Figenschou med uro som drivkraft

I oppveksten lærte jeg at lediggang er roten til alt ondt. Nå har jeg lest Marit Figenshous bok og lært at «ledig gange er roten til alt godt».

Hvis en bok kan få meg til å huske en eneste ting, så er den verdt å lese. Figenschou har klart det, ved å snu opp-ned på det gamle ordtaket.

I boka Til Sydpolen, ingen bragd beskriver hun hvordan det er å være en kreftrammet kvinne i 50-årene. Av natur er hun opptatt av å være på høyden av seg selv, og dette slår ut i at hun begir seg til de høyeste fjellene i verden. Fem av de sju såkalte «7 summits» (det høyeste fjellet på hvert kontinent) blir besteget.

Nøkler. Figenschou erkjenner at bevegelse og blodsirkulasjon er nøkler til å takle de tøffeste slagene i livet. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Men det er mye uro i det indre landskapet forfatteren beskriver. Hun sliter med å finne hvile. Hun gjengir notater fra sine møter hos psykologen, og disse står i sterk kontrast til det livet hun lever mellom møtene.

Som leser opplever jeg at teksten er full av selvmotsigelser. Men er ikke menneskenaturen det? Figenschou er ærlig og usminket i sitt oppgjør med seg selv. Hun kjenner aldringen komme, og dødsangsten er henne ingen lunde fremmed. Hun føler at ulike grensevakter har holdt henne tilbake på sin vei gjennom livet.

Å gi ut en bok om seg selv på eget forlag, en påkostet og lekker sak full av fantastiske naturbilder, må være et bra spark til disse grensevaktene, eller voktere av Janteloven, som mange kaller dem.

Kjerne. Å sprenge grenser kan være personlighetsutviklende. Men noen ganger lurer jeg på om de menneskene som er mest oppatt av grenser, er de som har hoppet lettest over det å finne sin egen kjerne. Jeg sitter med det spørsmålet også når jeg leser Figenschou.

Tittelen Til Sydpolen, ingen bragd, bærer i seg mye av motsatsen som boken hviler på. Figenschou forteller om alle kreftene hun har lagt ned i sin bragd-turné, for deretter å bagatellisere måloppnåelsen. Det minner meg litt om det jeg kjenner på når jeg ser fiskere som står i timevis i elven for å få napp, og når de endelig har klart å få en fisk i hoven, slipper de den uti igjen. Da skjønner jeg at de er annerledes enn meg.

Levende. Og det er jo de fleste, inkludert Marit Figenschou. Hun skriver veldig levende og lekent, og er full av språklige innertiere. Boken hennes er sjangeroverskridende og faller som sådan mellom flere stoler. Men hvem har sagt at lykken er å havne i en stol?

Dessuten tror jeg de fleste av oss lyst til å fortelle om hva vi har oppnådd i livet, selv om de færreste gir ut bok om det.

Sånn sett er Figenschous beretning veldig menneskelig. Jeg tror ikke det er mange, om noen, som har vært på toppen av Mount Everest uten å fortelle om det etterpå.