannheten og er villige til å drepe for å forsvare troen.

Heldigvis, får en si, peker ikke regigrepene i den eller noen annen aktualiserende retning. Her er ingen hentydninger til vår tids terrorister, slik det for eksempel var da Bibelen ble spilt på samme scene for får år siden. Vi møter Brand i en nokså tidløs ramme som det gåtefulle idédrama det er.

Selfie

Scenografien er en moderne stilisering og en raffinert bruk av Jan Groths insisterende strek fra teatrets sceneteppe. I første akts møte mellom Brand og kjæresteparet Agnes og Einar, er den unge, hjemkomne presten kledd i pregløst utetøy, mens det unge paret er i flagrende sommergevanter. Einar bærer imidlertid på et lommekamera og improviserer et selfie-portrett av de tre. Når Agnes og Brand er blitt et par, ser vi hjemme hos dem en radio anno 1950. Her er altså både tidfesting og ikke-tid.

Med mulig unntak av sleipefuten (Jon Bleiklie Devik), er det lettere å identifisere seg med alle andre i bygda enn med fana­tikeren. Brand er kledd i en islender som i denne sammenhengen neppe betyr noe annet enn at presten mener seg å dele bygdefolkets kår.

Ansikt

Heller ikke Brand er i stand til å se menneskene rundt seg som annet enn fordringer og krav. Tindbergs ansikt speiler det hele. Det brenner av ­diagnostiserbar nidkjærhet i det ene øyeblikket og krakelerer i sorg i det neste. Det er Brand på ramme alvor.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur