Kultur

Mistet tvillinger – skriver om livet som forsvant

Morten Brask skriver i boken En jente og en gutt om bunnløs sorg og savn, og om et nytt perspektiv på livet.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Da den danske forfatteren Morten Brask møtte en kvinne for 14 år siden, var det den store kjærligheten. Det var bare ett problem: Hun ville ha barn, men han ville ikke. Derfor ga hun ham et ultimatum, og valget var ikke vanskelig. Lykken smilte.

Da tvillingene de fikk døde tolv dager etter fødselen, gikk foreldrene ned for telling. Brask la seg ned, og nektet å spise og drikke. Til slutt måtte foreldrene hans hente ham.

– Det ble slutten på samlivet vårt. Alt vi hadde raknet. Det blir sagt at tragedier enten fører folk tettere sammen, eller at de skiller dem. For oss skjedde det siste. Den bunnløse fortvilelsen ble for stor for oss, sier Brask.

Personlig og smertefull. I dag har de døde tvillingenes mor etablert seg med en ny mann, som hun har fått to barn med. Morten Brask lever fremdeles alene.

– Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å etablere et nytt forhold til en kvinne, men fordi det har blitt så mye vanskeligere etter det som skjedde. Ting tar tid, ting trenger tid, sier 44-åringen når vi treffer ham på Kultur­huset i Oslo.

Boken En jente og en gutt tok tid. Ikke først og fremst å skrive, men å ferdigstille mentalt i forfatterens hode og hjerte.

– Boken er en dypt personlig og smertefull beretning. Samtidig har jeg, gjennom romanens form, prøvd å løfte den opp til noe allment som også utenforstående kan ta del i. Kanskje til og med bli løftet opp av. Vi er langt ifra de eneste som har opplevd dette.

Morten Brasks inntrykk er at mange som har vært i samme situasjon som ham og hans tidligere kjæreste, ikke har fått jobbet seg skikkelig igjennom det. Det kan han godt skjønne.

– Enkelte av vennene mine forsvant raskt ut av bildet etter tvillingenes død. De visste vel ikke hva de skulle si eller gjøre. Flere av de som ikke forsvant, sa tidlig at jeg måtte komme meg videre i livet: Prøve å glemme. I hvert fall ikke la det som hadde­ skjedd, ta livs­gleden fra meg. Men jeg var ikke slik. Jeg måtte­ bruke den tiden som trengtes – til og med tenke ­tanken at dette­ var noe jeg måtte leve med ­resten av livet.

Ble forløst. Da han første gang luftet bokprosjektet for barnas mor, som i boken har fått navnet Maya, ønsket hun ikke at han skulle skrive den.

– Hvorfor gjorde du det likevel?

– Fordi jeg måtte det. Fordi jeg hadde brukt tiden jeg trengte­ på å komme dit: Først da jeg satt ved min mors dødsleie på Rikshospitalet i København, hvor jeg kunne se bort på fløyen hvor tvillingene hadde dødd ti år tidligere, ble behovet for å skrive boken forløst.

– Hvordan skjedde det?

– Jeg skjønte at for å kunne leve livet videre fremover, måtte jeg forstå det baklengs. Min mor og mine tvillinger var viktige i livet mitt, derfor er de viktige i boken. Jeg kunne ikke avskrive dem i den sorgprosessen jeg gjennomgikk. Jeg ble smertelig klar over at dette måtte bli en bok.

– Hvorfor?

– For å understreke at barn som dør fremdeles har en mor og en far, som alltid vil fortsette å være det. Men også for å beskrive en manns sorg etter en slik hendelse. Omgivelsene liker ofte å se på mannen som den sterke, den som støtter sin kjære gjennom tykt og tynt. Men mannen greier ikke alltid å leve opp til forventningene. Jeg greide det ikke.

En livsoppgave. Responsen fra lesere i Danmark har vært overveldende.

– Jeg har fått brev og mailer fra mennesker som har båret på en lignende sorg og smerte i mange år, uten å greie å gjøre noe med den, inntil nå. Det har rørt meg dypt, og det har vært nok en bekreftelse på at boken måtte skrives.

Det er ikke første gang Morten Brask tar opp en sårbar og dyptgripende tematikk i bøkene sine. I en tidligere roman skrev han om Holocaust.

– Jeg våge meg ut på dypt vann, med fare for at noen blir støtt. Naturligvis blir jeg glad når det motsatte skjer. Livets alvor er ingen dårlig tematikk.

– Ser du på boken som en livsoppgave?­

– Ja. Uten at jeg kan gi noen god forklaring på hva det var som gjorde den til dét. Jeg vokste opp med en far som var ateist og en mor som var kristen, og jeg endte vel opp som noe midt i mellom. Kanskje ligger det noe der, mellom vantro og tro, som gjorde det til et slags kall.

En stund etter at tvillingene var gravlagt ved en gammel kirke i Østerbro i København, flyttet faren deres til en bolig like i nærheten.

– Jeg ville være nær dem. Jeg ville besøke graven deres så ofte jeg hadde anledning. «Snakke» med dem. Føre en slags samtale. Jeg bærer med meg håpet om at jeg en dag vil se dem igjen.

Løftet opp. Morten Brask er ikke redd for at hans nære forhold til de døde tvillingene ­likevel skal kaste for dype skygger over livet og framtiden hans.

– De er blitt en del av ­livet mitt. De ga meg en bunnløs sorg, men har senere løftet meg opp slik at jeg kunne begynne på nytt. De skapte i meg det som Salman Rushdie i Sataniske vers kaller å dø for å kunne leve igjen.

Derfor solgte han alt han hadde.­ Sa opp jobben sin, og flyttet fra boligen sin. Det eneste­ Morten Brask ønsket, var å skrive. Noe han alltid hadde hatt lyst til. I dag ser han det tragiske som skjedde også som en ressurs.

– Jeg tror det måtte en så stor ulykke til for at jeg skulle forstå meg selv. At jeg endelig skulle innse at en karriere og et A4-liv, ikke var det jeg ønsket. Jeg ville gitt alt for å få barna mine ­tilbake, men nå velger jeg å bruke­ erfaringen ved å miste dem som noe positivt.

Olav Solvang

Olav Solvang

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur