Arbeid er talentets søster, sier Hanne Tømta.
For hun har vært i Russland. Kavet i fotsporene til genierklærte dramatikere, sniffet inn atmosfære, støv og svette ved sagnomsuste teatre, sultent sugd til seg verdenskjente instruktørers kloke ord. Og hver dag på vei til St. Petersburg statlige teaterakademi, myste Hanne Tømta opp mot dette Tsjekov-sitatet ved skolens port; «Arbeid er talentets søster».
Og da mener vi ikke lillesøsteren, pleide læreren vår å si. De har så store forventninger til å oppnå ting i Russland. Det var et blodslit, smiler Tømta.
Ikke skremt. Ti år er gått siden hun tok sin diplomutdannelse i regi og forlot Russland, et dusin teateroppsetninger og en region-teatersjeferfaring rikere, inntas nå Norges kanskje desidert gjeveste kulturstilling. At å sjefe over landets fremste skuespillere ved Nationaltheatret er blitt beskrevet som å være fyrbøter i helvete skremmer ikke Tømta. Hun er vant til at teater først og fremst er beinhard jobbing.
Tror du det er vanskeligere å være teatersjef som kvinne?
Jeg er heldig og kan bade i resultatene til Ingjerd Egeberg og Ellen Horn som begge har gått før meg i rollene som teatersjef. Fordi andre har tatt kampen tidligere trenger jeg nok ikke å slåss så mye. Jeg tror at det å være kvinnelig teatersjef bringer med noen omsorgstrekk som kan være viktig i et teater.
Autoritetsgen. Med far som politi og mor som lærer føler Tømta seg beroliget med å ha fått autoritetsgenene inn med morsmelken. Hun har ingen ambisjon om å bli likt av alle.
Å bli konfliktsky er nok en av de største fallgruvene som teatersjef. Å tvile på hvilke forestillinger som bør spilles og bli redd for egne impulser, svarer Tømta på spørsmål om hva som kan gå galt.
I sin forrige jobb som teatersjef var det ikke stort som gikk galt. Rogaland Teater opplevde rekordstor publikumstilstrømning, Heddapriser (norsk teaters svar på Amanda) i fleng og en mer enn godt fornøyd teaterstab.
Men jeg kan fortsatt gjøre tusen feil. En ting jeg har lært er at det man sier blir så mye større fordi man er sjef. Det veier mye tyngre enn det man kanskje ønsker. Derfor må jeg være mer bevisst på min egen væremåte.
Lavere terskel. Det kan virke som Nationaltheatrets nye sjef har en forkjærlighet for skilt. Og om ikke Tsjekovs kloke ord hver gang siteres innenfor fire rammer, så kan det være mye klokt i «Parkering forbudt».
Det hang over pulten min da jeg var sjef på Rogaland Teater, og sier noe om at man ikke må stanse opp. Som teatersjef vil jeg ikke akseptere at ting er som de er, men heller prøve å finne en annen og bedre måte å gjøre det på.
Tømta har blitt beskrevet som «en djerv teatersjef som stadig finner nye muligheter». Selv har hun sagt at hun vil bringe arven fra avtroppet teatersjef Eirik Stubø både «høyere og lengre». Som for eksempel å skape en lavere terskel.
Jeg vil ikke at folk skal se på teatret som et museum, men et sted for samtidskunst. Jeg håper at terskelen for å komme inn i teatret skal bli enda lavere. Det handler kanskje ikke om å gjøre så mye annerledes enn mine forgjengere, men å få ringene i vannet enda bredere ut.
Barn på alvor. Å sette av en av teatrets fire scener til rent barne- og ungdomsteater, er en av ringvirkningene det er snakk om.
Når man sitter på 2. balkong og er tre år, er det klart at man mister noe. Vi er ikke så gode på nærbilder som på film. Å ta barna på alvor er en klar ambisjon, forteller Tømta.
Hun har tro på sitt kommende publikum, små som store. At de vil komme til teatret for å få dybde og innhold. At de vil oppleve noe fra de plysjrøde stolene. Langt bortenfor kjapt tempo og overflate.
Også tror jeg at å sitte 700 mennesker sammen og oppleve noe her og nå har en verdi i seg selv.
Ensemblespill. Er det for mye solistfokus på teatrene?
I Russland er det nok en større tradisjon på gruppe- og prosjektarbeid enn her hjemme. Men i et orkester vil det alltid være noen som spiller 1. fiolin, mens andre spiller bratsj. Jeg tror det viktigste er at man samler seg om et mål. Å skape et ensemble som jobber aktivt med å definere hva slags teater de vil lage, er det jeg ønsker å få til.
Selv har hun startet med å stikke hull på mange teatersjefers blemme; ny norsk dramatikk. Med forfatter Johan Harstad får Nationaltheatret for første gang sin egen husdramatiker.
Balansekunst. Hvordan finner du balansen mellom det kunstnerisk utfordrende og kravet til at forestillingene skal bringe inntekter?
Da vi satte opp Bjørn Eidsvåg sine sanger på Rogaland Teater, lurte jeg ikke på om folk ville komme. Men jeg engasjerte også den unge forfatteren Olaug Nilssen til å skrive sine historier inn i forestillingen. Dermed kom en dramatikerdebutant inn i kalaset og representerte en annen stemme. Slik kan man skape noe nytt i en kommersiell setting. Jeg er både idealistisk og slu samtidig, smiler Tømta.
Og når hun hverken er idealistisk eller slu, når hun har fri fra teaterets balansekunst, går Hanne Tømta tur. Gjerne rundt et vann. I behagelig tempo. Fjernt fra blodslit.
